"Dra te sjøs for en forteller! Med romanverket «En sjøens helt» skriver Jon Michelet seg inn som den store kronikøren av norsk krigshistorie." Fartein Horgar, Adresseavisen Jon Michelet har fått fantastiske kritikker for de to første bindene i romaneposet En sjøens helt. Mottakelsen også av dette tredje bindet, Gullgutten, er en ren yatzy av terninger!
Michelet fortsetter å fengsle oss i sin historie om Halvor, sjøens helt. Dette tegner til å bli en uhyre viktig bokserie, der Michelet gir et bredt publikum innsikt i krigsseilernes ufattelige innsats under 2. verdenskrig. Som alltid maler han sine tablåer med utrolig dybde, og det er ikke en karakter i disse bøkene som ikke kunne hoppet rett ut av boksidene og stått på egne ben i det virkelige liv..
Av og til kan det bli LITT for mange detaljer, litt for mange oppramsinger av båter og rederier, men dette er tross alt Michelets skrivemåte - så vi aksepterer uten surmuling. Verden gleder seg til #4 og #5.
Spennende og gripende trilogi om krigsseilerne. Her lærte jeg mye, både om krigen, krigsseilere og om sjømenn. Jeg har nok hatt noen fordommer om sistnevnte. Bøkene har gitt meg et mer nyansert bilde. Og når det gjelder krigsseilerne. Hva i all verden var det rederiene/Nortraship holdt på med? Og Norge? Hvorfor skulle ikke disse mennene, som tilfeldigvis var på jobb da krigen brøt ut og kanskje fikk verdens farligste arbeidsplass, få rikelig med lønn for alle dager de var borte fra hjem og familie? Det er ikke til å forstå at disse mennene ikke skulle hylles som helter og belønnes som helter. Og ikke minst få den hjelpen de trengte. Medaljer for modig oppførsel fikk de. Knapper og glansbilder altså.
Og så er det fint å vite at pappas sist leste bok var en veldig god bok❤️
Bøkene holder jevn kvalitet og gjenkjennende stil. Jeg synes det samme om bind 3 som de to foregående bøkene. Det er viktig å fortelle historien om sjøens helter under krigen. Miljøet skildres levende og troverdig/realistisk (tror jeg) med historiske og personlige fortellinger vevd sammen.
Men har alle sjømenn lik humor og stil med språklig underfundighet og besserwisseri? I blant føler jeg at jeg leser en etymologisk ordbok. For eksempel gjøres det nummer ut av ord som «pram», «snuppeluppe» og «hardhaus». Replikken «Hva betyr xxxx?», spør Halvor - dukker opp i overkant ofte. Mulig Halvor er ment å være en språklig interessert og nerdete fyr, men det repetetive i karakterenes belærende redegjørelse for begreper o.l. er det jeg misliker ved bøkene.
Samtidig må jeg innrømme at jeg har blitt glad i/knyttet til Halvor og Muriel og leser videre stort sett for å vite hvordan det går med dem.
Kjedeligere enn de to foregående bøkene i serien. Michelet sitt feilgrep mener jeg først og fremst å la hovedpersonen skifte skip enda en gang. Å gjøre seg kjent med et tredje mannskap lykkes ikke helt, og de fleste navnene blir bare ord på papiret. Det gjør også at hendelsene om bord blir mindre interessante.
Den pågående kjærlighetshistorien er vel det som berger narrativet noe.
Også en bra bok i serien om Halvor Skramstad. Det blir litt repetetiv da denne følger litt samme tidslinjen som bok nr 2. Men med et dryss av mer kjærlighet.
Hadde lagt fra meg boka en god stund etter følelsen av at mye blir repetert. Så Jan Egeland "Hvem tror du at du er" der det berettes om onkelen hans som omkommer på sjøen under krigen. Får interessen igjen og blar opp i boka der jeg stoppet sist: nøyaktig samme skip og dato, forliset gjentas i bokform. Michelets historie kler godt å være dokumentar.