Etter farens død bryter Kerstin opp og reiser til et lite sted ved kysten nordvest i Frankrike. Men på pensjonatet, med sine hemmelige dører og sine fåmælte, skyggeaktige skikkelser, utsettes hun for forstyrrelser og skremmende trusler. Hun befinner seg i et drømmeaktig landskap med forrevne klipper, vintermørke brenninger og dype grotter. Og da en ung gutt blir funnet død ute ved kalksteinsbruddet, blir hun trukket inn i en rekke gåtefulle hendelser som utspiller seg på det ødslige stedet.
Rune Christiansen (f. 1963) ble en sentral og innflytelsesrik litterat allerede med debuten Hvor toget forlater havet i 1986. Han har utgitt tolv diktsamlinger samtidig som han har utviklet et stadig mer markant og bemerkelsesverdig prosaforfatterskap, med romaner som Krysantemum (2009), Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014), Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (2017) og Saken med den tapte tidens innfall (2021).
Christiansen er blitt tildelt en rekke priser, bl.a. Dobloug-prisen, Brageprisen og Gyldendalprisen. Han har gjendiktet poeter som Frank Kuppner, Alain Bosquet og Edmond Jabés, og er redaktør for Forlaget Oktobers gjendiktningsserie for samtidspoesi.
I 2019 mottok Christiansen den prestisjefylte franske utmerkelsen Chevalier de l’Ordre des Arts et des Lettres.
Mitt første møte med Rune Christiansen. Dette er "prosei" eller hva man skal kalle det, tydelig at en ekte dikter har skrevet dette, og lesingen er å se som en "state of mind". Dikteren tar seg friheter med tid og rom, her må leseren aktivere de små grå, og det er risky business å skumlese denne boka, da detter leseren av lasset.
Jeg gir verket en firer, litt fordi dette var en morsom reise i et nytt litterært landskap, og litt fordi jeg er stolt over at jeg hang med. Eller kanskje jeg ikke hang med, men jeg fikk noe ut av å lese denne boken.
Om jeg hadde vært ordentlig muggen når jeg skulle beskrive denne boka, så ville jeg sagt at den minner om det jeg ser for meg at vil bli resultatet av en adjektivfortelling skrevet av en littvit gutt med litterære ambisjoner.
Noen fine vendinger, men unødvendig ornamentert språk.Den første siden er det desidert beste med boka, og når det graves i forholdet til faren og slutten av hans liv.
Vi blir kjent med et lite knippe karakterer, som alle har en viktig rolle. Kriminalplottet er ikke det essensielle i denne romanen, betraktningene Kerstin gjør seg i forhold til eget liv og egne forbindelser til andre mennesker, er det som bærer handlingen i mål. https://tinesundal.blogspot.com/2025/...