Tenk deg at du går alene rundt i et mørkt rom med en lommelykt. Du kan styre lysstrålen i ulike retninger og lyse opp mange forskjellige ting, men det er hele tiden begrenset hva du ser. Hvis du imidlertid har med deg noen venner som også har lommelykt, vil alle se litt mer. Hvis dere i tillegg har en felles fremgangsmåte som gjør at dere samarbeider godt om å lyse opp hele rommet, vil alle se best mulig. I denne boka skriver professor i filosofi Einar Duenger Bøhn om hva som skjer når vi tenker sammen, litt som når vi sammen lyser opp et mørkt rom. I boka settes søkelyset på spørsmål som: Hva er en god diskusjon? Hva er et godt argument? Hva er god kritikk?
Bøhn skriver kort og godt, syns jeg, om viktigheten av gode diskusjoner. Jeg sitter særlig igjen med påminnelser om å virkelig forsøke å tolke hverandre i beste mening, å argumentere logisk og å forsøke å skille sak fra person. Jeg grubler på om noen av eksemplene kunne vært utdypet (eller om andre hadde fungert bedre for meg), og om den tidvis kanskje blir litt kategorisk. Jeg tenker særlig på eksemplet han bruker gjennomgående om "to kjønn" - det illustrerer godt at en ikke nødvendigvis snakker om det samme (noen snakker om identitet mens andre snakker om å kunne produsere små eller store reproduktive celler), men andre steder syns jeg ikke eksempelet blir så treffende: Det hadde vært interessant å vite om han hadde skrevet på samme vis rundt feks seksuell orientering, kanskje særlig om boka var skrevet for 50 år siden.