What do you think?
Rate this book
Kaninen har stått opp. Autistiske journaler
Kaninen har stått opp er et bidrag til vår kunnskap om autismens mange sider, og en appell om nye holdninger til nevrodiversitet. Og kanskje kan nye historier om autisme ha et enda bredere mandat: At vi alle bør få lov til å være både sterke og svake – og ikke minst rare.
«En julimorgen, den sommeren jeg fylte 42, våknet jeg med en helt ny tanke».
Først etter å ha levd et halvt liv, født barn og hatt lederjobber, forsto Johanne Nordby Wernø at hun er autistisk. Kaninen har stått opp er en gjengivelse av månedene som fulgte. Med overskudd og litterær følsomhet forteller forfatteren historien om sin sene autismediagnose.
Hva forbinder Agatha Christies berømte forsvinning i 1926 med koronapandemiens nedslag på St. Hanshaugen? Hva har den geniforklarte new wave-stjernen David Byrne og den tabloide medieyndlingen Christine McGuinness til felles med popkunstneren Andy Warhol og singer/songwriteren Stina Nordenstam? Hva forener det filosofiske tankegodset til Emmanuel Levinas med rettferdighetssansen til Julian Assange og Lisa Simpsons ensomme intellekt?
«En julimorgen, den sommeren jeg fylte 42, våknet jeg med en helt ny tanke».
Først etter å ha levd et halvt liv, født barn og hatt lederjobber, forsto Johanne Nordby Wernø at hun er autistisk. Kaninen har stått opp er en gjengivelse av månedene som fulgte. Med overskudd og litterær følsomhet forteller forfatteren historien om sin sene autismediagnose.
Hva forbinder Agatha Christies berømte forsvinning i 1926 med koronapandemiens nedslag på St. Hanshaugen? Hva har den geniforklarte new wave-stjernen David Byrne og den tabloide medieyndlingen Christine McGuinness til felles med popkunstneren Andy Warhol og singer/songwriteren Stina Nordenstam? Hva forener det filosofiske tankegodset til Emmanuel Levinas med rettferdighetssansen til Julian Assange og Lisa Simpsons ensomme intellekt?
- GenresNonfiction
Unknown Binding
Published May 2, 2025
15 people are currently reading
174 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 15 of 15 reviews
Read
January 16, 2026Denne endra mitt syn på autisme. Det trengte jeg nok.
Det skal tas så mye hensyn fremover atte hjelp. Anbefales!
Det skal tas så mye hensyn fremover atte hjelp. Anbefales!
July 11, 2025
Genial!! Med livet som utgangspunkt og med masse gøye krumspring lærer ho meg/oss om korleis det kan vere å vere seindiagnostisert kvinneleg autist. Masse humor. Ho fekk meg til å sjå ting på nye måtar, og gjorde meg meir bevisst på det at eg tilhøyrer majoriteten nevrotypisk. Det ligg mykje arbeid og personleg erfaring bak denne boka. Så lærerik og klok og gøy samtidig, med høg litterær kvalitet. Eg las sakte fordi eg ikkje ville bli ferdig. Anbefalar!
June 14, 2025
Så trengt i norsk litteratur og representasjon av mangfold og funksjonsvariasjoner.
Boka er også en trist beret ing om norsk helsevesen og deres store tilkortkommenhet med tanke på å hjelpe folk som har helt reelle hjelpebehov.
Sukk.
Hilsen enda en av de kvinnene som «bare» har angst og depresjon.
Boka er også en trist beret ing om norsk helsevesen og deres store tilkortkommenhet med tanke på å hjelpe folk som har helt reelle hjelpebehov.
Sukk.
Hilsen enda en av de kvinnene som «bare» har angst og depresjon.
October 23, 2025
Denne høsten har jeg lest to bøker fra kvinner som har fått autismediagnose i voksen alder. Og dermed også har gått gjennom livet med større problemer enn de skulle. Heldigvis har kaninen stått opp nå, heldigvis finnes disse bøkene og forhåpentligvis slipper andre jenter og kvinner gå gjennom like mye i framtida fordi nettopp disse bøkene finnes.
Likte svært godt det overordna perspektivet, både historisk og hvordan ulike kunstnere og forfattere på spekteret ble løfta fram og fortalt om, flere ulike forbilder gjør godt.
Likte svært godt det overordna perspektivet, både historisk og hvordan ulike kunstnere og forfattere på spekteret ble løfta fram og fortalt om, flere ulike forbilder gjør godt.
June 17, 2025
Quote in Norwegian: «Jeg har et annet operativsystem enn majoriteten: De er pc, mens jeg er Mac. […] Jeg er ikke en rar hest likevel, bare en helt vanlig sebra.»
October 25, 2025
Fikk ett litt nytt perspektiv av å lese den. Men måtte raskt gå over fra nærlesing til grovlesing for å komme meg gjennom. Ganske så privat og ned på personlig nivå, flott det, og tankemønster kommer frem av det, men da måtte det slippes opp på nærlesinga! Elsker at det kommer mer bøker som dette, selv om ikke alle er de beste lesningene, så er de viktige!
December 29, 2025
Diagnosen som forklaring og frikort
Johanne Nordby Werners Kaninen har stått opp. Autistiske journaler presenterer seg som en personlig og litterær utforskning av det å få en autismediagnose i voksen alder. Men lest kritisk fremstår boka mindre som en undersøkelse av erfaring enn som et forsvarsskrift: for annerledesheten, for selvbildet – og mot ethvert krav om personlig ansvar.
«Hvorfor vil vi være annerledes?» synes å være det uuttalte grunnspørsmålet i teksten. Forfatteren tar eksplisitt avstand fra «normalen», men nekter samtidig å bære skylden for det som skaper friksjon i møte med andre. «Jeg var en dum pedant og en masekjerring. Sutrete, nærsynt, utakknemlig» (15), skriver hun, før diagnosen trer inn som forklaring, og i praksis som opphevelse, av disse karaktertrekkene. Etter diagnosen er hun ikke lenger vanskelig – hun er autist. Og det er ikke lenger hun som handler, reagerer eller sårer, men «hjernens tilbøyeligheter».
Denne gjennomgående forskyvningen av ansvar er i min mening ett av verkets mest problematiske trekk. Diagnosen blir ikke bare en beskrivelse av en tilstand, men et allment tolkningsprinsipp: en mekanisme som avhumaniserer både forfatteren selv og menneskene rundt henne. «Dette er det ikke jeg som person som gjør – det er en sykdomsmekanisme inni meg», er underteksten som gjennomsyrer teksten. Resultatet er en insisterende «stakkars meg»-tone som dessverre sjelden utfordres innenfra.
Det er særlig påfallende når Werner beskriver «autistisk burnout» (17). På dette tidspunktet i boka har hun vært gjennom en oppussing som har vart i over ett år, økonomisk utrygghet under pandemien, småbarnsliv uten bil, stadige koronatester, konflikt med sameie og håndverkere, brakkesyke, samt tapet av et nært familiemedlem til kreft. Dette er belastninger som for de fleste ville være mer enn tilstrekkelig forklaring på utmattelse. Likevel er det som om de ikke teller. Slitenheten må forankres i noe mer fundamentalt, mer identitetsbærende: en nevrotype.
Språklig er boka preget av et påtatt overskudd, fulle av metaforiske krumspring og selvbevisste grep som gir teksten et pretensiøst preg. Den lange passasjen der «kaninen har stått opp» (20) er symptomatisk: en utmattende oppramsing av minner, preferanser, kunstnere og følelser som alle tolkes retrospektivt som uttrykk for autisme. Her blir diagnosen ikke bare forklaringen på livet – den blir selve livet. Alt peker bakover mot samme konklusjon, som om ingen erfaring kan eksistere uten å være symptom.
Samtidig er det interessant – og lite reflektert – at forfatteren først finner fellesskap idet hun erklærer seg annerledes. «En av våre kvaliteter» (21), «folk som tenker som meg» (21), «som en hver god autist» (21). Det som fremstilles som et opprør mot normen, etablerer raskt en ny norm: en raus, men vag paraply der forfatteren plasserer seg selv sammen med utvalgte historiske og kulturelle størrelser. At også Poirot, Agatha Christie, H.C. Andersen, Andy Warhol, Agnes Martin og Stephen Fry gis implisitte eller eksplisitte diagnoser, understreker problemets kjerne. Å diagnostisere døde mennesker eller offentlige personer man ikke kjenner, er ikke bare spekulativt, men uetisk. Her reduseres komplekse liv og kunstnerskap til bekreftelser på forfatterens eget selvbilde.
Når Werner siterer Clara Törnval og skriver at «først etter diagnosen ble jeg et virkelig menneske» (21), blir det vanskelig å ikke lese teksten som en form for identitetspolitisk triumfberetning. Diagnosen bæres som en «badge of honor», et kvalitetsstempel som gir adgang til både marginalitet og moralsk overlegenhet. Hun hevder å gjennomskue «meningsløs status quo», men viser samtidig liten vilje til å reflektere kritisk over psykiatriens kategorier, eller over sin egen sterke dragning mot å redusere verden til noe oversiktlig.
Dette kulminerer i påstanden om at autistiske trekk er «uimotståelig å påpeke» når man først har fått «de riktige brillene på» (34). Nettopp her avslører boka sin største svakhet: Hvis autisme blir linsen man ser verden gjennom, vil man også se autisme der den ikke nødvendigvis finnes. Werner gjør diagnosen til et universelt tolkningsverktøy, og dermed mister den også sin presisjon.
Teksten lider dessuten av en påfallende mangel på blikk for andre mennesker. Forfatteren hevder gjentatte ganger å vite hva «ingen andre» gjør eller føler – på konferanser, i barnehager, i sosiale situasjoner – til tross for at hun selv beskriver hvordan ubehag gjør henne ute av stand til å registrere omgivelsene. Påstanden om at hun var den eneste som ikke ville i barnehagen (49), er talende: Som om ingen andre barn har kjempet den samme kampen, bare uten språk, rom eller publikum for den.
Til slutt sitter man igjen med inntrykket av en bok som forveksler diagnose med identitet og særpreg med dybde. Det hele leser som en samling klisjeer kjent fra sosiale medier: brede beskrivelser så allmenne at «alle kan kjenne seg igjen», presentert med en besserwisseraktig tone og uten nødvendig kontekst eller motstand.
Det som mangler, er en grunnleggende erkjennelse av at også «de andre» er komplekse, sårbare og sammensatte. At det ikke finnes et homogent «normalt» flertall som glir uaffisert gjennom tilværelsen. I stedet insisterer Kaninen har stått opp på forfatterens egen unikhet – igjen og igjen – helt til den til slutt fremstår som det motsatte: en bok som vil være annerledes, men ender med å si noe svært forutsigbart om vår tids behov for forklaringer som fritar oss fra ansvar.
Johanne Nordby Werners Kaninen har stått opp. Autistiske journaler presenterer seg som en personlig og litterær utforskning av det å få en autismediagnose i voksen alder. Men lest kritisk fremstår boka mindre som en undersøkelse av erfaring enn som et forsvarsskrift: for annerledesheten, for selvbildet – og mot ethvert krav om personlig ansvar.
«Hvorfor vil vi være annerledes?» synes å være det uuttalte grunnspørsmålet i teksten. Forfatteren tar eksplisitt avstand fra «normalen», men nekter samtidig å bære skylden for det som skaper friksjon i møte med andre. «Jeg var en dum pedant og en masekjerring. Sutrete, nærsynt, utakknemlig» (15), skriver hun, før diagnosen trer inn som forklaring, og i praksis som opphevelse, av disse karaktertrekkene. Etter diagnosen er hun ikke lenger vanskelig – hun er autist. Og det er ikke lenger hun som handler, reagerer eller sårer, men «hjernens tilbøyeligheter».
Denne gjennomgående forskyvningen av ansvar er i min mening ett av verkets mest problematiske trekk. Diagnosen blir ikke bare en beskrivelse av en tilstand, men et allment tolkningsprinsipp: en mekanisme som avhumaniserer både forfatteren selv og menneskene rundt henne. «Dette er det ikke jeg som person som gjør – det er en sykdomsmekanisme inni meg», er underteksten som gjennomsyrer teksten. Resultatet er en insisterende «stakkars meg»-tone som dessverre sjelden utfordres innenfra.
Det er særlig påfallende når Werner beskriver «autistisk burnout» (17). På dette tidspunktet i boka har hun vært gjennom en oppussing som har vart i over ett år, økonomisk utrygghet under pandemien, småbarnsliv uten bil, stadige koronatester, konflikt med sameie og håndverkere, brakkesyke, samt tapet av et nært familiemedlem til kreft. Dette er belastninger som for de fleste ville være mer enn tilstrekkelig forklaring på utmattelse. Likevel er det som om de ikke teller. Slitenheten må forankres i noe mer fundamentalt, mer identitetsbærende: en nevrotype.
Språklig er boka preget av et påtatt overskudd, fulle av metaforiske krumspring og selvbevisste grep som gir teksten et pretensiøst preg. Den lange passasjen der «kaninen har stått opp» (20) er symptomatisk: en utmattende oppramsing av minner, preferanser, kunstnere og følelser som alle tolkes retrospektivt som uttrykk for autisme. Her blir diagnosen ikke bare forklaringen på livet – den blir selve livet. Alt peker bakover mot samme konklusjon, som om ingen erfaring kan eksistere uten å være symptom.
Samtidig er det interessant – og lite reflektert – at forfatteren først finner fellesskap idet hun erklærer seg annerledes. «En av våre kvaliteter» (21), «folk som tenker som meg» (21), «som en hver god autist» (21). Det som fremstilles som et opprør mot normen, etablerer raskt en ny norm: en raus, men vag paraply der forfatteren plasserer seg selv sammen med utvalgte historiske og kulturelle størrelser. At også Poirot, Agatha Christie, H.C. Andersen, Andy Warhol, Agnes Martin og Stephen Fry gis implisitte eller eksplisitte diagnoser, understreker problemets kjerne. Å diagnostisere døde mennesker eller offentlige personer man ikke kjenner, er ikke bare spekulativt, men uetisk. Her reduseres komplekse liv og kunstnerskap til bekreftelser på forfatterens eget selvbilde.
Når Werner siterer Clara Törnval og skriver at «først etter diagnosen ble jeg et virkelig menneske» (21), blir det vanskelig å ikke lese teksten som en form for identitetspolitisk triumfberetning. Diagnosen bæres som en «badge of honor», et kvalitetsstempel som gir adgang til både marginalitet og moralsk overlegenhet. Hun hevder å gjennomskue «meningsløs status quo», men viser samtidig liten vilje til å reflektere kritisk over psykiatriens kategorier, eller over sin egen sterke dragning mot å redusere verden til noe oversiktlig.
Dette kulminerer i påstanden om at autistiske trekk er «uimotståelig å påpeke» når man først har fått «de riktige brillene på» (34). Nettopp her avslører boka sin største svakhet: Hvis autisme blir linsen man ser verden gjennom, vil man også se autisme der den ikke nødvendigvis finnes. Werner gjør diagnosen til et universelt tolkningsverktøy, og dermed mister den også sin presisjon.
Teksten lider dessuten av en påfallende mangel på blikk for andre mennesker. Forfatteren hevder gjentatte ganger å vite hva «ingen andre» gjør eller føler – på konferanser, i barnehager, i sosiale situasjoner – til tross for at hun selv beskriver hvordan ubehag gjør henne ute av stand til å registrere omgivelsene. Påstanden om at hun var den eneste som ikke ville i barnehagen (49), er talende: Som om ingen andre barn har kjempet den samme kampen, bare uten språk, rom eller publikum for den.
Til slutt sitter man igjen med inntrykket av en bok som forveksler diagnose med identitet og særpreg med dybde. Det hele leser som en samling klisjeer kjent fra sosiale medier: brede beskrivelser så allmenne at «alle kan kjenne seg igjen», presentert med en besserwisseraktig tone og uten nødvendig kontekst eller motstand.
Det som mangler, er en grunnleggende erkjennelse av at også «de andre» er komplekse, sårbare og sammensatte. At det ikke finnes et homogent «normalt» flertall som glir uaffisert gjennom tilværelsen. I stedet insisterer Kaninen har stått opp på forfatterens egen unikhet – igjen og igjen – helt til den til slutt fremstår som det motsatte: en bok som vil være annerledes, men ender med å si noe svært forutsigbart om vår tids behov for forklaringer som fritar oss fra ansvar.
August 28, 2025
Fornøyelig og lærerik lesing. Hun skriver godt og presist. Hun formulerer seg skarpt, på godt og vondt. Jeg ble rørt, overrasket og klokere. Likte godt de forskjellige type kapitlene. Dog var noen andre ting for like og gjentagende og det virket som forteller var redd for å ikke bli trodd, så det skulle virkelig understrekes:
September 25, 2025
Slukte denne boka i eit jafs. Som ein som var udiagnostisert autist fram til byrja av 20-åra, fylte denne boka eit behov. Denne boka bør lesast av alle som jobbar innanfor helsesektoren, av arbeidsgjevarar, av nevrotypikarar, av alle rett og slett. Denne boka har eg etterlyst og leita etter sida eg vart diagnostisert, fordi det finst så mange myter om oss på autismespekteret.
June 13, 2025
En sårt trengt bok i norsk litteratur
July 30, 2025
Denne var ikke en innertier for meg, men runder opp siden jeg synes den er verdt å lese likevel
October 12, 2025
Velskrevet og viktig bok. Litt mange avstikkere som jeg ikke skjønte.
December 11, 2025
Lærte masse nyttige saker!
December 28, 2025
interessant, underfundig, lærerik og velskrevet
Displaying 1 - 15 of 15 reviews