Boka er særlig aktuell i en tid der migrasjon og flyktningkriser preger den politiske debatten, både nasjonalt og internasjonalt. Forfang utfordrer leseren til å tenke nytt om hva som faktisk er bærekraftige og rettferdige løsninger.
Asylparadokset er både velskrevet og tankevekkende, og bør leses av alle som ønsker en dypere forståelse av en av vår tids mest krevende politiske utfordringer.
Boken tar opp et viktig tema og dilemmaene som oppstår med dagens regelverk. Det er interessant tallmateriale og fakta. Men for meg ødelegges boken av svært mange gjentagelser (boken er tross alt bare drøye 170 sider, leseren har nok ikke glemt poengene underveis), samt en del plattheter som at menneskesmuglere er kyniske og mange lignende eksempler. Det virker som at boken er skrevet for lesere som har bodd under en stein og ikke har noe kunnskap om verden.
Jeg skulle ønske boken var bedre redigert og at det var gitt større plass til mulige løsninger. Det kunne vært interessant hvis man hadde gått mer i dybden på det juridiske. Flere land har prøvd å opprette ulike ordninger innenfor det samme internasjonale regelverket, hvorfor ble ikke Australias asylløsning stoppet av domstolene, men Storbritannia og Italias forsøk på det samme ble stanset? Forfatteren avfeier også ganske enkelt at endringer kan skje innenfor dagens regelverk, som FN jobber med, uten helt å forklare det. Spesielt siden han mener at intensjonen til reglene da de ble laget er ganske åpenbart (dette ble gjentatt flere ganger), at det er første trygge land man kommer til som burde behandle en asylsøknad. Verdt å lese, men litt for enkel til å være noe mer enn en rask innføring i problematikken. Tittelen kunne heller vært en innføring i asylparadokset, eller asyl for dummies.
Drawing on his long experience, Forfang explains how the legal right to seek asylum collides with political realities, resulting in a system that often fails both states and individuals. What I found most interesting is how clearly he shows the dilemmas European countries face: balancing humanitarian obligations with political pressures, border control, and practical constraints. The book is strongest when Forfang looks ahead, discussing potential paths such as safer legal routes, more coordinated responsibility-sharing, and regional processing arrangements. These ideas make the book feel forward-looking rather than purely critical. At the same time, the book doesn’t provide definitive answers — many of the proposals are complex and raise new challenges. Still, Forfang succeeds in clarifying why incremental fixes are unlikely to work and encourages readers to think differently about what a fairer and more sustainable asylum system might look like.