Gater jeg har levd

by Nikolai Torgersen

En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove.

Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete.

Genres: Nonfiction, Biography, Memoir, Roman

208 pages, Hardcover

First published March 28, 2025

About the author

Nikolai Torgersen (f. 1990, Oslo) er billedkunstner og jobber med maling, tegning og skulptur. Han debuterte på Høstutstillingen i 2012 og har siden holdt en rekke utstillinger. Gater jeg har levd er hans første bok.

Reviews

[Bendik]

Blandingsforholdet har litt for mye "tiden snakker ikke lenger til meg" og litt for lite "pappa hadde boret hull i strømskapet til velhuset for at vi skulle få strøm" etter min smak

[Hauk Fevang]

Noen deler av denne boken er utrolig god. Forfatteren skildrer moderne fattigdom, rusbruk og hjemløshet på et måte jeg ikke har vært borti før.
Ved flere tilfeller virker det som om han publiserer tanker som ennå er work-in-progress. Særlig dobbeltmoralen han kjenner på ved å gjøre en klassereise basert på kunst om fattigdom solgt til en glupsk middelklasse dirrer gjennom boka - og jeg svelger det.
Dette er ikke en svakhet, men stilistisk sett blir boka litt rotete når de ulike trådene ennå henger i lufta elns.

[Erika Hagen]

Shit. Dette var jo ganske overveldende, til tross for at jeg leser mange bøker i denne sjangeren. Kanskje fordi dette har skjedd her i Norge? Kanskje fordi jeg har fulgt emogutt så mange år på instagram uten å ha peiling på hva som foregikk bak alt? Uansett, enormt sterke skildringer av et liv i fattigdom, rus og skam. Beskrivelsen av angst er sterke og gjenkjennbare. Dette er stor kunst.

“Angsten og panikkanfallene er gode påminnere om livets unhåndgripelige vesen. Alvoret i anfallene forteller meg helt uten nyansering at livet ikke er til å holde ut”.

“Det finnes mange identiteter i meg, og noen av dem rikker seg ikke, til tross for at virkeligheten og tiden insisterer. Jeg ser fortsatt etter gode steder å sove utendørs når jeg er ute og går”.

[Hanna Gravdal]

-dette var en veldig sterk og velskrevet bok!
Ærlig, sår, direkte og brutal om livet i arvelig fattigdom, omfattende omsorgssvikt, rus og hverdagen i Oslo.

Anbefaler alle å lese denne!

[Sigrid Ødegaardshaugen]

Hadde høye forventninger, men synes egentlig det var en ganske dårlig bok. Ekstremt svulstig språk som gikk meg på nervene

[Stine]

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor jeg liker noen av disse ganske like bøkene om tragiske oppvekster og misliker andre, det har vel med språket å gjøre, men denne likte jeg veldig godt

[Marie Melgård]

For en bok!!!! Om noen skulle lure på hvem som kan måle seg med Edouard Louis på norsk, så er svaret denne.

[Alisa Elinora]

En ærlig framstilling av et liv i rus og vanskelige familieforhold.

Jeg leser jo mye oppvekstskildringer, og har i tillegg valgt meg et yrke hvor mye av dette er en del av realiteten. Her synes jeg forfatteren klarer å vise oss et liv som de aller fleste av oss lever ved siden av, men sjelden kommer ordentlig tett på.

Jeg tror mange har godt av å komme litt under huden på mennesker som lever med rus. Her får vi innblikk i et levd liv hvor det foregår mer enn de fleste av oss kan forestille oss, hvor enkle ting som å endelig kunne ha nøkler hengende på buksa føles ut som å ha vunnet livets lotteri.

Det er mye vi tar for gitt, og han skildrer utrolig godt det iboende stresset ved å aldri vite hvor man skal sove, spise eller dusje. Om det å bruke de relasjonene man har for alt de er verdt, og gjerne litt til, samtidig som man vet at man sliter dem ut.

Enkelte passasjer kan bli litt svevende og pretensiøse, og tidvis repetitive. Jeg skulle nok gjerne hatt en bedre sammensying til livet som det er nå. Samtidig er kanskje nettopp det litt av greia, alle erfaringene sitter så iboende og fast i ryggmargen at det er vanskelig å skille det ene fra det andre.

Ei fantastisk bok som jeg virkelig anbefaler alle!

[Christine Yang]

Ærlige refleksjoner rundt fattigdom, suksess og kunst, og det å bruke egen oppvekst og nære relasjoner som materiale i kunsten.

Forfatteren beskriver en oppvekst preget av fattigdom, rus og sykdom, og om livet som hjemløs. Han setter ord på skammen knyttet til det å være fattig i Norge, at man ønsker å klare seg selv, og kvier seg for å be om hjelp - et viktig tema. Han er også selvransakende, og forklarer hvordan han har tillagt seg en pragmatisk og kynisk personlighet, som var helt nødvendig for å overleve.

Fattigdom i Norge bør snakkes mer om, og denne boken gir et godt bilde av hvordan det kan se ut.

[Eirik Sande]

Eddy Bellegueule er norsk og bor på Løkka

[Ingri]

Oj. En bok om utenforskap, rus, relasjoner, og en form for fattigdom som vi snakker lite om. Brutal og ærlig. Jeg liker ofte bøker som gjør litt vondt å lese, tydeligvis. Hvorfor ikke fem stjerner, spør du. Usikker. Noen deler føles litt uferdige, på en måte?

[Edvard Stenersen]

tankevekkende!!! gode skildringer og refleksjoner om og fra litt av et liv. flere ting jeg kommer til å tenke på lenge

[Sandra Helen]

En fangende historie om fattigdom, rus, umøblerte hjem og klassereise. Språklig var jeg derimot ikke så fan. Språket er litt svulstig og bærer preg av noen som har brukt synonymordboka litt vel flittig. Hørte noen sammenligne med Eddy Bellegueule, og jo da, kanskje hvis du legger godviljen til:):)

[Hanne D D. Jønsson]

Vill lesning. Kanskje for tidlig å si, men kan fort bli årets #1 for min del

[Edvart Svingen]

Selvmedliden, svulstig og pretensiøs fyr med en veldig spennende historie å fortelle.

[Frida Røvik]

Knallbra skrevet om utenforskap

[Ingvild Lillemoen Hjelle]

Beste jeg har lest på en god stund

[Trine Børseth]

Denne slukte jeg. Det som imponerer meg mest er hvordan Torgersen beskriver livet sitt uten å fremstå sutrete. Det er ingen ting med denne boka som sier «synes synd på meg». Forfatteren stiller aldri spørsmålstegn ved hvorfor ting ble som det ble, og grubler heller ikke over hvordan ting kunne sett annerledes ut. For ham er dette en fortelling om familie, tilhørighet og kunst. Samtidig tenker læreren i meg «hvorfor i all verden har ikke systemet fanget opp den søskenflokken her?». I mitt naive sinn har jeg tenkt at ingen i et moderne Norge kan gå ut av grunnskolen med råtne tenner og tom mage. Men det kan de altså.

[Didrik Nordtveit]

Definisjonen på mid, spør du meg.
Så utrolig overfladisk språk, som rett og slett virker lite troverdig. De beste passasjene er de mer essayistiske, og det er nok disse som redder boken.

Det at denne har fått strålende kritikk i alle aviser får meg til å lure på om eg e problemet… eller om anmeldere aldri blir lei av repetetiv og lite progressiv autofiksjon.

[Leni Torvbråten]

Tilfredsstiller kikkeren, men som litteratur var ikke dette mye å skryte av.

[Sunniva]

Nåja, har lest mye i samma sjanger og må si at dette ikke var helt favoritten. Til tider godt skrevet, men også tidvis oppstykket av setninger og ord som ikke helt fungerer. Det er mange løse tråder, men det var noe jeg egentlig satt pris på.

[Helene Lykke]

Jesus før et liv. Skrivestilen va virkelig ikke for mæ, men interessant å lese uansett.

[Nora Fjon]

Perspektivgivende

[Turid Elise Hennig]

Slukte denne på en dag — en helt hjerterå og velskrevet oppvekstroman med fantastiske skildringer. Torgersen kan virkelig kunst på flere plan!

[Helene Walløe]

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg synes om denne. Jeg likte godt at den ikke er med i kappløpet "hvem har hatt verst barndom" som preger mye nordisk litteratur om dagen. Forfatteren kunne opplagt høstet mye sympati og engasjement ved å utbrodere mer om oppveksten sin. Samtidig er jeg ikke helt sikker på hva jeg sitter igjen med av hva han fylte resten av sidene med?

[Merle Schreiner]

Forbløffende at det går an å skrive så mange forskjellige ord om seg selv. Det er veldig mange like tanker skrevet på forskjellige måter. Fortellingsmessig ville jeg likt å lese mer om den faktiske oppveksten hans, og ikke bare tankene rundt det. Og jeg skjønner meg overhodet ikke på han. Innser jo til slutt at dette også er en bok om foreldrene hans. Den er bra skrevet, innholdet er bare ekkelt og frastøtende. Vet ikke om jeg liker eller ikke liker denne boka.

[Sjur Selsvik]

Bok 11/25 fra 2025:
Skuffet.
Det er selvsagt en gripende fortelling om en vond oppvekst, men det gjør det ikke til en spesielt god roman. Boken er best i beskrivelsene av familiens dynamikk, der vekker romanen følelser i leseren. Der er språket enkelt, direkte og sier så mye mer enn de enkle ordene som står. Dessverre er boken også full av passasjer i en helt annen stil. Tidvis er beskrivelser av steder og situasjoner gjort med et langt mer «avansert» ordforråd som virker rart og på grensen til pompøst (for eksempel «Min kroppslige tilstedeværelse er uopphørlig anmassende»). I tillegg blir forfatteren av og til for essayistisk og overtydelig analyserende om egen biografi. Den hadde gjort seg langt bedre som enten en selvbiografi eller bare en selvbiografisk roman, den blir nå en litt rotete blanding.
Passasjen om kunsten hans virker malplassert og gir lite. Passasjen om å lære seg å svømme er veldig god, det er også delene når moren og særlig faren dør.
I tillegg småplukk: Irriterende med ingen innhugg i avsnittene.

Jeg hadde nok gitt denne langt bedre vurdering om den var kortere og mer konsentrert, samt i en mer enhetlig språklig stil.

[Marie Lund Alveberg]

Ja, hvordan arkiverer du egentlig smerte? Og hvor vesensforskjellig vil slik arkivering være når du vokser opp med helt ulike livsvilkår enn «de andre»?

Torgersen skriver om fattigdom, rus og utenforskap med en ærlighet som river, uten selvmedlidenhet, uten filter, og med nyanser de færreste er forunt.

Dette er ikke bare litteratur, det er innsikt. Noe alle vi rike, privilegert «andre» i Norge burde lese.

For å forstå litt mer. Kjenne litt mer. Se litt mer.

Anbefales på det varmeste! 🌼

[Oda Korbi]

Sterk historie, men formen er for meg rotete. Språklig veksler det mellom veldig gode skildringer og svulstige setninger.

[Jenny Gladheim]

Dette var en vanskelig bok å lese.

Jeg har mange tanker og er usikker på akkurat hva det var som ikke føltes helt riktig med boka, og sliter med å få skrevet de ned. Derfor blir det mer bruddstykker av tanker og observasjoner.

Jeg sliter med denne navnløse, sjangerløse teksten. Jeg vil putte den i en boks og jeg kan ikke. Vet ikke om det sier mer om meg enn om boka. Tenker jo også på Knausgård og om jeg syntes dette hadde vært vondere om den VAR kalt en roman. Da kan jeg kanskje på en eller annen måte se det for meg tydeligere og nærmere. Virkeligheten dugger til tekstens kvaliteter, tror jeg. På en eller annen måte, selv om den OGSÅ gjør det stikk motsatte.

Jeg leser han som NRK anmeldelsen påpeker: nemlig at han er inspirert av Édouard Louis, en forfatter jeg setter pris på deler av tekstene til, men ikke nødvendigvis helheten. Det er noe jeg som skrivende sitter og lurer på nemlig HVORDAN man kan skrive en HEL slik bok, og hva man gir leseren ved å skrive en slik bok. Og hvem skriver man for? Er det et jag for å bli forestått eller få sympati selv, som Torgersen skriver om i boka.

Han diskturere kunsten og viktigheten av den i livet hans og jeg stiller meg kritisk til hva det er som får meg til å ville skape noe og hvor verdien av det noen skriver kommer fra, og hvem som skal skape den.

Tror jeg egentlig på at man kan sette seg selv og kunsten foran sitt eget barn? og jeg, mene noe om det, når jeg selv ikke har et barn men likevel vet med sikkerhet at jobb og kunst aldri vil komme foran den familien jeg ønsker meg.

Kanskje vil jeg derfor heller ikke bli en god kunstner.
Jeg tenkte, egoistisk og ironisk nok, veldig mye på eget kunstnerskap gjennom hele boka. Kanskje det var for å distansere meg selv fra alt det forferdelige og triste.

Er det forferdelige og apatiske et utgangspunkt for god kunst?

Jeg vet også nå at memoarer i seg selv ikke er min foretrukne sjanger. Det skal jeg tenke på neste gang jeg skal lese en bok. Jeg vil ikke være innesperret i ett hodet, jeg vil ut og se verden med flere hoder på forskjellige måter i en verden som ikke skal være min, slik at jeg kan gå tilbake til min egen å se den på en annen måte.