What do you think?
Rate this book
Varg Veum #20
Achtervolgd door de dood (Varg Veum)
Varg Veum is privédetective in het Noorse Bergen. Hij heeft een groot rechtvaardigheidsgevoel, is opportunistisch en anti-autoritair. Als Veum eenmaal aan een opdracht begint, ontdekt hij vaak het ene lijk na het andere, dit tot groot ongenoegen van de politie.
Met de bus onderweg naar Bergen ziet Varg Veum dat twee meisjes bij een halte worden afgehaald door een jongeman met een kampeerbus. Een paar dagen later komt Veum in de krant een foto tegen van diezelfde jongen, erbij MAN VERMIST. Hij zou meedoen aan een demonstratie tegen een zalmkwekerij in het plaatsje Solvik.
Veums natuurlijke nieuwsgierigheid is gewekt en hij reist af naar Solvik. Daar ziet hij bij toeval de kampeerbus in zee, onder het wateroppervlak is het dak nog net te zien. In de bus vindt de politie het lichaam van een jonge vrouw, de jongeman is nog altijd spoorloos. Zijn moeder, die weinig vertrouwen heeft in de politie, vraagt Varg Veum om hulp. En terwijl de protesten tegen de zalmindustrie steeds grimmiger worden, probeert Veum de geheimen van Solvik boven tafel te krijgen.
Met de bus onderweg naar Bergen ziet Varg Veum dat twee meisjes bij een halte worden afgehaald door een jongeman met een kampeerbus. Een paar dagen later komt Veum in de krant een foto tegen van diezelfde jongen, erbij MAN VERMIST. Hij zou meedoen aan een demonstratie tegen een zalmkwekerij in het plaatsje Solvik.
Veums natuurlijke nieuwsgierigheid is gewekt en hij reist af naar Solvik. Daar ziet hij bij toeval de kampeerbus in zee, onder het wateroppervlak is het dak nog net te zien. In de bus vindt de politie het lichaam van een jonge vrouw, de jongeman is nog altijd spoorloos. Zijn moeder, die weinig vertrouwen heeft in de politie, vraagt Varg Veum om hulp. En terwijl de protesten tegen de zalmindustrie steeds grimmiger worden, probeert Veum de geheimen van Solvik boven tafel te krijgen.
- GenresCrime
329 pages, Kindle Edition
Published January 9, 2025
6 people are currently reading
27 people want to read
About the author
Gunnar Staalesen
135 books280 followersGunnar Staalesen is a Norwegian writer. Staalesen has a cand.philol degree from Universitetet i Bergen and he has worked at Den Nationale Scene, the main theater in Bergen.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 7 of 7 reviews
January 25, 2024
Dette var en snodig tittel jeg aldri hadde trodd jeg skulle bruke om en kriminalroman, men nå skjedde det faktisk. Når jeg skulle beskrive leseopplevelsen av Gunnar Staalesens «Forfulgt av død», så var det altså disse merkverdige ordene som falt ned på tastaturet. Å lese Staalesens krimromaner er rett og slett en behagelig opplevelse for oss språknerder som er opptatt av den litterære flyten i språket.
Jeg skriver min skjerv med krimanmeldelser hvert eneste år, og har en verktøykasse full av ting jeg kan måle disse romanene etter, men hver gang jeg skal skrive om en av Staalesens bøker, så er det som om jeg må skifte ut verktøyene. Plutselig er det ikke like relevant å skrive om spenningskurve, nerve, dramatikk, karakterutvikling og underliggende tematikk lenger. Alt dette er alltid på plass, helt naturlig. Jeg må finne andre ord, andre verktøy og andre strenger å spille på.
Gunnar Staalesen har en helt egen ro og flyt i det han skriver. Det er noe tilbakelent, trygt og forutsigbart i å åpne en av hans romaner. Og det i positiv forstand. Jeg trenger liksom ikke lure på om han har fått det til denne gangen. Det har han, selvsagt. En kan rett og slett bare vippe stresslessen bakover, legge beina på skammelen, og la seg flyte med i historien. Det handler om en språklig profesjonalitet, en erfaren penn, og et grunnleggende talent for historiefortelling. Som leser vet jeg at jeg blir tatt vare på. Historien og språket sildrer som en fjellbekk på Vestlandet en skyfri dag i juni.
Når det er slik fatt, blir også min bedømmelse gjort på andre kriterier enn det jeg vanligvis bruker. Jeg må se denne historien opp mot det forfatteren har skrevet tidligere. Har han utmerket seg, gjort noe nyskapende, eller truffet en nerve i meg han ikke har truffet før? Og viktigst av alt; har han fått ut hele historiens potensiale? Er det passasjer som kunne vært fortettet eller utvidet? Er det personligheter som kunne fått større plass? Har forfatteren nådd ut med både motiv, tema og budskap slik han hadde tenkt? Det er slike ganger jeg sitter og føler på at terningkast blir litt fjollete. Hadde en av våre ordinære oppskriftskrimforfattere skrevet dette, ville jeg klinket til med en sekser uten å blunke, ikke sant? Rett og slett fordi historien flyter så fint, komposisjonen er så strøken og språket er så godt. Så min femmer her, er altså først og fremst basert på det jeg vet Staalesen normalt er god for, målt opp mot seg selv.
I «Forfulgt av død» skal vi til det lille stedet Solvik i Vestland fylke. Et bittelite sted med en landhandel, et veikryss, en fådelt skole og to fiskeoppdrett. Eller, det vil si, nå er det bare ett igjen etter at det opprinnelige ble utkonkurrert av naboen. Her møter en håndfull unge miljøaktivister opp i en demonstrasjon for å protestere mot oppdrettsanlegget, men alle kommer ikke levende hjem, viser det seg. Varg Veum har observert en av demonstrantene som er meldt savnet fra bussen da han var på vei fra Førde til Bergen, og han klarer (som vanlig) ikke å la nysgjerrigheten hvile. Han må se stedet der aktivisten forsvant. Der møter han en kvinne som etter eget utsagn er forfulgt av død. To ganger er hun blitt enke, og nå er altså sønnen hennes forsvunnet.
Så mye mer om selve historien har jeg egentlig ikke lyst til å si. Den skal dere få lov til å boltre dere i videre på egen hånd. Dere som kjenner Staalesens Veum-bøker, vet selvsagt at bøkene om ham er alt det filmene ikke er. Det er langsomme, rolige og tidvis nesten udramatiske handlingsløp der det selvsagt dukker opp et og annet lik her og der, og et lite mysterium dann og vann, men det går gjerne 100 sider mellom hver gang pulsen øker nevneverdig i lesekroken. I stedet fortelles historien med en fargerik palett som fører deg inn i landskapet, menneskene og det livet de lever i den lille bygda ved fjorden. Staalesen skildrer de sære, litt odde, men likevel gjenkjennelige figurene en gjerne møter på slike små steder, og han gjør det med skarpe konturer, lun humor og et varmt, bankende hjerte. Vi blir glade i dem alle som en. Selv om vi vet at minst en (om ikke flere) av dem er kaldblodige drapsmenn eller kvinner.
Den samme presise pennen ser vi i skildringene av landskapet, naturen og bygda. Og vi møter forfatterens små genistreker i relasjonene han skisserer. For eksempel i den forsiktige tilnærmingen mellom Varg og journalisten, eller i det uuttalte som bevrer under overflaten hos kvinnen som har mistet så mye. Det er ikke derved sagt at det er et stille vann, denne historien som Staalesen forteller. Det er bevegelse å se i vannspeilet. Kanskje en forsiktig, nesten klukkende lyd av en sildrende fjellbekk. Av og til er det et mer spennende skue, enn en buldrende foss som syder.
Jeg skriver min skjerv med krimanmeldelser hvert eneste år, og har en verktøykasse full av ting jeg kan måle disse romanene etter, men hver gang jeg skal skrive om en av Staalesens bøker, så er det som om jeg må skifte ut verktøyene. Plutselig er det ikke like relevant å skrive om spenningskurve, nerve, dramatikk, karakterutvikling og underliggende tematikk lenger. Alt dette er alltid på plass, helt naturlig. Jeg må finne andre ord, andre verktøy og andre strenger å spille på.
Gunnar Staalesen har en helt egen ro og flyt i det han skriver. Det er noe tilbakelent, trygt og forutsigbart i å åpne en av hans romaner. Og det i positiv forstand. Jeg trenger liksom ikke lure på om han har fått det til denne gangen. Det har han, selvsagt. En kan rett og slett bare vippe stresslessen bakover, legge beina på skammelen, og la seg flyte med i historien. Det handler om en språklig profesjonalitet, en erfaren penn, og et grunnleggende talent for historiefortelling. Som leser vet jeg at jeg blir tatt vare på. Historien og språket sildrer som en fjellbekk på Vestlandet en skyfri dag i juni.
Når det er slik fatt, blir også min bedømmelse gjort på andre kriterier enn det jeg vanligvis bruker. Jeg må se denne historien opp mot det forfatteren har skrevet tidligere. Har han utmerket seg, gjort noe nyskapende, eller truffet en nerve i meg han ikke har truffet før? Og viktigst av alt; har han fått ut hele historiens potensiale? Er det passasjer som kunne vært fortettet eller utvidet? Er det personligheter som kunne fått større plass? Har forfatteren nådd ut med både motiv, tema og budskap slik han hadde tenkt? Det er slike ganger jeg sitter og føler på at terningkast blir litt fjollete. Hadde en av våre ordinære oppskriftskrimforfattere skrevet dette, ville jeg klinket til med en sekser uten å blunke, ikke sant? Rett og slett fordi historien flyter så fint, komposisjonen er så strøken og språket er så godt. Så min femmer her, er altså først og fremst basert på det jeg vet Staalesen normalt er god for, målt opp mot seg selv.
I «Forfulgt av død» skal vi til det lille stedet Solvik i Vestland fylke. Et bittelite sted med en landhandel, et veikryss, en fådelt skole og to fiskeoppdrett. Eller, det vil si, nå er det bare ett igjen etter at det opprinnelige ble utkonkurrert av naboen. Her møter en håndfull unge miljøaktivister opp i en demonstrasjon for å protestere mot oppdrettsanlegget, men alle kommer ikke levende hjem, viser det seg. Varg Veum har observert en av demonstrantene som er meldt savnet fra bussen da han var på vei fra Førde til Bergen, og han klarer (som vanlig) ikke å la nysgjerrigheten hvile. Han må se stedet der aktivisten forsvant. Der møter han en kvinne som etter eget utsagn er forfulgt av død. To ganger er hun blitt enke, og nå er altså sønnen hennes forsvunnet.
Så mye mer om selve historien har jeg egentlig ikke lyst til å si. Den skal dere få lov til å boltre dere i videre på egen hånd. Dere som kjenner Staalesens Veum-bøker, vet selvsagt at bøkene om ham er alt det filmene ikke er. Det er langsomme, rolige og tidvis nesten udramatiske handlingsløp der det selvsagt dukker opp et og annet lik her og der, og et lite mysterium dann og vann, men det går gjerne 100 sider mellom hver gang pulsen øker nevneverdig i lesekroken. I stedet fortelles historien med en fargerik palett som fører deg inn i landskapet, menneskene og det livet de lever i den lille bygda ved fjorden. Staalesen skildrer de sære, litt odde, men likevel gjenkjennelige figurene en gjerne møter på slike små steder, og han gjør det med skarpe konturer, lun humor og et varmt, bankende hjerte. Vi blir glade i dem alle som en. Selv om vi vet at minst en (om ikke flere) av dem er kaldblodige drapsmenn eller kvinner.
Den samme presise pennen ser vi i skildringene av landskapet, naturen og bygda. Og vi møter forfatterens små genistreker i relasjonene han skisserer. For eksempel i den forsiktige tilnærmingen mellom Varg og journalisten, eller i det uuttalte som bevrer under overflaten hos kvinnen som har mistet så mye. Det er ikke derved sagt at det er et stille vann, denne historien som Staalesen forteller. Det er bevegelse å se i vannspeilet. Kanskje en forsiktig, nesten klukkende lyd av en sildrende fjellbekk. Av og til er det et mer spennende skue, enn en buldrende foss som syder.
November 16, 2025
Når en stedegen privatdetektiv forlater sitt faste habitat, lover det sjelden godt for kvaliteten på boka. Dertil har etter min mening Varg Veum hatt en dalende form i det siste tiåret, så forventningene var ikke store her.
Kanskje derfor ble jeg litt positivt overrasket. At det aller meste av handlingen foregår i ei lita grend i Masfjorden, gjør meg ikke noe. Selv om kanskje en del type- og miljøtegninger blir både stereotype og forutsigbare. Språket flyter stort sett greit, med unntak av noen leie "lime inn fra leksikon"-passasjer som dessverre har blitt litt av et varemerke for Staalesen i dette århundret. Nynorsk og bokmål brukes uanstrengt i replikkene til de ulike aktørene, og handlingen er akkurat tilstrekkelig spennende til at interessen vedlikeholdes. Og ikke minst - for én gangs skyld graver ikke Veum'en seg tilbake i lovbrudd og relasjoner fra forrige generasjon (eller den før det)!
Når det er sagt: Dette er ikke noen stor kriminalroman. Spenning og drama holdes på et veldig moderat nivå, og oppklaringen er litt av et antiklimaks. Grei underholdning for de som har et vennskapelig forhold til bergensdetektiven, men ikke mer.
Kanskje derfor ble jeg litt positivt overrasket. At det aller meste av handlingen foregår i ei lita grend i Masfjorden, gjør meg ikke noe. Selv om kanskje en del type- og miljøtegninger blir både stereotype og forutsigbare. Språket flyter stort sett greit, med unntak av noen leie "lime inn fra leksikon"-passasjer som dessverre har blitt litt av et varemerke for Staalesen i dette århundret. Nynorsk og bokmål brukes uanstrengt i replikkene til de ulike aktørene, og handlingen er akkurat tilstrekkelig spennende til at interessen vedlikeholdes. Og ikke minst - for én gangs skyld graver ikke Veum'en seg tilbake i lovbrudd og relasjoner fra forrige generasjon (eller den før det)!
Når det er sagt: Dette er ikke noen stor kriminalroman. Spenning og drama holdes på et veldig moderat nivå, og oppklaringen er litt av et antiklimaks. Grei underholdning for de som har et vennskapelig forhold til bergensdetektiven, men ikke mer.
August 25, 2024
Nok en velskrevet og aktuell roman om Varg Veum, glimrende lest av Bjørn Wilberg Andersen som for meg er Varg Veum. Det settes søkelys på fiskeoppdrett og måten det drives på. Mange ser på oppdrett som fremtiden men spørsmålet er, til hvilken pris.
April 21, 2024
Lydbok - innleser ble feil for meg 😔
July 10, 2024
Litt vanskelig å henge med på hvem som var hvem av karakterene. Ikke kjempespennende. Men godt og gjennomtenkt plott.
October 11, 2024
Haunted by Death in English.
May 24, 2025
Her går det litt langsommere og litt mer omstendelig enn hva vi er vant til i bøkene om Varg Veum. Boken er fortsatt full av kvikke replikker, og slutten er som vanlig overaskende.
Displaying 1 - 7 of 7 reviews