Kaja Nygaard har mildt sagt fått en pangstart som krimforfatter etter sin debutroman Et mørkere vann. Strålende anmeldelser, og masse skryt fra flere av landets beste krimkjennere. La det være sagt først som sist, selv om det er et øye mindre på vår terning enn på flere av de andre, betyr ikke det at vi ikke lar oss begeistre av dette naturtalentet fra sørvestlandet.
Det er ikke ofte vi ser en debutant mestre krimhåndverket så godt som det Nygaard gjør i Et mørkere vann. Hun imponerer rett og slett på flere punkter, og jeg tenkte vi kunne starte denne anmeldelsen med alt det som fungerer bortimot prikkfritt.
La oss derfor starte med det språklige. Den fine balansen mellom det å skildre noe presist og levende, og på det å bli svulstig og unaturlig. Kaja Nygaards tekst balanserer veldig fint. Det er partier og bruddstykker med vakre, viltre og dramatiske naturskildringer som setter seg i kroppen til leseren. Vi føler vinden som blåser gjennom to lag med ull langs jærkysten, og kjenner smaken av saltvann i munnen. Det oppleves karrig, mørkt, vilt og voldsomt, og det setter en dramatisk tone til handlingen. Dette er så strøkent gjort at det får rutinerte forfattere til å heve ett og annet øyebryn. Å få til slike naturskildringer kan ikke være noe annet enn et naturtalent. Det viltre landskapet er ikke bare en kulisse, men nesten en egen karakter i historien.
En annen ting Nygaard mestrer til fingerspissene er det indre livet til de to hovedpersonene. De er kontraster til hverandre, men har også kontraster i sin egen væremåte og tankegang som gjør dem levende, spesielle og interessante. Vi blir rett og slett nysgjerrige på dem. Hvem de er, hva de har gått gjennom, og hvorfor de tar de valgene de gjør. Martha framstår som både rasjonell og urasjonell. Hun overtenker og undertenker på en og samme tid. Hun er sårbar, melankolsk og myk, men samtidig en bitter, hardbarket bitch. Jeg lukter en ADHD-diagnose lang vei, men det blir aldri sagt. Det ligger i så fall i underteksten. Å få til det, er dyktig gjort.
En tredje ting som jeg ser forfatteren behersker er det å gjemme løsningen i et konglomerat av muligheter og mysterier. Er du utstyrt med en viss logisk sans, vil du nok ane løsningen, men forfatteren klarer å bearbeide deg såpass mye med ulike red herrings og finurligheter som oppstår, at du som leser gjerne mister det som ligger helt oppe i dagen og venter. Å bruke disse krimverktøyene så bevisst og riktig i sin første bok, er ganske imponerende. Det er mesterlig utført håndverk.
I tillegg har forfatteren utvilsomt snekret sammen et spennende plott med masse gåter og mysterier som tvinnes inn i hverandre. Mye dramatikk. Både indre og ytre spenning, og sågar et lite kjærlighetskort som en joker i stokken. Det skal godt gjøres å spise bare en, heter det i Smash-reklamen. Ja, det skal godt gjøres å ikke la seg trollbinde av denne historien også.
Så kommer vi til de tingene jeg synes hun kan jobbe mer med fram mot neste bok. Det er en del rariteter og barnesykdommer som kan plukkes bort med ganske enkle grep. Jeg vil prøve å si noe om det her, uten at jeg går helt ned i dybden på detaljnivå. Forhåpentligvis vil både lesere, forfatter og forlagsredaktør forstå hva det er jeg sikter til.
For det første handler det om antallet navngitte personer med en aktiv rolle i en roman som dette. I Et mørkere vann er det svært mange å forholde seg til, og det gikk etter hvert helt i surr for meg hvem som var hvem. At jeg er blitt introdusert for en Gaute Gundersen for 50 sider siden, betyr ikke det nødvendigvis at jeg husker hvem han var, og hvilket slektskap eller yrke han hadde når han dukker opp igjen som «Gaute» i en samtale mellom to andre. Dette er ikke et ekte eksempel, men det illustrerer det jeg vil påpeke her. Vi har et miljø med lensmannen på Jæren som har flere karakterer. Et miljø rundt Marthas forhistorie. Et miljø rundt den forsvunnede kvinnens familie. Et miljø på arbeidsplassen hennes. Et nytt miljø rundt vennskapskretsen hennes. Et annet rundt dem hun holdt seg med som ungdom. Et nytt miljø rundt dem som jobbet og var på konferansen. Et MC-miljø, en naturverngruppering og et miljø rundt politistasjonen i Stavanger og etterforskerne der både før og nå. Det er mye å forholde seg til, og det blir etter hvert veldig krevende å holde styr på alle navnene.
Det neste jeg vil nevne henger for så vidt litt sammen med det forrige. Det handler om at det er veldig mange handlingstråder her. Kanskje kunne en eller to av dem fått vente til en annen bok, og at forfatteren hadde konsentrert seg mer rundt selve hovedplottet. Ikke derved sagt at det ikke henger sammen, for det gjør det, men det blir en svært kompleks historie, og en vrien kabal å løse på slutten, noe de siste kapitlene også bærer tydelig preg av etter min mening. Det måtte liksom skje noe på alle fronter mer eller mindre samtidig på slutten for at dette skulle gå opp, og jeg vet ikke om jeg helt forsto alle trådene som gikk på kryss og tvers der. Ei heller motivet bak handlingene til alle de involverte. Det ble rett og slett litt rotete.
En siste ting jeg vil gi forfatteren et tips om, er å bruke like mye tid på å skape sammensatte karakterer blant antagonistene som hos hovedpersonene. Skurkene i fortellingen forstår vi er skurker fra første stund. Det er FOR tydelig at de skjuler noe. De gjør FOR mange umoralske valg, eller oppfører seg FOR fiendtlig. Og det er den siden vi får se av dem hele veien. Tenk i større grad karakterbuer hos alle karakterene. La dem endre seg underveis, eller vise sider av seg selv vi ikke forventer. Der kan det gjøres en jobb.
Samlet sett ble dette likevel en svært så hyggelig leseopplevelse. Det er ingen tvil om at Norge har fått et nytt krimnavn å regne med, og som vestlending synes jeg det er ekstra kult at Stavanger og Jæren har fått nye krimhelter å lese om. Jæren har levert gode varer før, og med den lokalkoloritten de får her, er jeg ikke i tvil om at de (som jeg) trykker Et mørkere vann til sitt bryst.