Undis Brekke

by Gunnhild Øyehaug

Undis Brekke handlar om den 37 år gamle Undis Brekke som vender tilbake til heimbygda for å ta seg jobb som lektor i nordisk på høgskulen, endå ho er svært lei av studentar. Ho kjem akkurat i tide til å få med seg den årlege julemiddagen til høgskulens nordiskkollegium, og blir der konfrontert med ulike bitar av barndom, ungdom og tidleg vaksendom som ho har prøvd å feie under teppet. Svik, håp og angst, skrivesperre, kjærleik, mannlege og kvinnelege ekskjærastar, pms, barndomsvener og foreldre, får sine plassar i dette portrettet av ei kvinne som prøver å få hovudet over vatnet. Korleis stå opp for eigne verdiar, korleis sjå si eiga netthinne, korleis nærme seg si eiga mor, og korleis ete smalahove, er spørsmål romanen stiller.

Genres: Scandinavian Literature, Contemporary, Novels

128 pages, Hardcover

First published September 17, 2014

Reviews

[Leanda Klingsheim · Rating 3 out of 5]

3,5

[xGvJx · Rating 2 out of 5]

Too much PMS.

[Vivi Renate Audsdotter · Rating 4 out of 5]

Det eneste jeg må trekke litt for, er boka den er for kort. Jeg vil vite mer om Undis.
Men sånn ellers - Gunnhild Øyehaug treffer.

[Tea · Rating 4 out of 5]

"Undis Brekke" handler om 38 år gamle Undis, som etter mange år i storbyen, vender tilbake til hjembygda for å jobbe som lektor på høyskolen der. Hun har jobbet som lærer og stipendiat i flere år, og er voldsomt lei av studenter. Mesteparten av boka foregår på kollegiets julebord, hvor hun møter folk fra barndom og ungdom, tidligere lærere, og gamle flammer.

Dette er en "stille" roman hvor det ikke skjer så alt for mye på overflaten. Til gjengjeld skjer det masse inne i hodet til Undis, og boken er spekket med tilbakeblikk og minner fra tidligere. Gunnhild Øyehaug har et så fint språk, og hun har en finurlig og morsom måte å formulere seg på.

Mine favorittsteder fra boken:

"Dette var en heim, det var en gjeng som budde her, eg hadde jo lagt merke til det, i gangen, alle skoa, alle støvlane, parkdressane som hang frå ei overfylt knaggrekke, og Norma som orsaka og geleida meg til ein stumtenar, med kåpa mi, det strålte liksom mjukt frå alt."

"Dette hadde tatt nokre år å forstå: at dersom ein brått kjende ein desperat trong til å kvitte seg med eigne kroppsdelar, berre sparke av seg kropp og sjel (mens ein gjerne brølte, eller freste), slik ein sparka av seg tunge, tronge støvlar, var det hormon som var på spel, og ikkje berre ei viss oppfatting av eksistensen, og ein sjølv i han. Om ein brått blei konfronterande sjølv om ein elles heldt seg unna konfrontasjonar, om ein til og med vart ufin, skarp, direkte, om ein helte øl i hovudet på nokon, om ein slengde si eiga veske i bakken midt på Torgalmenningen klokka halv tre om natta i fullt raseri så leppestift og bind og anna veskeinnhold rausa utover, om ein ville slå opp med alle ein kjende, om ein kjende at NO! var det berre NOK! med ALT!, om ein stod på kanten av Sverresborg festning og såg ned på trafikken på E 39 og kjende at ein burde hoppe, kan hende var ein då premenstruell. Somme vil nok påstå: Ein var eit menneske. Dette var allmennmenneskelig. Men etter mange år som kvinne kunne ein no fatisk ha kviskra, skjult bak handflata: Men det kan også vere PMS. I'm sorry."

[Kjersti · Rating 3 out of 5]

Minus: Undis Brekke er litt for klisjeprega. Nesten-40-år-krise, karriereproblem, lagt på seg, møter eksen, osv osv.

Pluss: Undis Brekke som karakter er fantastisk sarkastisk, og boka inneheld så mange skremmande korrekte beskrivelsar av erketypiske personar og hendelsar på 1) bygda, og 2) julebord, at ein må le. Språket er vidunderleg genialt.

[Julie Eilén · Rating 3 out of 5]

Jeg liker måten Øyehaug skriver på, men blir ikke videre imponert. Det blir litt for gjentagende og ensformig. Jeg tror denne hadde gjort seg bedre som en lengre roman der vi fikk følge Undis lenger og med en større dybde. Denne føles rett og slett for mangelfull og kort.

[Joanna · Rating 4 out of 5]

Jeg tenkte at fortellerstemmen var irriterende i begynnelsen, men synes boken ble bedre og bedre jo mer jeg leste. Boken kunne med fordel vært 100 sider lengre!

[Marte Haga · Rating 3 out of 5]

Jeg misliker sterkt bøker som er "lengre enn nødvendig" - bøker med irrelevante detaljerte beskrivelser, unødvendige hendelser, med svært grundig dypdykk inn i karakterenes hele liv, eller med altfor mange sidespor og for mange tema. Dette er ikke en slik bok. Dette er en av svært få ganger jeg opplever en ny bok som for kort.

Jeg savnet å bli litt mer kjent med Undis, personligheten kom liksom ikke helt frem og innen jeg følte jeg begynte å forstå henne, var boka over. Jeg syntes også settingen / starten kom litt for brått på - en haug navn /karakterer introduseres veldig fort og jeg måtte bla tilbake mange ganger for å finne ut hvem som var hvem. Hele utgangspunktet for festen, hvor Undis var og hvorfor var uklart i starten.

Det jeg likte godt var heldigvis mye! Blant annet ..

* språket er en førnøyelse. Skrivingen er det ikke noe å utsette på. Skrivestilen passer historien og Undis som forteller veldig godt. Språklig er boka fri for klisjeer, unødvendige beskrivelser og gjentakelser. Språket er også variert og byr på litt "annerledes" setninger og ord enn det jeg oftest ser.

* mange interessante observasjoner og fakta som glir inn i fortellingen på en måte som føles naturlig

* interessante relasjoner mellom Undis og menneskene hun har rundt seg. Her skulle jeg imidlertid gjerne visst mer. Med relasjoner tenkte jeg først kjærlighet, men også forholdet til mora er verdt å nevne, og også der skulle jeg gjerne visst mer

* den voksne som vender hjem til barndomsbygda er alltid noe jeg blir nysgjerrig rundt. Samtidig er dette er veldig brukt premiss som ofte skuffer ved å mangle særpreg og originalitet - det føles ofte resirkulert ut, som deler klippet og limet fra andre bøker. I denne boka føltes det heldigvis ikke "oppbrukt" ut.

alt i alt en bok jeg er glad jeg leste, som underholdte og fascinerte meg, men som samtidig ikke var helt tilfredsstillende

[Merete Bratsberg Aae]

Romanen er artig, alvorleg og noko sær. Undis som er 38 år og har flytta heim til Sunnmøre for å undervise ved høgskulen er på eit julebord med dei nye kollegaene sine, som er gamle kjende. Gamle tider kjem tilbake, forelskingar, kjensla av å vere utanfor og korleis det er å bu på ein liten stad. Boka er litt vanskeleg å følge fordi ho hoppar mellom store tema som befruktning, menstruasjon og store akademiske og litterære spørsmål. Typisk Gunnhild Øyehaug å gjere slikt. Det er slik eg likar at ho skriv, men eg skal ikkje seie at eg skjønner alt.

Det er eit tydeleg skilje mellom hovud og hjarte. Dette er Undis klar over. Medan dei spis smalahovud, får vi tankane hennar, tilbakeblikk og oppdaterte info om folk ho møter igjen. Ho er forfattar i tillegg til lærar, men ho får ikkje til å skrive så mykje meir. Det er ein viss stagnasjon, og alle tankane om syklus harmonerar kanskje ikke med at ho ikkje har barn eller eigen familie. Ho veit ikkje noko om sin eigen far. Mora flytta til ein mann da ho var lita. Ho ville ikkje bli med og blei boande hos ei tante.

Eg er ofte usikker på ironi. Det er ikkje mi sterkaste side. Men sjølv om eg les boka og undrar meg, lar eg meg fascinere av Gunnhild Øyehaug.

Da Vente, blinka var ny, var eg heldig og fekk leie eit forfattarmøte med ho. Eg synest dei bøkene eg har lese av ho har mykje til felles med Vente, blinke. Skarpt blikk på samtida, pussige detaljar, glimt i auget, ein tvetydig og på same tid folkeleg og akademisk stil. Eg blir liksom aldri klok på dei. Og det kan eg godt like.

[Tora · Rating 4 out of 5]

Fornøyelig og sprelsk som vanlig med Øyehaug. Liker de innskutte bosetningene, og den kaoskomiske stilen. Ikke en bok som sitter i, men herlig deilig mens det varte.

[Nikoline Mold · Rating 3 out of 5]

3.5

[Pernille Jensen · Rating 2 out of 5]

For mye overgangsalder, for lite kjennskap til karakterene

[Marie · Rating 5 out of 5]

"Eg såg ned på hånda mi som heldt om gaffelen. Ho verka brått så einsam der nede, ho høyrde til meg, denne handa (....) nese, auge, panne, og slik held det fram, til det stive omrisset av meg, Undis Brekke, som sat her og hadde fått vite desse tinga, var ein ekte kropp med eit hovud som no berre lurte på ein ting: kva skulle eg seie no. Kva skulle eg tenke no."
Undis ser seg selv i perspektiv, hun ønsker ikke, vil helst bare flyte frem, men speilbildet i speilet og i andres ansikt tvinger det frem.

Jeg tror jeg må lese deler av boken om igjen, den vil si meg mer. Øyehauge drøfter gjennom Undis hvordan jeg-et møter teksten. Og det får meg til å vurdere alle bokkritikker jeg noen gang har skrevet, de blottstiller oss.

[Neda Alaei · Rating 3 out of 5]

Spanande vaksenbok om vaksne i noko som kan virke som ei tragisk, gresk komedie. Eg visste ikkje at det var så mykje drama som vaksen også, og i alle fall ikkje så mykje PMS. Utruleg flotte skildringar av Øyehaug som gjer boka herleg å lase.

[Isabell L · Rating 4 out of 5]

The ending was terrible!

[Marius Emanuelsen · Rating 5 out of 5]

Ei lita perle.