What do you think?
Rate this book
Mitt privatliv
Liv og kunst. Liv som kunst.
Mitt privatliv er en fotobok, og en roman. Fotografen er Tomas Espedal, og bildene dokumenterer hans liv og omgivelser de siste femten årene: Her er bilder av Tomas Espedals venner og familie, av husene han har bodd i, skrivebordene han har skrevet ved, hotellsengene han har sovet i. I samspillet mellom fotografiene og teksten som ledsager dem, skisseres en utvikling av et kunstnerliv, av hvordan liv og skrivekunst i Espedals tilfelle uløselig er knyttet til hverandre, ja nærmest hvordan liv og kunst blir ett, slik det er framstilt gjennom bøkene han har skrevet siden årtusenskiftet.
Boken er basert på forfatterens omfattende bildemateriale. Tomas Espedal viser seg å være en eminent fotograf, med et skarpt blikk for å se motiver der de fleste av oss ikke ville finne på å lete etter dem.
Mitt privatliv er en fotobok, og en roman. Fotografen er Tomas Espedal, og bildene dokumenterer hans liv og omgivelser de siste femten årene: Her er bilder av Tomas Espedals venner og familie, av husene han har bodd i, skrivebordene han har skrevet ved, hotellsengene han har sovet i. I samspillet mellom fotografiene og teksten som ledsager dem, skisseres en utvikling av et kunstnerliv, av hvordan liv og skrivekunst i Espedals tilfelle uløselig er knyttet til hverandre, ja nærmest hvordan liv og kunst blir ett, slik det er framstilt gjennom bøkene han har skrevet siden årtusenskiftet.
Boken er basert på forfatterens omfattende bildemateriale. Tomas Espedal viser seg å være en eminent fotograf, med et skarpt blikk for å se motiver der de fleste av oss ikke ville finne på å lete etter dem.
135 pages, Paperback
First published October 1, 2014
1 person is currently reading
81 people want to read
About the author
Tomas Espedal
27 books233 followersTomas Espedal er født i Bergen i 1961 og debuterte som forfatter i 1988.
Han er utdannet ved Universitetet i Bergen og har utgitt både romaner og kortprosasamlinger. I 1991 ble han prisbelønt i P2/Bokklubbens romankonkurranse for Hun og jeg. Han har vært initiativtager til Bergen Internasjonale Poesifestival. Tomas Espedal eksperimenter ofte med sjangeroverskridelser. Espedals senere utgivelser utforsker forholdet mellom romanen og sjangere som essay, brev, dagbok, selvbiografi og reiseskildring.
Espedals Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og han ble på ny nominert for Imot kunsten (2009). Espedal ble også tildelt Kritikerprisen 2009 og Gyldendalprisen 2009.
Skjønnlitterære utgivelser:
Imot kunsten (notatbøkene). 2009
Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. 2006
Brev (et forsøk). 2005
Dagbok (epitafer). 2003
Biografi (glemsel). 1999
Blond (erindring). 1996
Hotel Norge. 1995
Hun og jeg. 1991
Jeg vil bo i mitt navn. 1990 (Eide Forlag)
En vill flukt av parfymer. 1988 (Eide Forlag)
Priser og nominasjoner
2009: Gyldendalprisen
2009: Kritikerprisen
2009: Nominasjon Nordisk Råds litteraturpris
2006: Nominasjon Nordisk Råds litteraturpris
2006: Bergensprisen
1991: Prisbelønt i P2/Bokklubbens romankonkurranse
Salg til utlandet
Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv 2006
Danmark, Russland, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia, Tsjekkia, England, USA, India
Imot kunsten (notatbøkene) 2009
Danmark, India, Storbritannia, USA
Han er utdannet ved Universitetet i Bergen og har utgitt både romaner og kortprosasamlinger. I 1991 ble han prisbelønt i P2/Bokklubbens romankonkurranse for Hun og jeg. Han har vært initiativtager til Bergen Internasjonale Poesifestival. Tomas Espedal eksperimenter ofte med sjangeroverskridelser. Espedals senere utgivelser utforsker forholdet mellom romanen og sjangere som essay, brev, dagbok, selvbiografi og reiseskildring.
Espedals Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og han ble på ny nominert for Imot kunsten (2009). Espedal ble også tildelt Kritikerprisen 2009 og Gyldendalprisen 2009.
Skjønnlitterære utgivelser:
Imot kunsten (notatbøkene). 2009
Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. 2006
Brev (et forsøk). 2005
Dagbok (epitafer). 2003
Biografi (glemsel). 1999
Blond (erindring). 1996
Hotel Norge. 1995
Hun og jeg. 1991
Jeg vil bo i mitt navn. 1990 (Eide Forlag)
En vill flukt av parfymer. 1988 (Eide Forlag)
Priser og nominasjoner
2009: Gyldendalprisen
2009: Kritikerprisen
2009: Nominasjon Nordisk Råds litteraturpris
2006: Nominasjon Nordisk Råds litteraturpris
2006: Bergensprisen
1991: Prisbelønt i P2/Bokklubbens romankonkurranse
Salg til utlandet
Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv 2006
Danmark, Russland, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia, Tsjekkia, England, USA, India
Imot kunsten (notatbøkene) 2009
Danmark, India, Storbritannia, USA
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 10 of 10 reviews
April 2, 2017
Nydelig bok. Anbefales sterkt å lese, flere ganger, men først ETTER at du har lest minst en av notatbøkene. Da har du allerede sett for deg mye av det som vises i denne boken. Og du får en fin gjentakelse av sentrale elementer fra tekstene. For eksempel: "Min datter i min leilighet". Hver gang jeg skriver min, tenker jeg på hvor lite vi eier. Vi eier ingenting".
January 19, 2019
Fotobok. Men også en slags (kronologisk) roman basert på sitatvennlige, kloke betraktninger.
May 18, 2019
Espedal viser tvetydigheden i det levede liv. Det er litteratur lige efter mit hoved.
July 25, 2016
Et forsøk på å finne noe som ikke eksisterer lenger, og jeg fant det vel ikke jeg heller.
October 11, 2024
En pudsig blanding af forfatterens egne, personlige fotografier og korte, kommenterende tekster, der kredser om steders mening og mangel på samme. Tid, tilknytning, foranderlighed, familie og tilstand er andre nøglebegreber i en bog, der i sin form fungerer med overraskende prægnans. “Jeg savner ikke det som har været, jeg savner det, som ikke længere er muligt”.
January 12, 2016
En mann som har mer enn to venner, er en mistenkelig person. En person som absolutt vil dele sine gleder med andre, er et egoistisk menneske - Narve
Hver gang jeg flytter, tenker jeg at det er til et sted nærmere det siste stedet.
Det gode med døden: Nå skal du ikke flytte flere ganger(håper jeg , tror jeg).
Her er det som går i arv; et ansikt, et navn, noen klesplagg og minner; jeg kan se nærvær og fravær av moren i døtrenes ansikter.
Glemselen kom, men fraværet hennes vil aldri bli glemt.
Hva er et hus? Dører, trapper, vinduer, soverom, barnerom, kjøkken og stue i et sted hvor minner bor. Vi kunne fremdeles høre henne gå i trappern, åpne og lukke døren, men langsomt ble huset fylt av nye lyder, av nytt liv.
Vi tilhører naturen.
Jeg leste Goethe. Wilhelm Mesiters læreår. Wilhelm Mesters vandreår. Vandreårene mine var over. Jeg skrev gåboken min i en periode da jeg nesten ikke beveget meg. Ikke lenger enn fra huset til nærbutikken på kaien.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg savner ikke de døde. Jeg savner de som lever, de som flyttet og er borte på den vanskeligste måten. Jeg savner ikke det som har vært, jeg savner det som ikke lenger er mulig.
De som er døde er ikke mer fraværende enn de som ikke er der. Å bo alene; Det er å bo sammen med de som er borte.
Vi eier ingenting. Mange av dem jeg elsker, er borte. Det er naturlig. Jeg elsker naturen.
Å være sammen med noen sm ikke var der, å elske den samme resten av livet.
Alle reiser er reiser hjem.
En hvilken som helst seg er min seng. Et hvilket som helst vindu er fremmed. Jeg har ingen hemmeligheter.
Å lese er en del av yrket mitt. Jeg leser i sengen. En sengeliggende idrettsmann. I min verden er forfatteren en sengeliggende arbeider.
En del av arbeidet er å tvinge seg selv til å reise, se nye steder, gå rundt i gatene og notere, fotografere. Å fotografere er en form for glemsel, skriver Proust: Vi fotograferer for å glemme det vi ser.
Den som skriver, vet at det å glemme er helt avgjørende for å kunne skrive om barndom og erindring, om gater og adresser, om familie og kjærlighet.
Forfatteren fotograferer for å kunne innta en fremmeds liv og minner. Den fremmede er deg selv.
Å reise er en utvidelse av fraværet, en dobbel smerte: i et rom borte fra den som er borte.
For meg er ikke emsomhet et negativt ord. Heller ikke savn, ikke sorg: jeg holdt på å dø av kjærlighetssorg, men alkoholen og sigarettene holdt meg i live.
Når du har delt seng men et elsket menneske i mange år, er det å sove alene en stor sorg, en dyp ensomhet, det er ikke vanskelig å forestille seg at den ensomme også vil forsvinne.
Det mest urovekkende ved kjærlighetstapet er at all fortid bli borte.
Døden er lyd. Døden er lett. Det mørke, tunge, gode livet.
Det er like godt å være inne som det er å være ute. Det er like godt å hvile i et rom som det er å være i bevegelse ute; de vikigste reisene gjør vi i en seng.
Det er også et arbeid, å se.
Jeg skjuler meg i det jeg skriver.
Jo mer man forteller og avslører om seg selv, desto vanskeligere er det å finne ut hvem den åpenhjertige er.
Jeg vil hjem nå, hjem til hjem.
Hva drømte du der, i farten?
Bildene viser det umulige vi alltid ønsker, at sånn vi har det nå, vil aldri ta slutt.
Fotografier viser at det vi ønsker, allerede er over. Fotografiet viser alltid begynnelsen til noe nytt. Du eier ingenting. Det finnes ikke noe privatliv. Det har vært, sånn var det, det er over.
Fotografering er en eksakt vitenskap; i samme øyeblikk vi forsøker å fastholde den vi elsker, er hun borte.
Hver gang jeg flytter, tenker jeg at det er til et sted nærmere det siste stedet.
Det gode med døden: Nå skal du ikke flytte flere ganger(håper jeg , tror jeg).
Her er det som går i arv; et ansikt, et navn, noen klesplagg og minner; jeg kan se nærvær og fravær av moren i døtrenes ansikter.
Glemselen kom, men fraværet hennes vil aldri bli glemt.
Hva er et hus? Dører, trapper, vinduer, soverom, barnerom, kjøkken og stue i et sted hvor minner bor. Vi kunne fremdeles høre henne gå i trappern, åpne og lukke døren, men langsomt ble huset fylt av nye lyder, av nytt liv.
Vi tilhører naturen.
Jeg leste Goethe. Wilhelm Mesiters læreår. Wilhelm Mesters vandreår. Vandreårene mine var over. Jeg skrev gåboken min i en periode da jeg nesten ikke beveget meg. Ikke lenger enn fra huset til nærbutikken på kaien.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg savner ikke de døde. Jeg savner de som lever, de som flyttet og er borte på den vanskeligste måten. Jeg savner ikke det som har vært, jeg savner det som ikke lenger er mulig.
De som er døde er ikke mer fraværende enn de som ikke er der. Å bo alene; Det er å bo sammen med de som er borte.
Vi eier ingenting. Mange av dem jeg elsker, er borte. Det er naturlig. Jeg elsker naturen.
Å være sammen med noen sm ikke var der, å elske den samme resten av livet.
Alle reiser er reiser hjem.
En hvilken som helst seg er min seng. Et hvilket som helst vindu er fremmed. Jeg har ingen hemmeligheter.
Å lese er en del av yrket mitt. Jeg leser i sengen. En sengeliggende idrettsmann. I min verden er forfatteren en sengeliggende arbeider.
En del av arbeidet er å tvinge seg selv til å reise, se nye steder, gå rundt i gatene og notere, fotografere. Å fotografere er en form for glemsel, skriver Proust: Vi fotograferer for å glemme det vi ser.
Den som skriver, vet at det å glemme er helt avgjørende for å kunne skrive om barndom og erindring, om gater og adresser, om familie og kjærlighet.
Forfatteren fotograferer for å kunne innta en fremmeds liv og minner. Den fremmede er deg selv.
Å reise er en utvidelse av fraværet, en dobbel smerte: i et rom borte fra den som er borte.
For meg er ikke emsomhet et negativt ord. Heller ikke savn, ikke sorg: jeg holdt på å dø av kjærlighetssorg, men alkoholen og sigarettene holdt meg i live.
Når du har delt seng men et elsket menneske i mange år, er det å sove alene en stor sorg, en dyp ensomhet, det er ikke vanskelig å forestille seg at den ensomme også vil forsvinne.
Det mest urovekkende ved kjærlighetstapet er at all fortid bli borte.
Døden er lyd. Døden er lett. Det mørke, tunge, gode livet.
Det er like godt å være inne som det er å være ute. Det er like godt å hvile i et rom som det er å være i bevegelse ute; de vikigste reisene gjør vi i en seng.
Det er også et arbeid, å se.
Jeg skjuler meg i det jeg skriver.
Jo mer man forteller og avslører om seg selv, desto vanskeligere er det å finne ut hvem den åpenhjertige er.
Jeg vil hjem nå, hjem til hjem.
Hva drømte du der, i farten?
Bildene viser det umulige vi alltid ønsker, at sånn vi har det nå, vil aldri ta slutt.
Fotografier viser at det vi ønsker, allerede er over. Fotografiet viser alltid begynnelsen til noe nytt. Du eier ingenting. Det finnes ikke noe privatliv. Det har vært, sånn var det, det er over.
Fotografering er en eksakt vitenskap; i samme øyeblikk vi forsøker å fastholde den vi elsker, er hun borte.
Read
August 27, 20245/10
March 29, 2016
Fantastiske bilder. Spennende tekster - innimellom veldig utleverende, men det advarer jo tittelen om. Nostalgisk. Kjempegode stemningsskildringer. Mitt inntrykk er at boka er skrevet av en som har det vondt og er trist, og føler et sterkt savn, både til en tid som er over og til andre mennesker som er borte.
January 27, 2015
Lenge pleide jeg å gå til sengs som om du fremdeles
var her. Jeg formet dynen etter kroppen din, puten
etter hodet, og holdt rundt deg til jeg sovnet.
var her. Jeg formet dynen etter kroppen din, puten
etter hodet, og holdt rundt deg til jeg sovnet.
Read
August 7, 2017'Jeg vet ikke hvorfor, men jeg savner ikke de døde. Jeg savner de som lever, de som er flyttet og er borte på den vanskeligste måten.'
Displaying 1 - 10 of 10 reviews