Hva er det å være menneske? Hvordan skal vi leve? I århundrer har slike spørsmål blitt stilt og besvart innenfor rammene av en kristen tro. I dag tror stadig færre på Gud, men våre eksistensielle kvaler har ikke forsvunnet av den grunn. Vi må fortsatt håndtere tilværelsens store grunnleggende vilkår: døden, ensomheten, friheten og meningen med livet. Trenger man tro på Gud for å bruke den kristne arven i sin eksistensielle grubling? Nei, mener Åste Dokka. For uansett hva vi tror på, kan bibelfortellinger speile eksistensen vår, begravelser være til trøst og gudstjenester fungere terapeutisk.
I Litt kristen argumenterer forfatteren for at det er mulig å være nettopp litt kristen. Hun setter kristen tanke i dialog med eksistensiell psykoterapi, og resultatet er livsvisdom som alle kan ta til seg.
En fin og lettlest bok som tidvis er interessant og tidvis mister meg litt. Jeg synes nok hun er litt generaliserende ovenfor folk flest. At alle føler på en variant av eksistensiell tomhet er kanskje litt voldsomt. Videre vet jeg ikke om poenget om at kristendommen og kirken tilbyr en vei for dem som sliter med de eksistensielle grunnproblem (døden, ensomheten, meningen med livet og frihet) er så veldig originalt. Det er ikke vanskelig for en ikke-troende å akseptere det. Så henvender jo boken seg mer til de som er litt kristne, og ikke til de som ikke er kristne. Det preger boken tidvis og tar nok en ikke-troende tidvis ut av boken. Hun er best når hun skaper en troverdig, undrende og kritisk dialog med Yalom og hans tanker. Det er en fryd å lese de nesten eksistensfilosofiske/teologiske utfordringene mellom Dokka og Yalom. Dokkas prosjekt, som kan oppsummeres som et forsvar for dem som påberoper seg å være litt kristen uten å tro særlig på gud, er spennende. Men jeg er usikker på om jeg blir overbevist. Kanskje er jeg for påvirket av samtidens fokus på trosspørsmålet? Uansett spennende diskusjoner som gir et nytt lys på religionsdebatt. For å oppsummere sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatteren må være en veldig interessant samtalepartner, det sier jo hvert fall sitt om boken.
Dette var et interessant og sobert møte med kirken og kristendommen i Norge.
For meg, en utmeldt ateist, som elsker å synge salmer, og som synes kirken kan fylle en rolle i lokalsamfunn og ved livsmarkeringer (for de som ønsker den varianten), var dette en inkluderende og opplysende bok.
Forfatteren trekker spennende linjer, både til psykologi, historie og kultur. Glad for at jeg lyttet til denne!