Vinteren 1927-28 var Helge Ingstad og Hjalmar Dale pelsjegere i Canadas villmark. Fire år senere ga Ingstad ut boka «Pelsjegerliv» som sikret Ingstads plass i norsk litteraturhistorie. Boka har hatt en enorm påvirkningskraft som inspirasjonskilde for generasjoner av villmarkinger.
Boka om Hjalmar Dale er dels en biografi og dels en beretning om pionertiden i Canada. Hjalmar Dale var sentral i miljøet av pelsjegere og gullgravere og hadde en dragning mot eventyret og reiste gjennom enorme villmarksområder med kano og hundespann. Etterhvert forsvant de siste hvite flekkene på kartet, og Dales død markerte avslutningen på pionertiden i området.
Dersom Helge Ingstad og Hjalmar Dale ikke hadde møttes, hadde «Pelsjegerliv» neppe blitt skrevet. Ingstad kunne endt med å dra hjem etter et par mislykkede år i Canada. Han ville aldri kommet seg til Grønland og aldri blitt sysselmann på Svalbard. Mange av de som er inspirert av Ingstad hadde kanskje fått helt andre livsløp. Kanskje Lars Monsen aldri hadde krysset Canada, kanskje Robert Sørlie heller hadde begynt med harehunder, kanskje Stein P. Aasheim hadde fått seg en skikkelig jobb.
Hjalmar Dale - i sannhet den glemte, iallefall i første halvdel av boka. Egentlig en bok om Helge Ingstad, med et postskript om hans læremester. Dale fremstår mindre som eventyrer og mer som en naturalist; en vettug bondesønn som vil leve på egne premisser, arbeide, leve hardt med vilje og som hører til i de villmarkene og utpostene han ferdes i. Ingstad fremstår derimot som en ærgjerring oppdagelsesreise på jakt etter både fred med seg selv og stor ære i å ha vært "først og fremst". Interessant liten bok, nettopp fordi Ingstad vises som mer menneskelig og kanskje mer påståelig og tjukkpåsmørende enn han ellers fremstilles (og fremstilte seg selv). Dale - som det knapt finnes et fotografi av - har enorm, tung rikdom i seg selv. "Pelsjegerliv" fremstår som drømmen om eventyret, mer enn eventyret i seg selv; et friluftsliv basert på den kontintentale fjellsporten med rått reinkjøtt og rømme på toppen. Dales grove never og vektige stillhet er mindre et ideal for kommende generasjoner og mer en veldig fin fortelling om å bokstavelig talt skape sin egen vei.