Vi følger den unge, samiske kunstneren Amund Andersen, som reiser til Kautokeino for å jobbe med hovedverket til ei utstilling. Tilsynelatende driver han ørkesløst rundt i bygda de neste ukene, men utenfor leserens rekkevidde formes konturene av Amund Andersens hovedverk. Arbeidet med verket leder leseren inn i et stadig dypere mørke. Vekselsvis flyttes handlinga bakover i tid og følger utsnitt av Amund Andersens oldmors, bestefars og mors liv i de samiske bygdene i Skånland i Sør-Troms. Romanen tematiserer maktstrukturer, seksualitet og omveltningene i det samiske samfunnet de siste hundre årene.
Sigbjørn Skåden (f. 1976) er en samisk forfatter fra Skånland, bosatt i Tromsø. Skåden har både samisk og norsk som skrivespråk og debuterte i 2004 med det episke langdiktet Skuovvadeddjiid gonagas. For denne boka ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Siden debuten har han gitt ut ytterligere ei diktsamling, ei barnebok og to romaner, og i tillegg vært tekstforfatter for en rekke tverrkunstneriske og performative prosjekter. Skåden har blant annet vært årets ungkunstner på urfolksfestivalen Riddu Riddu, prologforfatter for Festspillene i Nord-Norge og utvalgt forfatter til den europeiske poesiplattformen Versopolis. For romanen Våke over dem som sover ble han nominert til P2-lytternes romanpris og vant Havmannprisen for 2014.
A young Sami artist travels from his home in northern Norway to the community of Kautokeino where he teaches a seminar on film making in the local school and simultaneously works on his latest artistic project. The story alternates between the present and the past, giving us an introduction into his family's history and the Sami culture and the changes that it has experienced over the past 100 years. It deals with the prejudices and discrimination his people have been confronted with—especially as relates to the Sami language—but it is also concerned with the power structures that are at work in human society, the topic of sexuality and with his search for his own identity.
Jag tyckte mycket om gestaltningen av de historiska delarna, som kändes nära och verkliga, men utöver att de skildrar hur människorna tänkte på det samiska vs det norska saknar jag kopplingar till nutidshistorien - efter att ha läst boken undrar jag vad de historiska delarna var tänkta att tillföra? Jag undrar också vad den skickligt skildrade och jättelånga "förförelsescenen", och kanske ännu mer den första sexscenen, hade för bärande roll i boken. Är tanken att huvudpersonen genom att ligga med småtjejer reproducerar övergreppen i Kautakeinos historia (övergrepp som jag fortfarande undrar vad de bestod i) och varför reflekteras det i så fall inte över det någonstans? Jag undrar helt enkelt mycket efter att ha läst denna bok.
This entire review has been hidden because of spoilers.
En utrolig viktig roman om skyld og uskyld, makt og misbruk. I norge vet vi alt for lite om hvilke konsekvenser assimileringspolitikken og undertrykkelsen som norske innbyggere og norsk statsmakt har ført mot etniske minoriteter og urfolk. Denne romanen problematiserer en normalisering av overgrep i Kautokeino og er inspirert av sanne hendelser. På grunn av tematikken er nok ikke dette en bok for alle.
Es ist so schade, dass dieses Buch nicht besser ist. Skåden berührt so wichtige Themen zwischen norwegischer Politik und samischer Kultur, zwischen falschem Zusammenhalt und falscher Ausgrenzung, dass es ein Jammer ist, dass er sich viel zu wenig Zeit nimmt, um die Fäden zusammenzuführen. Die Hauptfigur bleibt ein unsympathischer Widerling, der sich über die Erhabenheit der Kunst und politischen Aktion rechtfertigt, aber am Ende nur ein unbekanntes Ekel bleibt. Wir bekommen Fetzen der Vergangenheit, durchaus aussagekräftige Fetzen, aber es fehlt so Vieles.
Skådens skrivestil er behagelig å lese: til tider lyrisk uten at språklige virkemidler blir for dominerende. Denne romanen er absolutt oppslukende, men jeg sitter igjen med en følelse av at noe mangler. Det er mange løse tråder i handlingen som aldri gjøres ordentlig rede for eller som fører til noen form for konklusjon, ikke engang mellom linjene. Når man først tar opp så viktige temaer synes jeg det er veldig synd.