Gater jeg har levd

by Nikolai Torgersen

En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove.

Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete.

Genres: Nonfiction, Biography, Memoir

208 pages, Hardcover

First published March 28, 2025

Reviews

[Bendik · Rating 3 out of 5]

Blandingsforholdet har litt for mye "tiden snakker ikke lenger til meg" og litt for lite "pappa hadde boret hull i strømskapet til velhuset for at vi skulle få strøm" etter min smak

[Erika Hagen · Rating 5 out of 5]

Shit. Dette var jo ganske overveldende, til tross for at jeg leser mange bøker i denne sjangeren. Kanskje fordi dette har skjedd her i Norge? Kanskje fordi jeg har fulgt emogutt så mange år på instagram uten å ha peiling på hva som foregikk bak alt? Uansett, enormt sterke skildringer av et liv i fattigdom, rus og skam. Beskrivelsen av angst er sterke og gjenkjennbare. Dette er stor kunst.

“Angsten og panikkanfallene er gode påminnere om livets unhåndgripelige vesen. Alvoret i anfallene forteller meg helt uten nyansering at livet ikke er til å holde ut”.

“Det finnes mange identiteter i meg, og noen av dem rikker seg ikke, til tross for at virkeligheten og tiden insisterer. Jeg ser fortsatt etter gode steder å sove utendørs når jeg er ute og går”.

[Hauk Fevang · Rating 3 out of 5]

Noen deler av denne boken er utrolig god. Forfatteren skildrer moderne fattigdom, rusbruk og hjemløshet på et måte jeg ikke har vært borti før.
Ved flere tilfeller virker det som om han publiserer tanker som ennå er work-in-progress. Særlig dobbeltmoralen han kjenner på ved å gjøre en klassereise basert på kunst om fattigdom solgt til en glupsk middelklasse dirrer gjennom boka - og jeg svelger det.
Dette er ikke en svakhet, men stilistisk sett blir boka litt rotete når de ulike trådene ennå henger i lufta elns.

[Christine Yang · Rating 4 out of 5]

Ærlige refleksjoner rundt fattigdom, suksess og kunst, og det å bruke egen oppvekst og nære relasjoner som materiale i kunsten.

Forfatteren beskriver en oppvekst preget av fattigdom, rus og sykdom, og om livet som hjemløs. Han setter ord på skammen knyttet til det å være fattig i Norge, at man ønsker å klare seg selv, og kvier seg for å be om hjelp - et viktig tema. Han er også selvransakende, og forklarer hvordan han har tillagt seg en pragmatisk og kynisk personlighet, som var helt nødvendig for å overleve.

Fattigdom i Norge bør snakkes mer om, og denne boken gir et godt bilde av hvordan det kan se ut.

[Stine · Rating 5 out of 5]

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor jeg liker noen av disse ganske like bøkene om tragiske oppvekster og misliker andre, det har vel med språket å gjøre, men denne likte jeg veldig godt

[Marie Melgård · Rating 5 out of 5]

For en bok!!!! Om noen skulle lure på hvem som kan måle seg med Edouard Louis på norsk, så er svaret denne.

[Sigrid Ødegaardshaugen · Rating 2 out of 5]

Hadde høye forventninger, men synes egentlig det var en ganske dårlig bok. Ekstremt svulstig språk som gikk meg på nervene

[Ingri · Rating 4 out of 5]

Oj. En bok om utenforskap, rus, relasjoner, og en form for fattigdom som vi snakker lite om. Brutal og ærlig. Jeg liker ofte bøker som gjør litt vondt å lese, tydeligvis. Hvorfor ikke fem stjerner, spør du. Usikker. Noen deler føles litt uferdige, på en måte?

[Edvard Stenersen]

tankevekkende!!! gode skildringer og refleksjoner om og fra litt av et liv. flere ting jeg kommer til å tenke på lenge

[Sandra Helen · Rating 3 out of 5]

En fangende historie om fattigdom, rus, umøblerte hjem og klassereise. Språklig var jeg derimot ikke så fan. Språket er litt svulstig og bærer preg av noen som har brukt synonymordboka litt vel flittig. Hørte noen sammenligne med Eddy Bellegueule, og jo da, kanskje hvis du legger godviljen til:):)

[Edvart Svingen · Rating 3 out of 5]

Selvmedliden, svulstig og pretensiøs fyr med en veldig spennende historie å fortelle.

[Frida Røvik · Rating 4 out of 5]

Knallbra skrevet om utenforskap

[Ingvild Lillemoen Hjelle · Rating 5 out of 5]

Beste jeg har lest på en god stund

[Trine Børseth · Rating 5 out of 5]

Denne slukte jeg. Det som imponerer meg mest er hvordan Torgersen beskriver livet sitt uten å fremstå sutrete. Det er ingen ting med denne boka som sier «synes synd på meg». Forfatteren stiller aldri spørsmålstegn ved hvorfor ting ble som det ble, og grubler heller ikke over hvordan ting kunne sett annerledes ut. For ham er dette en fortelling om familie, tilhørighet og kunst. Samtidig tenker læreren i meg «hvorfor i all verden har ikke systemet fanget opp den søskenflokken her?». I mitt naive sinn har jeg tenkt at ingen i et moderne Norge kan gå ut av grunnskolen med råtne tenner og tom mage. Men det kan de altså.

[Didrik Nordtveit · Rating 3 out of 5]

Definisjonen på mid, spør du meg.
Så utrolig overfladisk språk, som rett og slett virker lite troverdig. De beste passasjene er de mer essayistiske, og det er nok disse som redder boken.

Det at denne har fått strålende kritikk i alle aviser får meg til å lure på om eg e problemet… eller om anmeldere aldri blir lei av repetetiv og lite progressiv autofiksjon.

[| Marvikkis | · Rating 3 out of 5]

[3.0 / 5.0] ★★★✩✩
Ebok, Norsk, Bookbites/Biblioteket

[Sunniva · Rating 3 out of 5]

Nåja, har lest mye i samma sjanger og må si at dette ikke var helt favoritten. Til tider godt skrevet, men også tidvis oppstykket av setninger og ord som ikke helt fungerer. Det er mange løse tråder, men det var noe jeg egentlig satt pris på.

[Eirik Sande · Rating 4 out of 5]

Eddy Bellegueule er norsk og bor på Løkka

[Anki · Rating 4 out of 5]

En sterk skildring om oppvekst i fattigdom i Oslo.

[Turid Elise Hennig · Rating 5 out of 5]

Slukte denne på en dag — en helt hjerterå og velskrevet oppvekstroman med fantastiske skildringer. Torgersen kan virkelig kunst på flere plan!

[Leni Torvbråten · Rating 2 out of 5]

Tilfredsstiller kikkeren, men som litteratur var ikke dette mye å skryte av.

[Merle Schreiner · Rating 3 out of 5]

Forbløffende at det går an å skrive så mange forskjellige ord om seg selv. Det er veldig mange like tanker skrevet på forskjellige måter. Fortellingsmessig ville jeg likt å lese mer om den faktiske oppveksten hans, og ikke bare tankene rundt det. Og jeg skjønner meg overhodet ikke på han. Innser jo til slutt at dette også er en bok om foreldrene hans. Den er bra skrevet, innholdet er bare ekkelt og frastøtende. Vet ikke om jeg liker eller ikke liker denne boka.

[Marie Lund Alveberg · Rating 5 out of 5]

Ja, hvordan arkiverer du egentlig smerte? Og hvor vesensforskjellig vil slik arkivering være når du vokser opp med helt ulike livsvilkår enn «de andre»?

Torgersen skriver om fattigdom, rus og utenforskap med en ærlighet som river, uten selvmedlidenhet, uten filter, og med nyanser de færreste er forunt.

Dette er ikke bare litteratur, det er innsikt. Noe alle vi rike, privilegert «andre» i Norge burde lese.

For å forstå litt mer. Kjenne litt mer. Se litt mer.

Anbefales på det varmeste! 🌼

[Oda Korbi · Rating 3 out of 5]

Sterk historie, men formen er for meg rotete. Språklig veksler det mellom veldig gode skildringer og svulstige setninger.

[Jenny Gladheim · Rating 3 out of 5]

Dette var en vanskelig bok å lese.

Jeg har mange tanker og er usikker på akkurat hva det var som ikke føltes helt riktig med boka, og sliter med å få skrevet de ned. Derfor blir det mer bruddstykker av tanker og observasjoner.

Jeg sliter med denne navnløse, sjangerløse teksten. Jeg vil putte den i en boks og jeg kan ikke. Vet ikke om det sier mer om meg enn om boka. Tenker jo også på Knausgård og om jeg syntes dette hadde vært vondere om den VAR kalt en roman. Da kan jeg kanskje på en eller annen måte se det for meg tydeligere og nærmere. Virkeligheten dugger til tekstens kvaliteter, tror jeg. På en eller annen måte, selv om den OGSÅ gjør det stikk motsatte.

Jeg leser han som NRK anmeldelsen påpeker: nemlig at han er inspirert av Édouard Louis, en forfatter jeg setter pris på deler av tekstene til, men ikke nødvendigvis helheten. Det er noe jeg som skrivende sitter og lurer på nemlig HVORDAN man kan skrive en HEL slik bok, og hva man gir leseren ved å skrive en slik bok. Og hvem skriver man for? Er det et jag for å bli forestått eller få sympati selv, som Torgersen skriver om i boka.

Han diskturere kunsten og viktigheten av den i livet hans og jeg stiller meg kritisk til hva det er som får meg til å ville skape noe og hvor verdien av det noen skriver kommer fra, og hvem som skal skape den.

Tror jeg egentlig på at man kan sette seg selv og kunsten foran sitt eget barn? og jeg, mene noe om det, når jeg selv ikke har et barn men likevel vet med sikkerhet at jobb og kunst aldri vil komme foran den familien jeg ønsker meg.

Kanskje vil jeg derfor heller ikke bli en god kunstner.
Jeg tenkte, egoistisk og ironisk nok, veldig mye på eget kunstnerskap gjennom hele boka. Kanskje det var for å distansere meg selv fra alt det forferdelige og triste.

Er det forferdelige og apatiske et utgangspunkt for god kunst?

Jeg vet også nå at memoarer i seg selv ikke er min foretrukne sjanger. Det skal jeg tenke på neste gang jeg skal lese en bok. Jeg vil ikke være innesperret i ett hodet, jeg vil ut og se verden med flere hoder på forskjellige måter i en verden som ikke skal være min, slik at jeg kan gå tilbake til min egen å se den på en annen måte.

[Fredrik · Rating 4 out of 5]

Jeg tror litteraturen er den beste formen for å få nye perspektiver. I hvert fall tenker jeg det etter å ha lest denne boken. For Torgersen har levd et liv jeg heldigvis har hatt null forhold til. Et liv som man i Norge helst bare vil overse. Da blir det en voldsom reality-check når man får det servert på denne formen.

Det virker som mennesker trekkes mot tragedier, i hvert fall kjenner jeg at jeg gjør det. Kanskje fordi man har for lite å gjøre i livet? Det var en surrealistisk jukstaposisjon å sitte på kafé og lese om en fyr som frykter at barene stopper for da må han gå rundt i noen timer uten et sted å være mens rusen dabber av. Så skal jeg liksom gå på øyafestivalen og late som ingenting?

Selv om jeg vil anbefale alle å lese den så var den ikke
perfekt. Noen deler blir litt svulstige og noen setninger litt vel pretensiøse, som at Torgersen bare skal vise fram ordforrådet sitt. De mest interessante delene er de hvor han snakker om livet sitt. Så når man leser de mer reflekterende delene så vil man bare tilbake til livet hans.

Litt som med Da vi var yngre så tenker jeg til meg selv «dette er litt for jævlig at det blir litt fiksjonelt». Men da spør jeg også meg selv om jeg synes dette bare fordi det er så langt fra mitt eget liv. Jeg vet jo at folk, også i Norge, har det jævligere enn jeg noen gang kan forestille meg. Har jeg vært i en boble så lenge at jeg synes de mest jævlige delene av livet blir fiksjonelle? Er livet bare en lang rekke med bobler man sprekker etter hvert som man opplever mer?

En av de mest interessante refleksjonene i boken, som jeg tenkte en del på selv, er hvordan mennesket tenker at sitt eget liv er standarden for det normale. Selv når barndommen hans var på det mest jævlige beskyttet Torgersen familien fra barnevernet. Var dette Torgersens siste forsøk på å ikke være annerledes? Eller var det det eneste relativt faste i livet han kunne holde seg fast i?

Gater jeg har levd er på mange måter litteratur på sitt beste. Den forteller en historie jeg tenker man ikke kunne klart å gjøre i noe annet format. Selv om den ikke var perfekt, vil jeg tenke på denne i lang tid fremover.

[Jenny · Rating 4 out of 5]

Okay - jeg skjønner hvorfor den har fått så mange gode kritikker. Han setter ord på ting som føles ut som om han treffer spikeren på hodet, i tillegg til at han får meg til å se / legge merke til ting jeg ikke har satt ord på før. Historien gir også et veldig spesielt innblikk i hvordan mange lever livet, VELDIG annerledes enn deg og meg… Jeg liker hvordan han skriver, men hoppingen i tid var alt for forvirrende (og skjønner ikke helt hvorfor??). Men fy faen, jeg syntes det var så tungt å lese denne boka bare fordi han jo har hatt et så fælt liv. Det er tungt å få innblikk i så mye negativitet. Og den er veldig personlig. Derfor tok det meg sykt lang tid å komme gjennom, mens en kollega vet jeg leste den på en helg:))

[Marie Nyland · Rating 2 out of 5]

Er jeg et fælt menneske hvis jeg innrømmer at jeg ikke likte denne boka? Historien er selvfølgelig helt forferdelig, men den klarer ikke vekke sympati hos meg på måten jeg hadde trodd den kom til å gjøre. Kanskje er det det ekstremt svulstige språket jeg ikke takler, eller at hovedpersonen/forfatteren virker så selvopptatt og oppfører seg dårlig mot de som faktisk prøver å hjelpe ham. Jeg hadde veldig høye forventninger da jeg startet, men begynte tidlig å glede meg til boka var slutt. Når det er sagt: Historien i seg selv er grusom og viktig og viser en del av samfunnet de fleste av oss ikke engang vet eksisterer. Det er bare noe med måten historien fortelles på, som gjør at jeg ender med 2 stjerner.
Hilsen en som forfatteren helt klart ville puttet i kategorien blåøyd porselensmenneske

[Sigrid · Rating 3 out of 5]

Synes denne spriket veldig i språk og hvor interessant var. Jeg visste ikke mye om boka på forhånd, og ble veldig usikker på om den skulle leses som en roman, som den er presentert som eller en biografi som den åpenbart var. Jeg synes den endte opp som en god blanding uten å treffe helt på noen av sjangerne. Absolutt mange sterke scener fra en tøff oppvekst, og særlig utkastelsen og hjemløsheten gjorde inntrykk, så 3,5 stjerner fra meg

[Siamak Nematpoor · Rating 3 out of 5]

Tidvis brilliant, litt for ofte repetitiv