Thure Erik Lund (født 1959) debuterte i 1992 med "Tanger", som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Hans neste bok, "Leiegården" (1994), ble norsk vinner i den skandinaviske konkurransen om beste samtidsroman. Senere bøker har befestet Lunds posisjon som en av vår samtids mest løfterike og nyskapende forfattere. "Grøftetildragelsesmysteriet" (1999), den første boken om Thomas Myrbråten, innbrakte forfatteren den høythengende Sult-prisen. Romanen "Compromateria" (2002) la nye alen til forfatterens vekst og viste at han kan skrive suveren samfunns- og kulturkritisk fabelprosa. Også "Elvestengfolket" (2003) ble mottatt med fantastiske anmeldelser, og fjerde og avsluttende bok i denne romansyklusen, "Uranophilia" ble belønnet med Natt&Dags Osloprisen 2005 for Årets bok og Kritikerprisen 2005. I 2006 kom han med romanen "Inn". "Straahlbox" (2010) er hans hittil siste roman, og den ble nominert til Brageprisen. Thure Erik Lund har også utgitt essaysamlingene "Om naturen" (2000), "Forgreininger" (2003), "Språk og natur" (2005) og "Om de nye norske byene og andre essays" (2006). I 2009 er han blitt tildelt Doblougprisen og Aschehougprisen.
I Compromateria har forfatteren/romankarakteren oppdaget at han er mye mer enn det han tror. At virkeligheten slik de fleste kjenner den er noe ganske annet. At han, lik meg, og lik deg, er underlagt krefter som oppstår som følge av systemet vi mennesker har skapt for å holde naturen og døden på avstand. Teknologi, samfunn, system og identitet er uløselig knyttet sammen. Du blir hva du spiser. Det vanskeligste å se er vannet man svømmer i.
Vi har skapt for oss selv et nesten totalt oppslukende system som, tro det eller ei, styrer hva du lengter etter, hva du drømmer om, hva du synes er viktig, hvordan du snakker(og dermed tenker), som innordner deg, og som gjør alt så likt. Panoptikons speilsal er glimrende virkelig.
Romankarakterens opprør er å isolere seg og lage papir. Å trøkke til så hardt han kan, slik at kanskje det oppstår sprekker i betongen som kanskje seinere en vakker dag fører til at noe nytt kan oppstå.
Det er fristande å seie at eg er her i Rertium Trioxymoron og driv med rituell norvegiasme eller ventar på ei avantgardistisk kulturutposning som er ein miks av teaterførestelling, organtransplantasjon og allmøte. Det er iallfall sjeldan ein roman på bokmål i så stor grad gir den berusande kjensla av eit heilt nytt språk til å skildre fullstendig ukjente fenomen.
Ikke strengt tatt en oppfølger av Grøftetildragelsemysteriet, selv om noe av følelsen er den samme: Absurditeter, slim og denne gang flerfoldige vesner i Compromateria. Det jeg ikke liker er de to tredjedelene av boka som bare beskriver livet inne i denne virkeligheten.
Det er en utmerkelig bok -- det beskrive ingen en utopi men det er også ingen en antiutopi, ikke uten humør men også ikke umulig seriøst. Man kan sege at det beskriver en filosofisk maxim at helvete er andre menneske og sin egne paradis er i seg selvs indre livet.