Efter att Sidsel råkar ut för en bilolycka börjar hon bete sig konstigt. Hon försöker att ställa upp för sin dotter, Em, vilket med tiden blir allt svårare. Men vad betyder konstigt? Och vem är egentligen Sidsel?
Berättaren i Maria Navarro Skarangers nya roman blandar in sina egna erfarenheter, diskuterar och börjar om, försöker se Sidsel från olika vinklar för att förstå det liv hon har skapat åt sig själv. Vi upplever henne som hon kan se ut för sin dotter, för husläkaren, vi får delar av hennes livshistoria under några förvirrade, ensamma dagar.
Jag visslar i den mörka vinden är ett infallsrikt och gripande porträtt av en kvinna som var en bifigur i romanen Emily Forever. Boken har blivit en kritikersuccé i Norge och nominerades till Nordiska rådets litteraturpris 2024.
Maria Navarro Skaranger er født i 1994 og er fra Oslo. Debutromanen hennes, Alle utlendinger har lukka gardiner, ble solgt til Danmark allerede før utgivelse i Norge. Skaranger ble tildelt Debutantprisen 2015 og nominert til Tarjei Vesaas Debutantpris 2015 for denne romanen. I 2018 utkom den kritikerroste romanen Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen). For denne ble Skaranger tildelt Osloprisen 2018.
I find this story difficult to describe, not least due to the innovative narrative style. The story of Sidsel’s life is told from a variety of different perspectives: her daughter’s, her best friend’s and her psychiatrist’s. When I couldn’t answer the question “who is Sidsel?”, I was consoled by the fact that Sidsel can’t answer the question herself.
Jeg skjønner egentlig ikke helt hva jeg har lest. Dette var ubehagelig, men samtidig veldig respektfult. Det var distansert, men samtidig guffent nært.
Jeg kjører på med fem stjerner, for jeg fikk en leseopplevelse jeg ikke har hatt før.
Da jeg var omtrent halvveis tenkte jeg med meg selv, "skal den ikke starte snart?" Forfatteren tar noen interessante grep, men føler ikke at hun helt lykkes.
Årets første som blir lest på én dag. Et rørende og empatisk portrett av et liv, men som ikke nødvendigvis blir en bedre roman med de litterære grepene. Likte den uansett som en opplevelse
Den här kan jag inte undgå att bli förtjust i eftersom den laborerar med ett slags metaplan i likhet med Lispector varifrån titeln är (lite obskyrt) tagen (dvs, det var en alternativ titel till Stjärnans ögonblick, som har en liknande berättarröst med i narrativet). Förtätad, men också lite spretig, trots detta får man Sidsels (uttalas Sissel? jag verkar vara förtjust i parenteser idag) berättelse, så fragmentarisk som den behöver vara, för den person som beskrivs. Samtalet på Littfest (som jag såg i efterhand, borde nog gått på det istället för samtalet med Daniel Sjölin och Jenny Jägerfeld) med Donia (uttalas Dunja?) Saleh var intressant och givande (även om jag önskat att de talat mer om just berättarperspektivet och kopplingen till Lispector - gjorde de det? Jag var Littfestbakis igår när jag tittade och somnade i fåtöljen, får kanske se om), och behandlade i synnerhet klassperspektiv. Jag blir nyfiken på Navarro Skaranger (argentiskt påbrå? Brenda Navarro som jag nyss läst är från Argentina, men kanske det är som Svensson eller Johansson i spansktalande länder?) och påbjuder Weyler att även översätta hennes tidigare romaner. Kul också att Lovrenski nämnde henne som föregångare till hans bok på "kebabnorsk" (och kanske just därför jag verkligen vill läsa den!) OBS! Parentespsykosen är min egen, boken är inte fullt så pepprad av dem, även om de förekommer.
Ubehagelig og trist på en ironisk og til tider sjov måde. Ret spændende fortælleforhold – det, man nok ville kalde en extradiegetisk-homodiegetisk fortæller – bor selv i boligblokken, men observerer blot Sidsel og hendes ret miserable livssituation.
Synes, bogen stiller en skarp og vedkommende kritik af, hvordan vi (med større privilegier) forholder os til dem, der har det sværest i samfundet – som den observerende og ret dømmende fortæller understreger. Men da fortælleren selv er en del af miljøet, åbnes der samtidig for en forsoning. Meget vellykket lille bog!
Vi møter mora til Em fra den forrige romanen til Skranger, Emily forever. Mora, Sidsel, er en av mange usynlige kvinner. Hun er ikke stand til å ta gode valg, men skumpes hit og dit av livets tilfeldigheter. Det handler en del om forhold mellom mor og datter i flere ledd. Det viser seg at Sidsel kommer fra ustabile forhold, og hennes historie viser psykologisk ubalanse og gir frampek til det livet hun lever i en alder av ca 60 år. Hun går på trygd, har dårlig økonomi, noen få venner, litt distansert forhold til datteren Em og barnebarnet Liam. Hun har noen venner, men det er ikke tett og nære bånd som kjennetegner relasjonene. Det viser seg at hun glemmer å kjøpe mat, sover i lenestolen, at hun sklir ut og ikke får til å ta bussen dit hun skal, ordne med bilforsikring og så videre. Hun bor aleine, og det er ikke noe godt sikkerhetsnett rundt henne. Hun bor i Oslo øst. Det er folk på alle kanter, men likevel er det liksom ingen lyder som gir en slags følelse av fellesskap eller samfunn. Hun lister seg rundt og er nervøs i en underlig stillhet midt i en hovedstad. Hun får omtrent ikke dagen til å gå. Ser på TV, hekler og går i timesvis på kjøpesenter uten å handle, fordi hun har god tid, men lite penger. Det er et grått trist liv. Ikke at hun egentlig klager. Hun har ikke noen behov, eller ikke en evne til å formulere det eller savne noe. Det er en allvitende forteller som går ut og inn av hodene til Em, Sidsel og som uttaler seg utenfra med en viss distanse. Dette grepet er sjeldent å se i andre bøker. Det gir meg som leser en usikkerhet, hva er det egentlig med Sidsel? Hva er arv og miljø? Hvordan er blikket på henne fra oss andre i samfunnet? Om vi i det hele tatt ser henne. Språket er enkelt, og noen steder er det i notatform, nesten som en epikrise. Noen steder er det spørsmålstegn og utropstegn i parentes og store bokstaver. Det er bra at det skrives slike romaner som løfter fram de som ikke fanges opp av systemet på en god måte. Som får gode råd, men som ikke er i stand til å følge opp og gjøre gode valg i stort og smått.
En ufør kvinnes hverdag. Fattigdom og psykiske problemer. Mange erfaringer og mange minner. Jeg blir grepet av stemningen, men får ikke helt tak på karakterene og handlingen.. Allikevel en historie som bør bli fortalt.
En fortelling om en uheldig og psykisk syk kvinne og hennes nærmeste fra østkanten i Oslo uten noe spesielt ved seg, fortalt innenfra og utenfra gjennom korte og lengre avsnitt med et humoristisk til tider humoristisk tilsnitt(?), en historie som flytter seg i tid, men også ender et sted. Nesten veldig bra - kanskje veldig bra. Nominert til NRL 24
Et liv fattig på penger og innhold skildres med rikelig respekt og menneskelighet. Det er mange som lever slike liv, ikke mange av dem havner i romaner. Slutten kunne ikke vært mer lavmælt - og trist. Sidsel vil sitte i lenge.
Litt kjedeleg etter min smak. Og eg trur nok eg er lei av denne ny-nymodernismen(?), med rotete struktur og enkel framstilling utan noko særleg form for skildring. Likevel var det mykje bra med boka, Sidsel blir framstilt sympatisk, men også til tider fråstøytande, som gjer at du får same synet på henne som Em. Til tider er det vanskeleg å like henne, men så merkar du at du også har ein enorm empati for Sidsel. Mogleg at denne boka veks på meg, men eg er nok meir konservativ i mi lesing av bøker enn eg likar å tru.
30 i 2024: Kreativt og spennende fortellergrep + en veldig fin bok om det å falle utenfor, fattigdom (og "uhell" ) som går i arv.
Jeg synes det er en vemodig historie, og en veldig bra skildring av hovedpersonen Sidsel som sliter psykisk.
Måten forfatteren "griper inn" i historien og begynner å kommentere sin egen rolle er veldig interessant og originalt ("jeg er fortelleren, men jeg er også meg selv, jeg har vært her selv..."), eller også hvordan hun henvender seg direkte til hovedpersonen ("Sidsel, nå er du sliten...")
3/4. Jeg klarte ikke helt å følge med i denne boka. Jeg synes forfatteren gjør interessante fortellergrep som jeg liker, men samtidig føles historien uferdig. Jeg tror denne boka hadde hatt godt av å bli lest to ganger og gitt meg mer da, men den får meg ikke til å ville det, hvert fall ikke enda. Jeg har ikke lest Emily forever først, men har lyst til å gjøre det nå. Kanskje jeg prøver den igjen etter det.
Oppfølgeren til Emily Forever var like bra. Fantastisk skrivestil, betraktninger om fattigdom som sitter. Både rørende og humoristisk. Skulle ønske jeg ikke hadde lånt på biblio, for disse bøkene burde man kjøpe og ha i bokhylla!
yes! yes!! i loved how simple this book was but still delivered a strong punch. and very much enjoyed its ottessa moshfegh-esque style. i hope this is translated into english soon we need it!!!
Noen bøker er spennende, andre er interessante, morsomme, søte ... Og så har du de som er vakre. Dette er en slik. En vakker bok, skrevet med vakkert språk som formidler rike følelser en kan kjenne igjen uten at de settes navn på.
Handlingsmessig er det vanskelig å gi en oppsummering. Det hele er en slags observasjon og beskrivelse av et menneske, om hva hun gjør, tenker, føler, om hvordan hun er skrudd sammen. Det er også en roman om relasjoner, kanskje særlig den mellom mor og datter. Og det er en bok om livet, om hvorfor det ble som det ble, om hvordan man ender opp der man ender opp, om alt som kunne vært, men ikke ble. En bok om å være menneske. Om skjebne, om arv versus miljø. Om helse og uhelse. Om det som gjør oss til den vi er.
Kanskje er alt dette jeg skriver helt "feil", Men, det er iallfall disse tankene og inntrykkene jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boka.
Dette var ikke min kopp te. Forvirrende fortelling, persongalleri jeg ikke forsto meg på, stillestående handling. Jeg ga opp litt over halvveis, så tar høyde for at den kanskje ble genial mot slutten.
God bok fra Oslo øst om fattigdom, klasse og hva som er et godt liv. Det finnes nok mange som Sidsel der ute, som jeg har vært nysgjerrig på. Selv om denne såre fortellinga ikke gir noen svar, gir den litt å tenke på. Interessant fortellergrep, men følte likevel jeg kom innpå hovedpersonen.
Denne boka er noe av det fineste og tristeste jeg har lest på lenge. Tilsynelatende distansert, med en historieforteller som skildrer hovedpersonen Sidsel utenfra og på avstand. Likevel gir boka et nært portrett av en kvinne som har hatt mye uflaks i livet.
Sidsel er ufør, og får dagene til å gå ved å hekle og se på TV. Hun har noen venninner, en datter og et barnebarn som hun passer en del siden datteren er alene og mye sliten. Hun er ifølge fortelleren tilfreds med det lille livet sitt, men det er så mye som ikke stemmer helt: Hun er mye engstelig, hun spiser dårlig, man kan merke at hun sliter ut de rundt seg selv om hun ikke treffer dem særlig ofte. Og når Sidsel en dag sklir ut, er det ingen der til å virkelig passe på henne.
En utrolig sterk leseopplevelse som satt i kroppen min lenge etterpå.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Skaranger har en kreativ fortellerstil, men kanskje ikke original? Minner litt om Ali Smith (det er en kred til Skaranger). Jeg er ikke spesielt begeistret for lange setninger og utydelige fortellerstemmer, men det funker her. Selve fortellingen er tragisk, men blir forvirrende med de utydelige fortellerstemmene. Boka er lettlest med korte kapitler og få sider. Jeg hadde håpet at skrive/fortellerstilen skulle bli inspirerende, og det ble den, men da i motsatt retning. Oppsummert er jeg nok likevel imponert over at den forvirrende fortellerstemmen fungerte så bra, men er ikke dette litt pretensiøst?
Påminner lite om Ditlevsens Ansiktena som jag läste förra året då båda har en lite äldre kvinna som lider av psykisk ohälsa som protagonist. Dock är Skarangers bok mer ett flödeskrivande och har väldigt lösa ramar. Inte så mycket till handling egentligen. Det finns en stundtals närvarande berättare som vi aldrig får reda på vem det är, och som kommenterar huvudkaraktären återkommande. Läsvärd bok men inte fantastisk.