Pasientrom 42 - To år på lukket avdeling

by Nikoline Riis Lindahl

Da hun var blitt så avmagret at kroppen truet med å kollapse fullstendig, ble Nikoline Riis Lindahl innlagt på lukket avdeling. De to neste årene ble hun utsatt for massiv tvang av systemet som skulle hjelpe henne til å bli frisk fra anoreksien. Dette er en rystende beretning om en behandlingsform som gjør stor skade. Det er en litterært sterk fortelling om å bli fratatt verdighet, medbestemmelse og menneskelighet. Og det er en håpefull historie om hvordan riktig behandling kan helbrede selv de dypeste sår.

179 pages, Hardcover

First published May 2, 2025

Reviews

[Jenny Wüsthoff · Rating 2 out of 5]

[Hardcover]

Det er sterkt å lese om hvordan det kan oppleves å være underlagt såpass mye og invaderende bruk av tvang. Det er liten tvil om at systemet svikter i behandlingen av bl.a. spiseforstyrrelser.

Samtidig er denne boken så subjektivt beskrevet og så ensidig fokusert, at den går glipp av det enorme potensialet for innsikt og læring som den kunne gitt leseren. Forfatteren er journalist og hun har lest gjennom sin egen journal fra behandlingsoppholdet, og det jeg savner er nettopp det journalistikk kunne tilført boka - det hun er inne på først i epilogen. For eksempel er spiseforstyrrelser en av de absolutt mest dødelige sykdommene innen psykiatrien, noe som knapt blir nevnt i boka. Hun skriver pent med fine skildringer, men de gjør historien for vag i denne sammenhengen.

Slik boka er skrevet nå, virker den først og fremst skrevet for hennes egen del, som en reparasjon, og ikke primært for å gagne leseren som kanskje leser den i håp om å forstå mer om både spiseforstyrrelsen og behandlingen i lys av å være helsepersonell, pårørende eller psykisk syk.


En annen bok om samme tema (tvang innen psykiatrisk behandling), men som har en mer nyansert vinkling, er "I morgen var jeg alltid en løve" av Arnhild Lauveng.

[cassandra · Rating 2 out of 5]

2,5⭐️

Veldig brå start, kanskje litt for brå. Syns det er en kjempe sterk historie som fortjener å bli fortalt, men man merker det kanskje er skrevet litt amatør-messig hvis det er lov å si. Kapittel 11 skulle jeg likt mer av. Hvordan havnet hun der? Hva skjedde egentlig som gjorde at hun ble så dårlig? Boken blir veldig gjentakende, som ikke er rart fordi det som dessverre skjedde med henne da hun var innlagt var jo svært gjentakende. Men for leseren kunne man hatt mer mellomrom med andre utdypelser. Boka kunne lett vært dratt ut, kan respektere at den holdt seg kort og konsis forsåvidt.

[Ane Ringvold]

Første og siste gang jeg leser noe så rått

[Ida]

Med tanke på tematikken i boken er jeg litt ambivalent til å skrive noe om den, dette er jo forfatterens opplevelse av det som skjedde. Men jeg opplevde boken som gjentakende (og det var jo hverdagen hennes også, den var ensformig og gjentagende), og flere ganger måtte jeg bla tilbake og dobbeltsjekke at det ikke var noe galt med bokeskemplaret mitt, for jeg følte kapitlene var så like. Det er også lett å sammenligne den med boken Instu-kid, som har mye av den samme tvang-tematikken, men synes den går mer i dybden rundt debatten om tvang.

[Mylène Vandermeersch · Rating 5 out of 5]

Immersion dans le monde de l’hôpital et du traitement de l’anorexie. Ce livre nous ouvre les yeux sur les actions mécaniques pour traiter les effets de la maladie, avec force et privation de liberté, sans même penser à questionner les causes. Deux ans d’un être invisible pour le monde médical. Livre très dur, mais nécessaire.

[Eva-Tone Breivik · Rating 4 out of 5]

Skrekk og gru! Denne boken viser New Public Management på sitt verste. Når målet er å spare penger i helse. «Behandling» som bare er mekanisk, tvang
og mangel på tid, når det vi vet hjelper er tillit og relasjoner. Jeg ble uvel av å lese denne.

[Tina · Rating 3 out of 5]

Sterk beretning om tvangsbruk, men det ble litt for ensformig, veldig mye likt over flere kapitler. Ville likt større del av boka var som slutten, med mer refleksjon rundt behandlingen og hva som ga bedring. Uansett en rystende bok om hvor lett tvang brukes, virker som et stort problem i psykiatrien i Oslo, er jo flere bøker fra samme avdelinger nå. Det er ikke greit!

[Alba · Rating 3 out of 5]

Forfatter skriver om sin opplevelse som pasient på lukket avdeling der hun skulle bli behandlet for anoreksi, men opplevde å bli gjort enda sykere i stedet. Dette er en bok som gir innsyn i hvordan det er å leve med tunge mentale sykdommer. Aller mest er det en kritikk av et ressurssvakt og lammet system som velger å behandle symptomer fremfor sykdommen. Forfatter beskriver blant annet en bruk av tvang og belter som minner meg litt om ting jeg leste i 23-salen.

[Mina Cecilie · Rating 5 out of 5]

Det er noe ekstra nært og spesielt å lese en historie fra forfatteren sitt eget liv. Nikoline forteller om sine to år tvangsinnlagt for spiseforstyrrelser. En utrolig viktig bok om en side av psykiatrien som kanskje ikke så mange kjenner til.

Dette var en utrolig sterk historie, som også var utrolig bra skrevet. Å lese denne på trikken var kanskje ikke det lureste, for jeg var hun som satt og leste mens tårene trillet.

Dette er en bok jeg kommer til å anbefale til alle.