I Slottet det Hvite bor Kongen far og Dronningen mor og Elm. Rundt dem ligger den uendelige hagen med honninggulltreet, tusenårstrollet, danserne og gullfuglen.
Hvem roper så ofte på Elm? Hvem sitter fanget i Rundtårnet? Hvem ligger i brønnen? Hvem skjuler seg i Krongelskogen?
Slottet og hagen rommer så mange skatter: Det usynlige grønne skrinet, nøstet som triller av seg selv, gullfjæren som gjør Elm modig, fløyta som lokker på innestengte fugler...
Da Elm er fire år, blir Slottet det Hvite et skumringsslott. Da han er ni, vil han hevne seg på Kongen far, men blir selv straffet og sover i tusen dager. Da Elm er tolv, våkner han opp, og Slottet det Hvite blir et rosenslott. Ved Rundtårnet vokser hekken kjempehøy, og det blir en kamp mellom slott og roser.
Tormod Haugen var en norsk forfatter og oversetter. Han skrev en hel rekke stilsikre og gode barne- og ungdomsbøker, og er innenfor dette feltet en av sin generasjons mest sentrale og nyskapende forfattere.
Haugen debuterte med Ikke som i fjor i 1973. Den første boken og Til sommeren – kanskje (1974) var ordinære, men fra og med Nattfuglene (1975, som hørespill i NRK 1976) gikk Haugen nye veier, både i emnevalg og formbruk. Hans tema var det forsømte og sviktede moderne barnet. I Zeppelin (1976, filmatisert 1981) var barnet offer for idyllisert familieliv, i Synnadrøm (1977) for fraflytting og rotløshet, og i eventyrromanen Slottet det hvite (1980) for misbruk av farsautoritet.
Fantasien er kilde både til virkelighetsflukt og virkelighetserobring i den fantastiske barneboken Dagen som forsvant (1983), mens modernistiske grep preger ungdomsbøkene Vinterstedet (1984) og Romanen om Merkel Hanssen og Donna Winter og den store flukten (1986).
Etter eventyrromanen Farlig ferd (1988) fulgte tre stort anlagte bøker: «Filmromanen» Skriket fra jungelen (1989), Øglene kommer (1991) og Tsarens juveler (1992), som alle er preget av postmoderne sjangerblanding og av et sterkt sivilisasjonskritisk perspektiv.
I 1996 kom Georg og Gloria (og Edvard), en fortelling om kjærligheten, og året etter den frittstående fortsettelsen Hjerte og smerte (og Taj Mahal). I Luftvandreren (1999) skildrer han de voksnes vanskelige liv, men det er barnet som blir den lidende part. Prinsusse Klura og dragen (2002) og Prinsusse Klura og Pellus (2003) er bildebøker (illustrert av Anders Kaardahl) og Doris Day og tordnvær (2005) er fortellinger.
Lite smått magisk bok om en kungafamilj som lever i en slags fantasivärld, bakom tjocka murar. Innanför slottets murar finns hemligheter. Samtidigt försöker kungaföräldrarna skydda eller gömma för sonen Elm, vad som egentligen finns utanför murarna. Man kan inte undgå att känna att författaren försöker säga något, eller dra någon slags parallell med nutiden (obs - boken är från 1980-talet)... Men vad är det han försöker säga? Det var mer än vad jag som 10-åring kunde avgöra. Minnesvärd bok som flimrade förbi i flödet. Väl värd en review, över 30 år senare! Rekommenderas för unga läsare.