Anton går i sinnemestringsterapi. Ikke fordi han vil, men fordi han må, hvis delt omsorg for sønnene i det hele tatt skal komme på tale. Noe har skjedd, og hvis han skal videre i livet, må det skje på ekskonas premisser. Ebba forsøker å holde familien samlet mens det som en gang ga livet retning, gradvis mister kraft. Hun er feminist og korpsdirigent, gift med en kompromissløs mann, mor til to voksne døtre som fortsatt trenger mer enn hun kan gi. Birgitte er falmet skjønnhet og korpsets altmuligkvinne. Barna har flyttet ut, ektemannens entusiasme er kvelende - og kroppen forandrer seg. For første gang i livet føler hun seg usynlig. Så møter hun Anton.
Så gjør vi så er en roman om hvordan makt og avmakt forhandles i relasjoner. Gjennom et mikrokosmos av korpsdugnader, middager og hverdagsøyeblikk viser romanen hvordan vi lever i spennet mellom plikt og omsorg, forsvar og skyld, mens det store raser rundt oss - og det lille likevel krever sitt.
Helga Flatland har bachelorgrad i Nordisk språk og litteratur fra Universitetet i Oslo og har tatt treårig utdanning på tekstforfatterlinjen på Westerdals School of Communication. Hun debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må" (2010), som fikk overstrømmende kritikker. For denne ble hun tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris, Ungdommens kritikerpris, Aschehougs debutantstipend, og hun ble nominert til P2-lytternes romanpris. Hun befestet sin posisjon med "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" (2011). "Det finnes ingen helhet" (2013) avslutter trilogien. Helga Flatland regnes blant de fremste av unge norske fremadstormende forfattere. Hun har fått et stort publikum for måten hun beskriver menneskelige prosesser som sorg, tilknytning og oppbrudd på.
Ein roman full av karakterer som blir djupt analysert heilt ut til fingerspissene. I mine auge og lesehjerne ekstremt rotete skrevet, det hopper så mykje fram og tilbake at eg klarer ikkje halde fokus. Du vil lese vidare, men samstundes ikkje, for du liker ikkje det du leser. Høge forventningar vart dessverre ikkje innfridd denne gongen.
Karakterdrevet og interessant hvordan hun beskriver karakterenes egne livsverden (deres perspektiv), samtidig som hun gir oss som leser en mer objektiv/nyansert analyse. Mesteparten av historien handler om karakterens følelsesliv, og det liker jeg jo egentlig ganske godt. Interessant bok, men litt slitsomt å lese så inngående om andres slit. Jeg syntes lenge at to av de tre hovedkarakterene var så like at det ble litt forvirrende, men det løste seg etter hvert (langt over halvveis for min del hehe).
Deilig farse, som er bare SÅ vanlig. Mennesker som omgås, forstår hverandre og misforstår hverandre med og eller uten vilje. Familier sammenveves og splittes og gjenforenes. Nye konstellasjoner oppstår. Enkelte personer lærer av sine valg, noen endrer seg, andre ikke. Dette er kompleks familiedynamikk og -refleksjoner på sitt beste. Der alt og ingenting skjer, mens livet går videre. Herlighet denne boka likte jeg!
Jeg syns denne til syvende og sist var god, men likevel at Flatland kunne sluppet taket på romanfigurene sine, og heller latt deres ytre bevegelser tale for de indre. I løpet av romanen, fra start til slutt, blir man som leser teppebomba av psykoanalytiske utgreiinger som, paradoksalt nok, fyller karakterenes dybde med sement. Særlig frustrerende er det å lese om Anton, som nesten utelukkende karakteriseres i oppramsinger av hva han hater (og han hater nesten alt).
Men viktigst av alt er dette: romanen foregår i Skien. Henrik Ibsen smiler fra oven. Hele Arkaden og Lietorvet jubler av glede. Dette er antageligvis første gang steder som Klyve og Bratsberg blir nevnt i seriøs romansammenheng. Hvor er romanen deres da, Porsgrunn?
Så takk, Helga Flatland, for at du gjør resten av nasjonen oppmerksom på at: «Byen heter ikke Skien. Den heter Scheen» 😭🔥👏🥹
36 i 2025: En lesefest for de som liker kompliserte familierelasjoner. Hun skriver veldig bra, og er knallflink til å beskrive/sette seg inn i psyken til folk. Her er det mange karakterer med krevende indre liv og relasjoner. Synes starten av boka var veldig bra, men synes dessverre ikke det holdt helt ut. Uansett en fin leseopplevelse.
Første setning: "Etter en vinter så kald og full av snø at den har fått klimafornektere Norge rundt til å lene seg triumferende tilbake med armene i kors over brystet, kjører det en vakker dag i mai en lavlaster gjennom Venstøp i Skien."
Nok en knallgod bok av Helga Flatland. Jeg synes skikkelig synd på karakterene, selv om mange av dem er direkte usympatiske. De psykologiske forklaringene på alt de tenker og gjør er glimrende, og det ligger en slags humor under det hele. Jeg liker at gjentakelsen på coveret speiles i adferdsmønstrene.
Ble oppslukt av denne romanen om tre karakterer som er vikla inn i hverandre på finurlig vis! Hadde glemt hvor godt jeg liker Flatland sine beskrivelser av relasjoner og rare og vanskelige og såre dynamikker.
Alt i alt en god roman. Likevel føler jeg at fortelleren tidvis legger seg litt for mye borti og nærmest sier hva leseren skal tenke om enkelte situasjoner. Kan hende det er for å understreke de andres blikk, som vi ellers leser mye om, men leseropplevelsen hadde nok blitt enda større av å få tolke flere av disse situasjonene selv.
Ellers setter jeg stor pris på både de tydelige og mer skjulte henvisningene til Ibsen!
Flatland opprettholder sin posisjon som en av mine favorittforfattere. Jeg trekkes inn i hennes univers hvor hun gjennom situasjonsbeskrivelser og dialog får frem ikke-fungerende relasjoner. Hvor hun får frem kompleksiteten i personligheter. At vi er blinde for våre egne hindringer, som lager barrierer for den relasjonelle kvalitet vi ønsker oss. Persongalleriet hun velger er gjenkjennelige karakter. Konfliktene som oppstår, treffer. Ebba er den karakteren som fascinere meg mest. Med sine verdier som kompass om å bidra til fellesskapet og stille opp for de svakerestilte, samtidig som hun gjennom håndhevelse av sine verdier, ikke oppnår den omsorgen hun føler hun fortjener fra sine nærmeste. Hun som kjemper kamper for fellesskapet, får beundring i retur, men ikke empati og forståelse når hun trenger det. Eksemplene på utbruddene hun får når ubalansen i det å gi og ta blir for stor, særlig overfor egne døtre, får et utløp som oppleves så strengt at det blir lange mellomrom mellom utbruddene. Først når hun viser det som oppfattes som ekte omsorg for døtrene, og oppfattes for å være menneskelig, da viser døtrene omsorg. Tar morens parti. Men uten av Ebba er seg det bevisst. Jeg anbefaler boka. NOk en pageturner fra Flatland.
Helga Flatland er en av mine favorittforfattere sammen med bla a Sigrid Undset og Agnar Mykle. Med andre ord er hun min favorittforfatter av de gjenlevende, men denne boka fungerte ikke helt for meg.
Virker som om hun har behov for å utforske en ny skrivestil, noe jeg kan forstå etter å ha skrevet vel 7 romaner i ganske lik stil. Som andre skriver er den veldig overforklarende, og gir null rom for tolkning til leseren. For meg er det likevel mest at det føles ut som om hun prøver å være en annen forfatter enn hun er. Kanskje Kyrre Andreassen? Og ingen kan skrive som Kyrre Andreassen.
Jeg synes likevel at karakterene er interessante. Jeg liker at to av de tre hovedkarakterene er eldre kvinner, som jo ikke får være hovedpersoner i så mange romaner. Det er heller ikke så mange romaner som behandler temaer som overgangsalderen, noe som er rart med tanke på at ektremt mange mennesker går igjennom det i løpet av livet.
Likte denne - som alle andre av hennes bøker - veldig godt. Karakterene her er mindre relaterbare, noe som svekker (om ikke kvaliteten) opplevelsen av boka litt, selv om jeg liker når bøker gjør at jeg forstår meg på folk jeg ikke relaterer til. Denne får til det, men det er enda mer engasjerende og gøy å lese når det treffer ordentlig. Syntes også språket blir noe svulstig til tider, som ikke er et stort problem, men boka bærer litt preg av å være en av forfatterens senere utgitte bøker. Likevel likte jeg å lese om tre meget ulike (og på en måte like) mennesker i meget relaterabare situasjoner - nemlig korps, loppemarked og korpstur. Jeg tar det også som et godt tegn at jeg gjerne skulle ha fulgt karakterene litt lengre når boka slutter, selv om det også sier litt om slutten kanskje. Ble også litt vel mange karakterer og relasjoner å holde styr på, der syntes jeg for eks. Et liv forbi treffer enda bedre, da den utforsker kun et mor-datter forhold. Alt i alt en solid bok til av henne, men kanskje ikke den mest treffende av de alle.
Herlighet så gøy det er å lese en bok satt i en by du har en del kjennskap til. Denne gangen blir vi med Helga Flatland til Skien som er min mors hjemby og et sted jeg har besøkt mange ganger. Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsene av byen, men korpskulturen som beskrives var jeg ikke kjent med. Historien dreier rundt et korps og tre personer med ulik tilknytning til både korpset og hverandre. Jeg likte boka godt selv om dette ikke er en av Flatlands beste bøker. Dessverre mistet boka litt av spenningen og nerven for meg etter hvert og det er kanskje fordi vi blir med fortelleren veldig langt inn i psykologien til karakterene og de analyseres kanskje litt vel mye. Allikevel var det en god leseropplevelse og jeg likte veldig godt hvordan boka får frem hvor forskjellig ulike mennesker kan tolke den samme situasjonen. Hvem vi er og vår erfaring gir oss et filter å se verden og hverandre gjennom. Både familiære og andre relasjoner beskrives godt som vanlig i Flatlands bøker.
Jeg er veldig glad i mange av bøkene Helga Fatland har lest. Det er veldig godt skrevet, og jeg kan ofte kjenne igjen mange av karakterene, bli glad i dem. Men denne boka har mange karakterer, men jeg rekker aldri å bli skikkelig glad i dem. Derfor bare en 3'er. Kunne også ha blitt en 4'er, men jeg har høye forventninger når jeg leser bøker av Helga Fatland.
kjipt å starte med slutten…kan gi spoiler alert. men dette stoppet meg ikke fra å lese videre, det er jeg glad for. spennende karakter, gjennomførte. handlingen fikk meg til å lese videre, så da var den også bra. satte full score, men er usikker på om dette er en bok jeg kommer til å enke på lenge… det vil tiden vise. alt i alt en bok jeg likte godt.
(4.8/5 for den nådde ikke det beste av det beste Helga Flatland har skrevet, men nesten) Intenst og vil-bare-lese-mer fra start til slutt. Fascinerende hvordan Flatland greier skrive så fengende om (hovedsakelig) voksne familierelasjoner, parforhold og skilsmisser. Og den aller største gleden er i de fine små såre rare varme vakre deilige omsorgsfulle detaljene. Anbefaling !
En i utgangspunktet veldig god forfatter har overgått seg selv. Et rikt, veldig rikt, persongalleri gir karakterer som er uforglemmelige. Og leseren skal holde tunga rett i munnen. Men sterkest av alt er denne observasjonsevnen, hvordan Flatland skildrer situasjoner så innmari gjenkjennelig, så gjennomsiktig og så innsiktsfullt. Les denne. Det er ingen vei utenom.
Denne boka ga meg ingenting. Den er fylt av setninger jeg føler jeg har lest før. Ikke kan jeg relatere noe til noe av det som skjer i handlingen eller til en av de tre hovedpersonene. Måten den er skrevet på er heller ikke særlig spennende, selv om det kanskje er meningen. Det er bare rotete og det gås alt for mye i dybden på siden til det negative om hva disse menneskene mener, føler og tenker. Det blir for dumt. Dessuten var det bare det samme om igjen hele tiden, gjentakelser gjentakelser gjentakelser…
Hm, hva skal jeg si. I utgangspunktet veldig fan av Helga Flatland, men denne traff ikke. Show don’t tell mangler her. Altfor detaljerte beskrivelser av så mange personer og nokså kjedelige omgivelser. Les heller En moderne familie eller Bli hvis du kan, reis hvis du må-trilogien!
Jeg liker Helga Flatland og hennes fortellerstemme! Her får hun meg oppslukt i vanlige menneskers liv, følelsesregister og utfordrende relasjoner. Familier altså.
En bok om å komme i overgangalderen, om relasjoner i ekteskap, mellom generasjoner og om det sosiale spillet man driver gjennom livet. Handlinga er hverdagslig, men mye skjuler seg mellom linjene. Mye er henta fra korpsmiljø, frivillighet og hvordan hovedpersonene gjennomgår endringer i livet.
Det er veldig artig at handlinga utspiller seg i Skien, barndomsbyen min. Jeg kan følge dem gatelangs, og på kryss og tvers av byen. De bor på Bratsberg, Klosterøya mm og og er på Herkules og Lietorget, går turer på Bakkestranda, har hytte på Lifjell, meninger om Googles innmarsj i de løvenskioldske skoger, plassering av biblioteket osv. Ibsen får også en del av handlinga. Men det er ikke stedet som er viktigst, mest at det er en småby, som er akkurat litt for stor og akkurat litt for liten, etter som man ser det.
Personene har mange slags følelser. Det er oppgitthet, skam, forelskelse, sjalusi, selvsikkerhet og kanskje aller mest sinne. Det er overgangsalder og skjønnhet som falmes. Det er behov for bekreftelse, men også for makt. For å bli sett og satt pris på. Det er ikke lett å balansere egne og andres behov.
Dårlig barndom og sinnemestring er et tema. Dårlig selvinnsikt, gode hensikter eller kanskje ikke ... Vi er inne i hodene på disse menneskene. De jobber, går på NAV, er pensjonister, de spiller i korps, skiller seg, får nye kjærester og reiser på en korpstur til Danmark. En del ting går over styr.
Det er mange innslag som får meg til å le. Men det er trist også. Folk er slemme mot hverandre, og kanskje også mot seg sjøl. Barneoppdragelse, livsløgn og sårbarhet - alt dette er fint beskrevet. En relasjonsroman.
Det er en dramatisk hendelse som bare antydes, men som skjer utenfor selve handlinga. Den glemte jeg underveis i lesinga.
Dette er tankene mine rett etter å ha lest romanen. Den ga meg mye å tenke på. Trur jeg skal lese den på nytt. Vil gjerne ha den i leseringen min, slik at jeg får diskutert den med noen.
Boka handler tilsynelatende om noen familier sammenfiltret av en felles interesse for et korps i Skien, men de kunne ha interessert seg for hva som helst. Egentlig handler det kun om relasjonene og dynamikkene mellom mennesker, noe Helga Flatland har dyp psykologisk innsikt i, og som hun skildrer elegant til fingerspissene. Jeg liker at det er en allvitende forteller her som stadig zoomer inn og ut av karakterenes følelser og beskriver dem for oss, mye bedre og mer presist enn de kunne greid selv. Og når en av karakterene tenker for seg selv at hun ville vært tidenes kjedeligste romanfigur, så er det nesten snikskryt, for da tenker du som leser «det spiller ingen rolle så lenge foratteren er god nok til å gjør henne interessant.». Dette er boka som Aftenpostens redaktør gikk i taket for da forlagets markedsavdeling hadde fått henne til å skrive tre innlegg til Frode Thuens samlivsspalte - én for hver av de tre bærende rollene, og selv om jeg skjønner prinsippet, skratter jeg høyt når jeg kommer til de ulike problemstillingene - jeg kjenner dem igjen fra sommerens spalter.
Stor og dyp kunst er det kanskje ikke, men det funker fjell. Jeg koste meg veldig med denne boka, som kan brukes i internterapi med partner eller venner ☺️ Terningkast 4+
Innledningsvis tar forfattaren livet av tre av hovudpersonane. Dette gløymar eg undervegs, for så og finne at boka tek ein brå slutt.
Gjennom boka er vi med på ei reise, både ein korpstur, og ei reise tilbake i livet til karakterane. Boka tematiserar både oppvekstvilkår, klasse, skilsmisse, samliv og overgangsalder. Kort sagt, livet, slik det utspelar seg, pregar oss, men ikkje kjem til overflata før nokon skriv ein roman, og går i dybda.
Noko å tenke på, ved neste dugnad. Terningkast fire!
Historien begynner med avstand og en dirrende undertone mellom alle karakterene før den veves tettere å tettere sammen helt til de står så tett på et vandrerhjem i Danmark at alt må få sitt utløp.
Karakterene beskrives på en intens og gjenkjennelig måte. Med alle sine styrker og svakheter får man oppleve fleres perspektiv av samme historie.
Boken er velskrevet og i kjent Helga Flatland stil. Liker du bøker hennes vil du like denne også.