What do you think?
Rate this book
Fleur
Oasen overstrødde Maria med gaver. Maria hvisket: Tusen takk, du er vakker. Oasen hvisket tilbake at det var hun. Du er vakker, sa den. Du er en sol. Håret ditt. Det får meg til å tenke på solen. Jeg elsker når du går rundt i meg!
En sommerdag kommer Maria til en oase nær ørkenen Sahara. Hun er nitten og fra Norge. Der er året 1970, i Tunisia er det 1390. Maria er en roumíja, en fremmed, men det er som om hun har kommet hjem.
I en seng i et rom uten tak ligger Maria og Aziz. De hvisker og kysser mens hendene stryker den andres hud. Utenfor høres hanegal og eselskrik og lyden av nakne føtter. I oasen bor også Déde som snakker om månen – «de har jo ingen måne der Maria kommer fra» – og Bab som drikker hårvann og snakker om alt som er vanlig og uvanlig, om forskjellen på ro og uro, og om betydningen av å ligge våken om natten. Her blir Maria forelsket.
Fleur er en original og inspirert kjærlighetsroman om ømhet og eros, om betydningen av å sette seg selv i bevegelse, og om lengselen etter ikke bare å finne sin plass på jorden, men å finne sin plass i kosmos.
http://oktober.no/Boeker/Skjoennlitte...
En sommerdag kommer Maria til en oase nær ørkenen Sahara. Hun er nitten og fra Norge. Der er året 1970, i Tunisia er det 1390. Maria er en roumíja, en fremmed, men det er som om hun har kommet hjem.
I en seng i et rom uten tak ligger Maria og Aziz. De hvisker og kysser mens hendene stryker den andres hud. Utenfor høres hanegal og eselskrik og lyden av nakne føtter. I oasen bor også Déde som snakker om månen – «de har jo ingen måne der Maria kommer fra» – og Bab som drikker hårvann og snakker om alt som er vanlig og uvanlig, om forskjellen på ro og uro, og om betydningen av å ligge våken om natten. Her blir Maria forelsket.
Fleur er en original og inspirert kjærlighetsroman om ømhet og eros, om betydningen av å sette seg selv i bevegelse, og om lengselen etter ikke bare å finne sin plass på jorden, men å finne sin plass i kosmos.
http://oktober.no/Boeker/Skjoennlitte...
224 pages, Hardcover
First published January 1, 2014
5 people want to read
About the author
Marit Tusvik
30 books4 followersMarit Tusvik debuterte i 1979 med dikt- og prosasamlingen Reisa til mandarinlandet. Hun har siden skrevet flere kritikerroste romaner, skuespill, diktsamlinger og barnebøker, og i 2008 kom Samlede dikt ut. Skuespillene Mugg, Etter William, Alle vakre jenters hambo og Angerhøy er alle oppført ved norske teaterscener, og de to første er filmet for fjernsyn. Marit Tusvik har mottatt en rekke priser, blant annet Ibsenprisen, Nynorsk litteraturpris, Narvesens kulturpris, Amalie Skram-prisen, og i 2004 mottok hun Doblougprisen for hele sitt forfatterskap.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 of 1 review
June 25, 2016
Marit Tusvik har skrevet en gripende roman om lengsel og tilhørighet. I denne boken møter vi Maria, en nitten år gammel jente fra Norge, som bestemmer seg for å reise til Tunisia for å delta i en hjelpeaksjon, en avgjørelse gjort spontant som en konsekvens av å være overmett av sin alminnelige tilværelse i Norge. Året er 1970, men etter tidsregningen brukt i Tunisia er det 1390. Plutselig befinner Maria seg i Afrika, hvor hun etter hvert blir kjent med en innfødt, Aziz.
Maria forlater sin behagelige tilværelse i Norge, og etter at hjelpeaksjonen går mot en avslutning, bestemmer Maria seg for å bli i Tunisia sammen med Aziz. Maria er forelsket. Hun vil ikke tilbake til den kjedsomme hverdagen i Norge, hun vil finne sin plass på jorden, i kosmos. Hun tror hun har en større sjanse for å tilfredsstille dette ønsket i Tunisia enn i Norge. Hun blir i Tunisia med det håp om å kunne få se oasen til Aziz, få treffe hans mor, Dedé, treffe hans venn, Bab, og å kunne bli en del av hans verden.
Jeg er bare et menneske. Det var ikke bare en lengsel etter å finne meg en plass på jorden som drev meg, men å finne en plass i kosmos. En slik lengsel kan ikke være mindre enn det.
Jeg solgte leiligheten, satte møblene på lager og dro. Jeg planla ikke hvor, men dro på kryss og tvers mellom Tyskland, Ungarn, Nordland, Lofoten, Italia, Gotland, Island slik det falt meg inn. Jeg lette. Etter det umulige, sa noen. Men jeg lette etter det uvanlige. Det som vekker oss og får oss til å falle ned på kne.
Tusvik har en skrivestil som virker uanstrengt, en umerkelig flyt som ikke bemerkes eller tenkes over av leseren med mindre man leter etter det og studerer det underveis. En nydelig blanding av korte og lange setninger, sammensetning av enkelt og komplisert, som skaper en fin kompleksitet i språket. Hun skildrer godt hvor urasjonelle tanker og følelser kan være i de mest uvanlige situasjoner, og dette får forfatteren til med den mest minimale mengden ord. Marit Tusvik vet hvordan det skal skrives nydelige setninger og avsnitt om de små, vakre øyeblikkene i livet.
Boken har et poetisk preg over seg som utgjør små gullkorn der Tusviks språk treffer perfekt, men enkelte avsnitt og sammensetninger ble for simple og forvirrende. Skrivestilen skaper et veldig interessant bildet av Tunisia og den kulturen Maria blir en del av, men noen ganger stopper beskrivelsene hendelsene og de litterære bildene fra å nå helt frem til leseren. Det er vanskelig å dømme denne boken ettersom noen avsnitt er helt fantastiske. Men man kan likevel ikke se vekk fra de sviktende delene av boken som dessverre ødelegger for helheten av den.
Maria er en hovedperson vanskelig å tyde: Det var vanskelig å forstå avgjørelsene hennes og tankeprosessen som foregikk i vanskelige situasjoner. Karakteriseringen av henne kan nesten beskrives som statisk siden utvikling ikke er direkte tydelig. I enkelte sammenhenger er reaksjonene hennes nesten irriterende, i alle fall lite forståelige. Det virker nesten som om hun lurer seg selv for å oppnå ønsket sitt om en glad og meningsfull slutt. Det samme gjelder Aziz, som er en sentral karakter i boken. De er begge til dels ensformige, og gjør at boken bare når en viss dybde.
En person jeg virkelig likte var Bab, en mer obskur karakter med en livlig og morsom væremåte, som var svært forfriskende å lese om i denne type fortelling. Han har en filosofisk holdning med et litt deprimerende overtrekk, som skaper små vittigheter i historien. Han bringer fram en humoristisk undertone i Tusviks skriving som var en fornøyelse å kunne oppleve i en bok som foregår rundt et så stort tema og en kultur som ikke alltid oppfordrer til en slik tankegang som vises i Babs uttalelser.
Hun tok hendene bort, det er bare det, sa hun, at jeg føler ansvar.
Bab så på henne, ansiktet hans var helt uttrykksløst og han reiste seg. Dette er for stort for meg, sa han, kan vi ikke heller snakke om universet?
Dette er en bok med mange gode skildringer og nydelige formuleringer og metaforer som gjør at man som leser må stoppe opp og tenke over det som nettopp ble lest. Tusvik vet hvordan man skriver en interessant roman med godt språk. Karakteroppbygningen mangler uheldigvis noen viktige elementer, men resultatet av boken er fortsatt godt, og etterlater meg med mange ulike følelser.
I boken siterer Marit Tusvik dikteren André Bjerke med en sentens som forklarer mye av det som ligger i Marias lengsel etter noe mer - noe meningsfullt:
”Du går så lett på denne jord, det er så vidt du setter spor.”
Maria forlater sin behagelige tilværelse i Norge, og etter at hjelpeaksjonen går mot en avslutning, bestemmer Maria seg for å bli i Tunisia sammen med Aziz. Maria er forelsket. Hun vil ikke tilbake til den kjedsomme hverdagen i Norge, hun vil finne sin plass på jorden, i kosmos. Hun tror hun har en større sjanse for å tilfredsstille dette ønsket i Tunisia enn i Norge. Hun blir i Tunisia med det håp om å kunne få se oasen til Aziz, få treffe hans mor, Dedé, treffe hans venn, Bab, og å kunne bli en del av hans verden.
Jeg er bare et menneske. Det var ikke bare en lengsel etter å finne meg en plass på jorden som drev meg, men å finne en plass i kosmos. En slik lengsel kan ikke være mindre enn det.
Jeg solgte leiligheten, satte møblene på lager og dro. Jeg planla ikke hvor, men dro på kryss og tvers mellom Tyskland, Ungarn, Nordland, Lofoten, Italia, Gotland, Island slik det falt meg inn. Jeg lette. Etter det umulige, sa noen. Men jeg lette etter det uvanlige. Det som vekker oss og får oss til å falle ned på kne.
Tusvik har en skrivestil som virker uanstrengt, en umerkelig flyt som ikke bemerkes eller tenkes over av leseren med mindre man leter etter det og studerer det underveis. En nydelig blanding av korte og lange setninger, sammensetning av enkelt og komplisert, som skaper en fin kompleksitet i språket. Hun skildrer godt hvor urasjonelle tanker og følelser kan være i de mest uvanlige situasjoner, og dette får forfatteren til med den mest minimale mengden ord. Marit Tusvik vet hvordan det skal skrives nydelige setninger og avsnitt om de små, vakre øyeblikkene i livet.
Boken har et poetisk preg over seg som utgjør små gullkorn der Tusviks språk treffer perfekt, men enkelte avsnitt og sammensetninger ble for simple og forvirrende. Skrivestilen skaper et veldig interessant bildet av Tunisia og den kulturen Maria blir en del av, men noen ganger stopper beskrivelsene hendelsene og de litterære bildene fra å nå helt frem til leseren. Det er vanskelig å dømme denne boken ettersom noen avsnitt er helt fantastiske. Men man kan likevel ikke se vekk fra de sviktende delene av boken som dessverre ødelegger for helheten av den.
Maria er en hovedperson vanskelig å tyde: Det var vanskelig å forstå avgjørelsene hennes og tankeprosessen som foregikk i vanskelige situasjoner. Karakteriseringen av henne kan nesten beskrives som statisk siden utvikling ikke er direkte tydelig. I enkelte sammenhenger er reaksjonene hennes nesten irriterende, i alle fall lite forståelige. Det virker nesten som om hun lurer seg selv for å oppnå ønsket sitt om en glad og meningsfull slutt. Det samme gjelder Aziz, som er en sentral karakter i boken. De er begge til dels ensformige, og gjør at boken bare når en viss dybde.
En person jeg virkelig likte var Bab, en mer obskur karakter med en livlig og morsom væremåte, som var svært forfriskende å lese om i denne type fortelling. Han har en filosofisk holdning med et litt deprimerende overtrekk, som skaper små vittigheter i historien. Han bringer fram en humoristisk undertone i Tusviks skriving som var en fornøyelse å kunne oppleve i en bok som foregår rundt et så stort tema og en kultur som ikke alltid oppfordrer til en slik tankegang som vises i Babs uttalelser.
Hun tok hendene bort, det er bare det, sa hun, at jeg føler ansvar.
Bab så på henne, ansiktet hans var helt uttrykksløst og han reiste seg. Dette er for stort for meg, sa han, kan vi ikke heller snakke om universet?
Dette er en bok med mange gode skildringer og nydelige formuleringer og metaforer som gjør at man som leser må stoppe opp og tenke over det som nettopp ble lest. Tusvik vet hvordan man skriver en interessant roman med godt språk. Karakteroppbygningen mangler uheldigvis noen viktige elementer, men resultatet av boken er fortsatt godt, og etterlater meg med mange ulike følelser.
I boken siterer Marit Tusvik dikteren André Bjerke med en sentens som forklarer mye av det som ligger i Marias lengsel etter noe mer - noe meningsfullt:
”Du går så lett på denne jord, det er så vidt du setter spor.”
Displaying 1 of 1 review