What do you think?
Rate this book
Den største forbrytelsen: Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust
En rystende fortelling om frontkjempere, statspolitiet og de nazistiske byråkratene som gjorde den norske jødeutryddelsen mulig.
På begynnelsen av 1900-tallet kommer det unge jødiske ekteparet Benzel og Sara Braude til Kristiania. De slår seg ned på Grünerløkka og får fire barn: syersken Helene, kommunisten Isak, skuespillerspiren Harry og bokseren Charles. På en annen kant av byen vokser Stian Bech jr. opp. Han er sønn av en antisemittisk høyesterettsadvokat og sliter med å leve opp til omgivelsenes forventinger. Krigen skal gi Bech jr. nye muligheter. En kald februardag i 1941 kommer Wilhelm Wagner fra sikkerhetspolitiet i Berlin til Oslo for å kartlegge alle jøder i Norge. På hvert sitt vis flettes alle disse skjebnene inn i nazismens fanatiske utryddelsesprosjekt.
Hvem stod bak forsøket på å utslette jødene fra Norge? Hvorfor og hvordan kunne denne forbrytelsen skje? Marte Michelet behandler dette traumatiske kapitlet av norsk krigshistorie i sin fulle bredde, basert på moderne forskning og en møysommelig gjennomgang av norsk og tysk arkivmateriale. Det er en rystende beretning, og samtidig et levende portrett av jødisk liv i Norge i mellomkrigstiden og de skjebnesvangre okkupasjonsårene.
26. november 1942 står ofre og gjerningsmenn ansikt til ansikt. Da går den første transporten med norske jøder til Auschwitz. Bare et fåtall skal vende tilbake i live.
På begynnelsen av 1900-tallet kommer det unge jødiske ekteparet Benzel og Sara Braude til Kristiania. De slår seg ned på Grünerløkka og får fire barn: syersken Helene, kommunisten Isak, skuespillerspiren Harry og bokseren Charles. På en annen kant av byen vokser Stian Bech jr. opp. Han er sønn av en antisemittisk høyesterettsadvokat og sliter med å leve opp til omgivelsenes forventinger. Krigen skal gi Bech jr. nye muligheter. En kald februardag i 1941 kommer Wilhelm Wagner fra sikkerhetspolitiet i Berlin til Oslo for å kartlegge alle jøder i Norge. På hvert sitt vis flettes alle disse skjebnene inn i nazismens fanatiske utryddelsesprosjekt.
Hvem stod bak forsøket på å utslette jødene fra Norge? Hvorfor og hvordan kunne denne forbrytelsen skje? Marte Michelet behandler dette traumatiske kapitlet av norsk krigshistorie i sin fulle bredde, basert på moderne forskning og en møysommelig gjennomgang av norsk og tysk arkivmateriale. Det er en rystende beretning, og samtidig et levende portrett av jødisk liv i Norge i mellomkrigstiden og de skjebnesvangre okkupasjonsårene.
26. november 1942 står ofre og gjerningsmenn ansikt til ansikt. Da går den første transporten med norske jøder til Auschwitz. Bare et fåtall skal vende tilbake i live.
320 pages, Hardcover
First published October 1, 2014
18 people are currently reading
344 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 30 of 38 reviews
March 10, 2016
Selv om du vet aldri så godt hvor grusomt holocaust og jødeforfølgelsen forøvrig var, så hindrer det deg ikke av å bli dypt sjokkert og vantro når folk du kan navnet og livshistorien til jages nakne inn i gasskammerne. Du sitter igjen med følelsen av, og ikke bare viten om, hvor meningsløst det hele var, og at alle ofrene burde få sin historie fortalt slik som familien Braude får i denne boken.
Jeg klarer ikke en gang se for meg hvor enormt mye research som må ha inngått i å skrive denne boken. Jeg er helt imponert over detaljkunnskapen. Allikevel har forfatteren greid å fatte seg i korthet slik at boken faktisk er god å lese.
I starten av boken fant jeg mange paralleller til hvordan minoritetsgrupper som blant annet romfolk og muslimer omtales og behandles i dag. Mens parallellene på en side er skremmende så blir det også klart for meg at vi faktisk har lært av historien. Når det er sagt, skulle jeg så definitivt ønske at de som kommer med slike uttalelser leste denne boken slik at de selv kan se hvordan det gjenspeiler de første små stegene mot holocaust.
Boken er med andre ord dagsaktuell, samtidig som det var på høy tid at det ble skrevet en slik bok om norske jøder før og under andre verdenskrig.
Jeg klarer ikke en gang se for meg hvor enormt mye research som må ha inngått i å skrive denne boken. Jeg er helt imponert over detaljkunnskapen. Allikevel har forfatteren greid å fatte seg i korthet slik at boken faktisk er god å lese.
I starten av boken fant jeg mange paralleller til hvordan minoritetsgrupper som blant annet romfolk og muslimer omtales og behandles i dag. Mens parallellene på en side er skremmende så blir det også klart for meg at vi faktisk har lært av historien. Når det er sagt, skulle jeg så definitivt ønske at de som kommer med slike uttalelser leste denne boken slik at de selv kan se hvordan det gjenspeiler de første små stegene mot holocaust.
Boken er med andre ord dagsaktuell, samtidig som det var på høy tid at det ble skrevet en slik bok om norske jøder før og under andre verdenskrig.
January 30, 2019
Man kan aldri lese for mange bøker om jødedeportasjonene! Med Den største forbrytelsen viser Michelet hvordan kristne nordmenn vendte sine jødiske naboer ryggen. Det som står klarest igjen etter å ha lest boka er hvordan naboer til deporterte jøder stjal eiendelene deres under krigen- og hvordan norske myndigheter unngikk å gi jødene den oppreisning andre nordmenn fikk. Den er rystende god, grusom i sine detaljer og ufattelig viktig for å forstå den systematiske forskjellsbehandlingen jøder har opplevd helt siden Norge fjernet jødeparagrafen i 1851. Michelet er en dyktig forteller som driver historien fremover.
This entire review has been hidden because of spoilers.
April 15, 2015
Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest, og den er så viktig for å forstå samtiden og hva som beveger seg under samfunnet i debatter. Anbefales på det aller sterkeste!
April 3, 2015
Wow. Dette er litt av en debut. Ufattelig velskrevet og interessant om et tema som har fått så alt for lite fokus.
April 9, 2023
Denne boken er såå viktig i norsk historie og fortid. Det rant noen tårer fordi grusomheten er Norge og verdens realitet. Jeg liker veldig godt at det er god dokumentasjon for fakta og at det er ingen karakterer som er oppspinn. Jeg prøver å få mer kunnskap og bedre overblikk på 2 verdenskrig og jødeforfølgelsen i Norge og det fikk jeg etter denne boken. Av og til var det litt mange navn å holde styr på, men jeg ville heller det om opprinnelsen var slik.
August 3, 2018
En sterk historie som forteller mye om det norske holocaust. Boka forteller mange historier du ikke lærte på skolen. Forfatteren har gjort grundig research og hovedsakelig omfatter boka livet til en jødisk familie, bosatt i Oslo.
December 16, 2020
Denne boken klarte jeg ikke å legge fra meg. Pensum!
July 10, 2022
God, viktig og opplysende! Eneste den får trekk for er at dette ikke er helt min sjanger rent personlig. Leste for å lære, og det gjorde jeg så absolutt - på en annen måte enn de rene personportrettene av én person, som man ofte leser!
December 15, 2020
Oh man, so hard to read. Excrutiating details and betrayal of the Norwegian public towards the jews during ww2. Eye-opening, factful, yet very narratative. We get a good overview and we also get to follow the storylines of specific families and people, on both sides of the war.
November 6, 2016
Detta är ett helt nödvändigt historiskt arbete. Hur kunde Norge vändas från ett asylland för förföljda judar från det gamla tsardömet, ett allmänt tolerant samhälle och en rättsstat, till att skicka sina judar i döden med tyska fartyg senhösten 1942 och vintern 1943? Det öde som övergick Norge, den tyska ockupationen, undgick Sverige. Om Sverige också hade blivit ockuperat, hade då även den svenska judenheten utplånats på samma sätt? Hade villiga kollaboratörer tagit kommandot även här, medan den breda allmänheten gömde undan sina moraliska principer?
Vad som är slående är till att börja med hur snabbt och villigt den norska poliskåren samarbetade med ockupationsmakten. Undantag fanns naturligtvis, men de var anmärkningsvärt få. Nästa stora uppgift för tyskarna var dels att genom olika åtgärder pröva vad opinionen höll för, dels att underminera de rättsvårdande myndigheterna, för att få dem att följa den nazistiska principen med en ”kämpande förvaltning”, det vill säga ett brödraskap som tryckte rättsstatliga värden åt sidan till förmån för ideologisk aktivism.
Det fanns naturligtvis också människor som gjorde motstånd, till exempel de hjältar som med uppenbar fara för sina liv smugglade människor över gränsen till Sverige. Det är också intressant att se att delar av idrottsrörelsen var ett fäste för motstånd.
Marte Michelet har inte sparat någon möda i arbetet med att skriva denna bok. Det finns rikliga hänvisningar till arkivmaterial för den som vill följa henne i spåren. Boken bärs också av en stark moralisk ansvarskänsla och en brinnande vilja att finna sanningen.
En randanmärkning: Stettin, dagens Szczecin, som var destinationen för fartygen som fraktade judarna från Norge, låg på den här tiden inte i (det ockuperade) Polen, utan i Tyskland.
Vad som är slående är till att börja med hur snabbt och villigt den norska poliskåren samarbetade med ockupationsmakten. Undantag fanns naturligtvis, men de var anmärkningsvärt få. Nästa stora uppgift för tyskarna var dels att genom olika åtgärder pröva vad opinionen höll för, dels att underminera de rättsvårdande myndigheterna, för att få dem att följa den nazistiska principen med en ”kämpande förvaltning”, det vill säga ett brödraskap som tryckte rättsstatliga värden åt sidan till förmån för ideologisk aktivism.
Det fanns naturligtvis också människor som gjorde motstånd, till exempel de hjältar som med uppenbar fara för sina liv smugglade människor över gränsen till Sverige. Det är också intressant att se att delar av idrottsrörelsen var ett fäste för motstånd.
Marte Michelet har inte sparat någon möda i arbetet med att skriva denna bok. Det finns rikliga hänvisningar till arkivmaterial för den som vill följa henne i spåren. Boken bärs också av en stark moralisk ansvarskänsla och en brinnande vilja att finna sanningen.
En randanmärkning: Stettin, dagens Szczecin, som var destinationen för fartygen som fraktade judarna från Norge, låg på den här tiden inte i (det ockuperade) Polen, utan i Tyskland.
February 2, 2017
En helt fantastisk bok. Är ledsen att den inte finns på engelska för jag vill att alla ska läsa den, så himla viktig och så bra skrivet. Det finns enorma mängder fakta i den här, och en referenslista på nio sidor, men det blir aldrig torrt eller tråkigt, utan man bryr sig. Man BRYR SIG om alla de här människorna, och man vet hur det slutar men kan ändå inte låta bli att hoppas-hoppas-hoppas in i det längsta.
Jag kan verkligen inte göra den här boken rättvisa, det är helt omöjligt, men jo. Läs. Grina. Läs lite mer. Osv.
Jag kan verkligen inte göra den här boken rättvisa, det är helt omöjligt, men jo. Läs. Grina. Läs lite mer. Osv.
February 16, 2016
En meget sterk og god skildring av forholdene jødene levde under i Norge før og under andre verdenskrig! Anbefales!
May 21, 2016
Anbefaler alle å lese denne.
December 29, 2019
Det høres banalt og nærliggende moraliserende ut, men det var viktig at denne boken ble skrevet. I begynnelsen av 1940-årene, bodde det omkring 2100 jøder i Norge. I dag er antallet omkring 1400. Grunnene til dette har naturlig nok i stor grad med masseutryddelsen av den jødiske befolkning for under 80 år siden, å gjøre.
Marte Michelets Den største forbrytelsen, forteller – lik mange gode sakprosabøker og biografiske skildringer – på mange måter flere historier samtidig, der den ene omhandler en jødisk familie på seks som bosatte seg i Oslo tidlig på 1900-tallet, og der den andre handler om hvordan det norske samfunnet regelrett sviktet dem. Alt fra nøytrale sivilister, til nazister, til medaljedekorerte motstandsmenn, har i de syttifire årene som er gått etter andre verdenskrigs ende, påstått hardnakket at de ikke visste noen verdens ting om hvor grusom nazistenes jødeforfølgelse var. Klart, de visste at det fantes leire, av noe slag. Men var det egentlig leire, eller var det mer som fengsler? Var det noen reell forskjell mellom disse leirene? Og ble de egentlig tatt fordi de var jøder, eller var det noe mer til det? Og uansett hvor ille det er, så dreper vel selv ikke nazister kvinner og barn uten videre? Spekulasjonene må ha vært mange. Og det kan godt være at ingen visste noe som helst. Men etter min mening – uten at jeg på noe vis kan kalle meg historiker – høres det bare en tanke for naivt ut. Kanskje spiller det liten rolle, i det store og hele; det er ikke norske sivilister som skal klandres for de brutale konsekvensene nazistenes antisemittisme fikk for landets jødiske befolkning. Heller ikke de mange menn og kvinner om satte livene på spill for å bekjempe nazistene fra flere hold. Michelet har etter utgivelsen av både denne boken, og hennes mer kontroversielle Hva visste hjemmefronten? fra 2018, måttet tåle mye kritikk for sin mangel på informasjon om at det faktisk fantes medlemmer av motstandsbevegelsen som aktivt også kjempet for å skjerme jødene fra nazistenes utryddelse. Muligens i enda større grad enn i den generelle sivile befolkningen. Samme hva det var som skjedde; skylden for den norske holocaust alene, ligger delvis hos den norske regjeringen som rømte landet ved første anledning, og ikke ønsket å løfte en finger for å bistå norske jøder med noe som helst, enda de, nokså beviselig, faktisk visste mer om hva som foregikk enn den alminnelige nordmann. Naturligvis ligger skylden hos nazismen selv, som infesterte hvert eneste organ i det norske samfunnet under okkupasjonen. Og den ligger hos den dyptsittende antisemittismen som allerede – totalt ubegrunnet – fløt over Europa om helhet fra før.
Den biografiske delen av denne boken, er like interessant som den er hjerteskjærende. Den omhandler Sara og Benzel Braude, og deres fire barn; Helene som ble syerske, Isak som ble politisk engasjert på kommunismens side, Harry som ble skuespiller og Charles som ble bokser. Alt dette i de første tiårene av 1900-tallet, før krigens harde kår.
Samtidig beretter Michelet om vestkantgutten Stian Bech Jr., som var sønn av en allerede radikalt antisemittisk høyesterettsadvokat, og som etter å ha strevet i en årrekke med å leve opp til familiens forventninger, ble radikalisert av den nazistiske bevegelsen, og omsider endre opp med å omtale seg selv som landets verste nazist.
Michelet beretter om alle disse skjebnene, som tvinnes sammen innen samtlige av Braude-familiens medlemmer blir fraktet med Donau til Auschwitz i oktober og november 1942. Eldstedatteren Helene bosatte seg før krigen i Sarpsborg (min hjemby, for de som bryr seg), da mannen hennes fikk jobb i industrien der, og ble dermed skjebnesvangert velsignet med en relativt rask fluktrute til Sverige, som hun benyttet seg av så snart tyskerne inntok Norge 9. april 1940. Henne gikk det forholdsvis bra med. Resten av hennes familie, derimot, bærer en langt sørgeligere historie; Isak og Harry ble, sammen med Sara og Benzel sendt til Auschwitz, men i motsetning til sine mer eller mindre aldrende foreldre, ble de ansett som arbeidsdyktige og satt i umenneskelig hardt arbeid før de omsider døde i leiren. Sara og Benzel ble sendt rett til gasskammeret, sammen med en betydelig del av Norges jødiske befolkning, blant dem Ruth Maier, som i ettertid har blitt referert til som «Norges Anne Frank», grunnet hennes dagboknotater publisert etter hennes død. Det er utvilsomt den grusomste lesningen i denne boken, og et ytterst virkningsfullt litterært middel for å appellere til patos hos leseren; Marte Michelet lar oss bli kjent med karakterene som ble myrdet i Auschwitz, av et forkastelig menneskesyn.
På overflaten, vet vi alt dette. Vi vet at Europas jødiske befolkning er minsket og svekket, takket være utryddelsen av jødene for under åtti år siden. Schindlers Liste, La Vita e Bella, Gutten i den stripete pysjamasen, Sophie’s Choice… Vi har sett dem alle sammen, blitt hørt og fortalt. Men har vi forstått? Og har vi gjort noe som helst for å forhindre at noe liknende skal kunne skje igjen? Så vidt er meg bekjent, finnes det nøyaktig ett fotografi (tatt av en motstandsmann, forøvrig) av at norske jøder blir sendt avgårde med Donau. Det finnes et fåtall bilder som portretterer jødeutryddelsen for bare noenogsytti år siden der ute. Det er altfor få dokumenter til at vi kan regne med å være bevisst nok til ikke å la denne historien gjenta seg. Etter min mening, er det forferdelig skremmende.
Det hele er ekstremt vanskelig å ta innover seg; 773 norske jøder ble sendt til Auschwitz. Kun 38 overlevde. De hadde sine egne liv, sine egne jobber, håp, drømmer, planer for framtiden. Og det er det denne boken faktisk klarer å hamre hjem.
Jeg visste uforskammet lite om jødeutryddelsen i Norge før jeg leste denne boken. Nå har jeg bare lyst til å lære mer. Forstå etter aller beste evne hva det var som skjedde, om noen av oss noensinne kan det.
Dette er uten tvil en av de mest virkningsfulle biografiske beretningene jeg har kommet over, den satte et uutslettelig inntrykk i meg, og så godt det lar seg gjøre, likte jeg den naturligvis veldig godt. Den vekket opp en nyfunnet interesse for å lære om en historie som denne nasjonen dessverre nærmest har glemt – eller kanskje aldri visst om. Som vi kjenner til, men allikevel ikke kjenner allikevel, for det har aldri angått de fleste av oss direkte.
Nå skal denne historien også gjenspeiles i en stjernespekket film, med Jakob Oftebro i rollen som Charles Braude, og da forhåpentligvis nå ut til enda flere personer. Den ser jeg frem til å se.
Etter min mening burde denne boken innføres som pensum i skolen. Den representerer effektivt et sentiment om at vi ikke har lov til å glemme.
Marte Michelets Den største forbrytelsen, forteller – lik mange gode sakprosabøker og biografiske skildringer – på mange måter flere historier samtidig, der den ene omhandler en jødisk familie på seks som bosatte seg i Oslo tidlig på 1900-tallet, og der den andre handler om hvordan det norske samfunnet regelrett sviktet dem. Alt fra nøytrale sivilister, til nazister, til medaljedekorerte motstandsmenn, har i de syttifire årene som er gått etter andre verdenskrigs ende, påstått hardnakket at de ikke visste noen verdens ting om hvor grusom nazistenes jødeforfølgelse var. Klart, de visste at det fantes leire, av noe slag. Men var det egentlig leire, eller var det mer som fengsler? Var det noen reell forskjell mellom disse leirene? Og ble de egentlig tatt fordi de var jøder, eller var det noe mer til det? Og uansett hvor ille det er, så dreper vel selv ikke nazister kvinner og barn uten videre? Spekulasjonene må ha vært mange. Og det kan godt være at ingen visste noe som helst. Men etter min mening – uten at jeg på noe vis kan kalle meg historiker – høres det bare en tanke for naivt ut. Kanskje spiller det liten rolle, i det store og hele; det er ikke norske sivilister som skal klandres for de brutale konsekvensene nazistenes antisemittisme fikk for landets jødiske befolkning. Heller ikke de mange menn og kvinner om satte livene på spill for å bekjempe nazistene fra flere hold. Michelet har etter utgivelsen av både denne boken, og hennes mer kontroversielle Hva visste hjemmefronten? fra 2018, måttet tåle mye kritikk for sin mangel på informasjon om at det faktisk fantes medlemmer av motstandsbevegelsen som aktivt også kjempet for å skjerme jødene fra nazistenes utryddelse. Muligens i enda større grad enn i den generelle sivile befolkningen. Samme hva det var som skjedde; skylden for den norske holocaust alene, ligger delvis hos den norske regjeringen som rømte landet ved første anledning, og ikke ønsket å løfte en finger for å bistå norske jøder med noe som helst, enda de, nokså beviselig, faktisk visste mer om hva som foregikk enn den alminnelige nordmann. Naturligvis ligger skylden hos nazismen selv, som infesterte hvert eneste organ i det norske samfunnet under okkupasjonen. Og den ligger hos den dyptsittende antisemittismen som allerede – totalt ubegrunnet – fløt over Europa om helhet fra før.
Den biografiske delen av denne boken, er like interessant som den er hjerteskjærende. Den omhandler Sara og Benzel Braude, og deres fire barn; Helene som ble syerske, Isak som ble politisk engasjert på kommunismens side, Harry som ble skuespiller og Charles som ble bokser. Alt dette i de første tiårene av 1900-tallet, før krigens harde kår.
Samtidig beretter Michelet om vestkantgutten Stian Bech Jr., som var sønn av en allerede radikalt antisemittisk høyesterettsadvokat, og som etter å ha strevet i en årrekke med å leve opp til familiens forventninger, ble radikalisert av den nazistiske bevegelsen, og omsider endre opp med å omtale seg selv som landets verste nazist.
Michelet beretter om alle disse skjebnene, som tvinnes sammen innen samtlige av Braude-familiens medlemmer blir fraktet med Donau til Auschwitz i oktober og november 1942. Eldstedatteren Helene bosatte seg før krigen i Sarpsborg (min hjemby, for de som bryr seg), da mannen hennes fikk jobb i industrien der, og ble dermed skjebnesvangert velsignet med en relativt rask fluktrute til Sverige, som hun benyttet seg av så snart tyskerne inntok Norge 9. april 1940. Henne gikk det forholdsvis bra med. Resten av hennes familie, derimot, bærer en langt sørgeligere historie; Isak og Harry ble, sammen med Sara og Benzel sendt til Auschwitz, men i motsetning til sine mer eller mindre aldrende foreldre, ble de ansett som arbeidsdyktige og satt i umenneskelig hardt arbeid før de omsider døde i leiren. Sara og Benzel ble sendt rett til gasskammeret, sammen med en betydelig del av Norges jødiske befolkning, blant dem Ruth Maier, som i ettertid har blitt referert til som «Norges Anne Frank», grunnet hennes dagboknotater publisert etter hennes død. Det er utvilsomt den grusomste lesningen i denne boken, og et ytterst virkningsfullt litterært middel for å appellere til patos hos leseren; Marte Michelet lar oss bli kjent med karakterene som ble myrdet i Auschwitz, av et forkastelig menneskesyn.
På overflaten, vet vi alt dette. Vi vet at Europas jødiske befolkning er minsket og svekket, takket være utryddelsen av jødene for under åtti år siden. Schindlers Liste, La Vita e Bella, Gutten i den stripete pysjamasen, Sophie’s Choice… Vi har sett dem alle sammen, blitt hørt og fortalt. Men har vi forstått? Og har vi gjort noe som helst for å forhindre at noe liknende skal kunne skje igjen? Så vidt er meg bekjent, finnes det nøyaktig ett fotografi (tatt av en motstandsmann, forøvrig) av at norske jøder blir sendt avgårde med Donau. Det finnes et fåtall bilder som portretterer jødeutryddelsen for bare noenogsytti år siden der ute. Det er altfor få dokumenter til at vi kan regne med å være bevisst nok til ikke å la denne historien gjenta seg. Etter min mening, er det forferdelig skremmende.
Det hele er ekstremt vanskelig å ta innover seg; 773 norske jøder ble sendt til Auschwitz. Kun 38 overlevde. De hadde sine egne liv, sine egne jobber, håp, drømmer, planer for framtiden. Og det er det denne boken faktisk klarer å hamre hjem.
Jeg visste uforskammet lite om jødeutryddelsen i Norge før jeg leste denne boken. Nå har jeg bare lyst til å lære mer. Forstå etter aller beste evne hva det var som skjedde, om noen av oss noensinne kan det.
Dette er uten tvil en av de mest virkningsfulle biografiske beretningene jeg har kommet over, den satte et uutslettelig inntrykk i meg, og så godt det lar seg gjøre, likte jeg den naturligvis veldig godt. Den vekket opp en nyfunnet interesse for å lære om en historie som denne nasjonen dessverre nærmest har glemt – eller kanskje aldri visst om. Som vi kjenner til, men allikevel ikke kjenner allikevel, for det har aldri angått de fleste av oss direkte.
Nå skal denne historien også gjenspeiles i en stjernespekket film, med Jakob Oftebro i rollen som Charles Braude, og da forhåpentligvis nå ut til enda flere personer. Den ser jeg frem til å se.
Etter min mening burde denne boken innføres som pensum i skolen. Den representerer effektivt et sentiment om at vi ikke har lov til å glemme.
December 20, 2021
Man lærer om ofrene til holocaust og hvor fæl og grusom holocaust var. Boka gir et innblikk i en jødisk familie som blir påvirket og preget av holocaust. Boka er godt skrevet og det er vanskelig å legge den fra seg. Man blir kjent med karakterene/personene boka og hvilke tanker de kunne ha om alt som skjedde med og rundt den. Boka har en vakker oppbygging hvor man midt i boka kan se bilde av personene karakterene i boka er skrevet om. Alle ofrene i holocaust burde fått fortalt historien sin, slik som familien Braude har gjort i denne boka. Denne boka anbefales!
August 3, 2019
Selv om mye av dette var kjent for meg fra før, så blir det spennende og svært gripende, fordi Michelet skriver så godt. Gjennom å følge historiene til mange forskjellige personer fra ulike deler av samfunnet levendegjøres denne fryktelige skampletten på nyere europeisk historie. Sterkt, rystende og vondt, vondt, vondt.
January 20, 2021
Selv om jeg visste mye av dette, lærte jeg også en del jeg ikke visste. Blant annet om det som skjedde i Ukraina og Latvia
Likte også perspektivet på boken og at den følger de enkelte skjebnene fra begynnelse til slutt. Glad i hvert fall noen klart seg, og håper ar Harry var en av de selv om det ikke finnes noe videre info om han.
Likte også perspektivet på boken og at den følger de enkelte skjebnene fra begynnelse til slutt. Glad i hvert fall noen klart seg, og håper ar Harry var en av de selv om det ikke finnes noe videre info om han.
January 16, 2022
Omtalad bok som nu även blivit film. Om de norska judarna under den tyska ockupationen 1940-45. Välskrivet, välresearchat och gripande om en historia som det tydligen inte talats så mycket om i Norge. Av de 772 judar som deporterades till koncentrationsläger (nästan alla till Auschwitz) överlevde endast 34.
December 5, 2018
Veldig godt skrevet og en helt nødvendig bok om det norske jødehatet, holocaust og hvordan norske myndigheter opererte under andre verdenskrig. Takk til Marte Michelet som på en fremragende måte forteller de grusomme historiene som aldri må glemmes.
November 9, 2020
Marte Michelet balanserer fortellerkunst og faktatekst på en unik og klok måte. Boka har både en tilgjengelig leseflyt og samtidig er den tung å fordøye, slik en bok om Holocaust krever. Vi skylder alle å lese denne.
December 22, 2020
Veldig viktig bok som viser hvor jødefiendtlige mange nordmenn faktisk var, i motsetning til historiefaget i grunnskolen hvor det er en stor mangel om dette. Ser fram (og gruer meg) til å se Eirik Svenssons film basert på denne boka, og til å lese Marte Michelets «Hva visste hjemmefronten?».
July 13, 2025
En veldig god bok om et grusomt kapittel i Norges historie. Imponerende gravearbeid som ligger til grunn, og det gjør boka veldig god å lese at vi får følge en familie og enkeltpersoners opplevelser før og under krigen.
Viktig bok - og vond. Anbefales varmt.
Viktig bok - og vond. Anbefales varmt.
April 2, 2018
Veldig bra dokumentar om et skammens kapittel i Norges historie
April 5, 2018
Beste historiebok jeg har lest noengang. Spennende og rørende hele veien igjennom, samtidig som man får et dypt innblikk i en del av norsk krigshistorie.
June 7, 2018
En av de sterkeste og viktigste bøkene jeg har lest på lenge. Anbefales.
November 11, 2018
Utrolig bra bok som forteller en grusom historie. Anbefales!
December 19, 2019
Forferdelig lesning om historien på sitt verste. Viktige innblikk i holdninger i Norge og for forholdene for norske jøder før, under og etter krigen. Mye her jeg ikke visste.
December 29, 2019
Helt grusomt og helt nødvendig å lese.
Want to read
September 7, 2020'Written by a blogger or journalist'
September 12, 2020
Alle bør lese denne boka
Displaying 1 - 30 of 38 reviews