Jeg har enda ikke funnet en god og grundig måte å gjengi de inntrykkene jeg sitter igjen med etter jeg er ferdig med en bok, så jeg publiserer sjeldent resonnementene mine. Til tross for dette, føler jeg for å dele noen ord om denne boken. Dette er den tredje i Jørn Lier Horst sin serie om William Wisting, så langt er dette også min favoritt.
Jeg har hatt de aller fleste bøkene til Horst stående en god stund i bokhyllen, før jeg har viet de noen form for oppmerksomhet.
Jeg skrev en oppgave på videregående om sammenhengen mellom krim og narsissisme, hvor jeg tok for meg Nattmannen til Horst og Snømannen til Nesbø, utenom dette har bøkene blitt liggende urørt.
Krim har aldri vært min sjanger, og det har alltid kommet nyere og mer spennende bøker foran i køen.
Den siste tiden har jeg derimot fått øynene opp for krim, og følte for å prioritere Horst fremfor Nesbø.
Jeg ser på meg selv som til tider ganske kritisk, og det kan være vanskelig å imponere meg ordentlig. Når havet stilner fikk hele kroppen min til skjelve av spenning under flere anledninger, det var helt umulig å legge boken fra meg. Horst får det virkelig til, og hans kunnskap og erfaring fra etterforskning kommer godt med i hans forfatterskap.
Noe av det som imponerer meg mest er de grundige detaljene rundt Wisting selv, hvordan han har eldet som en god vin i yrket, uten å gå ut på dato. Omringet av andre dyktige etterforskere med sine styrker og mangler, som ekte mennesker.
Allikevel kjenner jeg på, og jeg er nok ikke alene om det, et savn etter Finn Haber. Jeg skulle gjerne likt å se han som en del av teamet også under denne saken. Et lite glimt av han i møte med Wisting får meg derimot til å tro at han ikke er helt ute av William Wisting sin verden. Jeg skulle gjerne likt å bli bedre kjent med han, men det gjenstår å se videre.
Virkelig imponerende skrevet av Horst! Jeg gleder meg til videre lesing!