En mor går metodisk til grunne i sitt eget hjem, med sønnen som eneste vitne. Jeg vet ikke, jeg var ikke der er en sjangeroverskridende tekst full av sårbarhet og kraft. En fortelling fra en lys leilighet på Haugerud som gradvis blir mørkere.
Det er kanskje sånn eit knust liv ser ut, eitt som er så tungt å leve at ikkje eingong fleire hender kan hjelpe å bære det uten å få arr.
Ønska meg først ein meir satt ramme og mindre poetisk preg eller ka det heiter, men jo meir eg tenker på det så syns eg det berre skal være sånn 5 star bra jobba
God bok med vakker og poetisk fortellerform. Mange av tekstene er særdeles skarpe og gode, og det gjøre at noen av de andre føles litt ujevne og svakere. Men utrolig sterk bok og historie!
Jeg plukket opp denne boka av to grunner: den er satt på Haugerud og den har utrolig kult omslag.
Jeg elsket beskrivelsene av Haugerud og at jeg lett kunne kjenne meg igjen, men det var også kult å se et sted jeg kjenner så godt gjennom nye øyne. Og selv om jeg aldri har opplevd noe liknende den situasjonen Øverland skriver om, gjør han det lett å forestille seg hvordan en slik oppvekst (og forsåvidt voksenliv) kan ha vært.
Et sitat fra boka jeg syns passet bra: ‘Hele livet hadde mannen jobbet målrettet for å være i fred men så fort han døde ødela noen det også’
Og et jeg likte ekstra godt: ‘Til å være så skråsikker på gjenoppstandelse synes jeg hun har holdt seg oppsiktsvekkende passiv’
Jeg tror det var en kikkhullsoperasjon for hvis de hadde åpnet henne ville de vel gjort noe med grusen i lungene eller kokosoljen i blodet eller sagflisen og sponplatene og kjøttdeigen der nyrer og lever og milt skulle vært»
2,5⭐️ Veldig fint da han pratet om leiligheten som om den var en person. « jeg var kanskje tre eller fire år og våknet av at lyset fra flammene slo innover senga mi (…) jeg har googlet brann Haugerud gård igjen og igjen Men der akkurat som om de aldri har funnet et sted». Vakkert. Det var mange bra sitater, men ekke alltid så glad i sånne type poetiske bøker.
Små gløtt inn i to liv, som blir stor historiefortelling om det å være pårørende. Fra en ung manns perspektiv, om hva som skjer når omsorgsrollen snur fra mor til sønn, fra sønn til mor, fra far til datter.
Alvoret er alvorlig, men ispedd skjeer med humor. Ærlig, men ikke bebreidende. Dette er det som er og var.
Øverland evner å fortelle noe nytt om det å leve i Norge, på en ny måte. Anbefales varmt.
Nydelig og universelt om livet til noen som kanskje har sett meg gå forbi utenfor med bikkja mi, igjen og igjen. Det er noe spesielt med å få innblikk i livene til de naboene man aldri ser. For det er faktisk mulig å stenge verden helt ute og deg selv helt inne. Det er i hvert fall lov å prøve.