Om nettene er Iris vaskehjelp på det lokale slakteriet. Her er et liv like forgjengelig som det brune vaskevannet som skylles ned i gulvristene. Dagene tilbringer hun i drivhuset, der hun presser planter og kategoriserer dem i familier og slekter i et herbarium. I morens etterlatte skissebøker finner Iris tegninger av planter med navn etter kroppsdeler. Lårmuskel. Hjerte. Aorta. Etter å ha studert planter og anatomi i en årrekke, har moren lagt en plan: Hun vil skrelle vekk sine menneskelige behov, ett etter ett. Når tiden er inne, skal Iris plante henne ut. Men klarer Iris å gi slipp?
Om dagen hviler vi, om natten jobber vi er en roman om lengsel. Om omsorgsroller som snus på hodet, og et drivhus hvor alt handler om å holde mor i live, om å få ting til å gro.
I am a bit undecided about this book, because I appreciate the magic realism and where the author was going with it (including some more poetic parts), but I had some issues with the portions of it. It was very disturbing, clearly a very delusional mind, but the amount of time spent on the delusional world made it unclear what reality they wanted the reader to settle in.
It was a good idea and a good story, but it didn't engage me as much as I wished it had. Maybe it could have profited on some beta readers?