Ops er forlatt på slottet Castel of Passion med de to andre renessansefeminine Charity og Carmenta som hun egentlig ikke liker så godt. De vandrer rundt, slenger ut minner, sorger, sladder, refleksjoner og rim fra boblebad, himmelsenger, og en skog uten stier. De går castelwalk, sminker seg, krangler, kveler kuker og forsøker å bli den fjerde store renessansefeminine poet. Utenfor presser verden på gjennom mystiske tegn fra de andre renessansefeminine, en babylusjon og Rory fra Gilmore Girls. Renessansefeminin horror er en slottsroman og en sørgesang over tapet av ideologi, og kollektivitet.
Tidvis morsom og spenstig. Oppleves litt som flink jazz - Forfatteren er mye smartere og mer belest enn meg, så skjønner omtrent 13% av metakommentarene.
Boka og jeg lytter med et halvt øre til forelesningen mens vi lengter etter vinen vi har stående i lesesal-skapet som vi skal ta med til vorset før fakultetets Halloweenfest. Boka går all out der, og er kledd ut som Amor som har byttet ut pilene med tindermeldinger. Vi andre blir så bergtatt at fjellet sluker oss helt og spytter oss ut bekken deres.
Jeg har aldri lest noe som dette før, som gjør det vanskelig å sette ord på hva jeg har lest. Noen ganger fløt jeg nedover elva på en badering, andre ganger måtte jeg løsnes fra steiner som blokkerte ferden mens jeg fektet mot trærne som sto på sidelinja.
Hvis alle bøker hadde vært som Renessansefeminin horror hadde jeg gått i protesttog med både høygaffel og fakkel. Heldigvis er de ikke det. Jeg skjønte ingenting, men var underholdt til siste side.
Å lese Renessansefeminin Horror føles som å være litt full på en fest med mange mennesker du kjenner fra skolen, TVen, internett og historietimen. Kvelden går fort, tidvis FOR FORT, og du må bla tilbake i minnet for å sjekke at du faktisk har fått med deg alt, noe du fort finner ut at: nei, det har du ikke.
Denne romanen er absolutt ikke dårlig, men noe i den får meg til å stusse litt. Skolseg har skapt et veldig kult univers, samtidig som de stadige pop-kulturelle referansene virker nye og friske der de oppstår i renessanseslott. Å skrive er som å shoppe osv osv. Jeg liker det, men tidvis føltes romanen delt, mellom noe litt pretensiøst og alternativt kunstnerisk som jeg er for streit til å like, samtidig som det føltes påtvunget og retningsløst. Klart, et brudd med form og new narrative er i sin egenhet veldig kult, men det føles litt overdådig når romanens endelige kraft er det å skape en stemning, mer enn det å fortelle en historie (selv om man såklart heier på Ops og håper hun får ferdig romanen sin en gang).
Jeg må også melde at jeg synes det er noe banalt i at forfattere ofte (nå, mener jeg helt subjektivt at mye samtidslitteratur tar utgangspunkt i forfatters eget liv, man skriver det man kan) tar utgangspunkt i egen livssituasjon, altså det å være forfatter. Kritikken Ops mottar fra "The daddys in castle of litterature" virker fryktelig kjent og det er skrevet på en snerten og humoristisk måte. Samtidig føles dette tidvis som et stikk kun for å få effekten av å dra langefingeren til kunstkritikerne, forleggerne og redaktørene. Jeg er forsåvidt enig i denne langefingeren, samtidig som jeg synes det også virker litt tamt og retningsløst. Kanskje noe av forfatterens bakhistorie man kan lese seg opp på, eller kanskje jeg leser for mye inn i dette, og at det kun er Ops personlige erfaring? hvem vet?
Denne boken gjorde meg varm i hjertet. Tenåringen i meg virkelig elsket den. Emogirl4eva. Bakteppet er eventyr og gammelromantisk med et ultramoderne språk, det nøt jeg. For å lese boka må man bare godta premisset og bli med på reglene for dette universet. Det blir fortalt med et raskt tempo, og det tror jeg er bra da det er lettere å kjøpe når det hopper fram såpass effektivt. Jeg koste meg fra start til slutt. Det er masse referanser, meta, og kommentarer på samfunnet som traff meg veldig. Jeg leser hele boken som en homage og synes det er lekent og kult utført.
"Han sier at de har sett min litterære reise utfolde seg fra klassisisme, nybarokk og romantikk til i dag, hvor jeg kombinerer kitsch, sex, sladder og politiske debatter i en slik form som kun benyttes av forfattere som elsker for mye. Jeg gråter av glede og snurrer"
"Jeg tror at kapitalismen er nihilisme, og at litteraturen er død, så ingen vil lese disse brevene. Jeg stapper kjeften full av epler, og dadler, analysene mine er elendige."
This entire review has been hidden because of spoilers.
for et forfriskende mesterverk. rareste boken jeg har lest på lenge, helt oppslukende og vidunderlig annerledes. referanser etter min smak. gleder meg til å lese mer fra denne forfatteren! anbefales andre akademikerbarn av vår tid!
Bok 7/25 fra 2025. Rare greier. Tidvis artig språk og smilebåndet dras på til tider. Men dette blir for post-narrativt og merkelig for meg ass. Artig å ha lest da.