Fanny er 17 år, da hendes forældre dør i en bilulykke. Hun beslutter sig for at blive boende i sit barndomshjem på landet, alene, isoleret fra andre. Dagene går med simple gøremål: at komme i skole, hugge brænde, hjælpe præsten Alm i den lokale kirke. Midt i sorgen begynder en eventyrlig verden fuld af nye muligheder at dukke op omkring hende.
Fanny og mysteriet i den sørgende skov er et smukt og poetisk portræt af sorg, venskab og uafhængighed. En moderne, nordisk fortælling, der leger med fabel og mystik.
Rune Christiansen (f. 1963) ble en sentral og innflytelsesrik litterat allerede med debuten Hvor toget forlater havet i 1986. Han har utgitt tolv diktsamlinger samtidig som han har utviklet et stadig mer markant og bemerkelsesverdig prosaforfatterskap, med romaner som Krysantemum (2009), Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014), Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (2017) og Saken med den tapte tidens innfall (2021).
Christiansen er blitt tildelt en rekke priser, bl.a. Dobloug-prisen, Brageprisen og Gyldendalprisen. Han har gjendiktet poeter som Frank Kuppner, Alain Bosquet og Edmond Jabés, og er redaktør for Forlaget Oktobers gjendiktningsserie for samtidspoesi.
I 2019 mottok Christiansen den prestisjefylte franske utmerkelsen Chevalier de l’Ordre des Arts et des Lettres.
Derde keer dat Rune Christiansen me volledig inpalmt met zijn op het eerste zicht simpele woorden en verhalen. Ik kan er nooit goed de vinger op leggen, waarom dan? Er gebeurt amper iets, de personages zijn eenzaam, zijn vaak bezig met de dood en leiden een eenvoudig bestaan. Een soort waarachtige weemoed, melancholie maak zich van me meester wanneer ik Christiansen lees. Ik hou enorm van zijn stijl. Waarom? Daarom.
Fanny en het mysterie van het treurende bos is een bedrieglijk eenvoudige, poëtische raamvertelling die wordt ingeleid en afgesloten door een onbekende ik-verteller die de lezer een verhaal begint te vertellen;
Van het ene moment op het andere komt de zeventienjarige Fanny, als enig kind, noodgedwongen op eigen benen te staan wanneer haar ouders verongelukken. Ze krijgt de kans om in het ouderlijk huis op het platteland te blijven wonen en doet haar uiterste best om alles draaiende te houden. Haar verdriet nestelt zich diep in haar wezen en ondanks dat ze het druk heeft met het hakken van brandhout, de tuin onderhouden, de nodige reparaties verrichten en niet te vergeten haar schoolwerk, gaat de tijd in een roes voorbij, als verpakt een droom.
Terwijl ze na gedane arbeid alles staat te overdenken, kruist een hert haar pad. Een hert? Waarom heeft de auteur voor een hert gekozen? Dit dier staat in de christelijke cultuur symbool voor verlangen naar het ware geluk, het zinnebeeld van reinheid en neemt de plaats van God of Christus in. In de Bijbel is in Psalm 42 de volgende tekst terug te vinden; 'Zoals het hert reikhalst naar levend water, zo, God, verlangt mijn ziel naar u'. Dit kan de lezer als een aanwijzing in het achterhoofd meenemen.
Om een centje bij te verdienen helpt Fanny dominee Tobias Alm in de kerk. Zelf is ze door haar ouders niet christelijk opgevoed, maar de rustige, eenvoudige klusjes doen haar goed en verschaffen haar ontspannen momenten. Tussen hen ontstaat, langzaam maar zeker, een warme vriendschap en hij brengt zijn liefde voor literatuur op haar over door haar voor te lezen.
Gedreven door haar verdriet denkt Fanny bij tijd en wijlen na over de dood, het lijkt haar zelfs te fascineren.
'En Fanny zelf, was zij bang om te sterven? Nee, Fanny was niet bang om te sterven. Ze was eerder bang om níét te sterven. Dat ze zou worden belemmerd om op een dag te verdwijnen, te vluchten, op te lossen - dáár was ze bang voor. Dat ze opnieuw zou worden verlaten, achter zou blijven, en vervolgens als een geest in haar eigen lege leven rond zou dwalen; dat was haar grootste vrees.'
Wanneer ze op een dag kennis maakt met de iets oudere Karen is Fanny onder de indruk van haar, maar wil zich niet opdringen. Toch klikt het meteen tussen hen, ze voelen zich tot elkaar aangetrokken en brengen veel tijd met elkaar door.
Een spijker is een andere geliefde, maar o zo gehate vriend, waarmee ze zich krast in haar onderarm.
'In de trein kon Fanny de spijker niet vinden. [...] Ze had zin om te huilen. Ze wilde hetzelfde mistroostige gehuil horen als toen ze tevergeefs haar moeder trachtte tegen te houden haar te verlaten. Dat was lang na het ongeluk, in een droom. Maar ze huilde niet. Ze gaf geen kik. Ze schaamde zich, omdat ze zich zo snel uit het veld liet slaan. Het was een paradoxaal gevoel - alsof ze haar eigen vertrouwen had misbruikt. Want ze had zich echt laten overbluffen. En dat idiote gedoe met die spijker had meer van haar gevergd dan ze aankon.'
De auteur doet een beroep op de verbeeldingskracht van de lezer. Hij heeft het verhaal de luchtigheid van een sprookje meegegeven en verstaat de kunst van het invlechten van de suggestie. Vernuftig samengesteld, want ook in het basisverhaal zitten weer verhalen verborgen. Kleine vingerwijzingen maken het tot een zeer beeldende roman die verdriet, hoopvol verlangen en boetedoening in zich verenigt.
De opmerkelijke titels van de kleine hoofdstukken geven stof tot nadenken. Ondanks dat er veel symboliek verstopt is in deze sprookjesachtige en filosofische roman, zal de jongere lezer ook kunnen genieten van dit beeldschone verhaal.
Bij Uitgeverij Oevers zal in 2020 De eenzaamheid in het leven van Lydia Ernemande, zijn tweede in het Nederlands vertaalde roman, verschijnen. Daar kijk ik halsreikend naar uit.
Auteur
De Noorse dichter/auteur Rune Christiansen (1963) is als docent werkzaam op de schrijversopleiding in Bø en is een gevestigd literair auteur in eigen land, waar hij al meerdere romans en poëziebundels op zijn naam heeft staan. Onlangs heeft hij de Franse ridderorde - L'Ordre des Arts et des Lettres - ontvangen vanwege zijn inspanningen om de Franse poëzie te introduceren in Noorwegen. 'In zijn romans verwijst hij vaak naar de Franse literatuur, films en filosofie [..]. Zijn twintig jaar durende inspanning om Franse fictie zichtbaar te maken voor Noorse lezers verdient erkenning vanuit Frankrijk.' Ook is Fanny vertaald in het Frans en zal in januari 2020 daar uitkomen.
Titel: Fanny en het mysterie van het treurende bos Oorspronkelijke titel: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (2017) Vertaling: Michiel Vahee en Sofie Maertens Pagina's: 192 ISBN: 9789492068293 Verschenen: april 2019
Boka handler om Fanny, en tenåring som får bo for seg selv etter foreldrene dør. Boka er ét forsøk på å skildre hennes bearbeiding av sorgen. Selve plottet er ikke så innfløkt, og situasjonen som blir skissert fungerer fint for å utforske følelsene hennes.
Rune Christiansen skriver høytsvevende på en upompøs måte, og han klarer av og til å fange noe veldig stort med små formuleringer. Men i denne boka var det ikke alltid jeg følte han traff målet, flere ganger måtte jeg stoppe opp for å tenke over hvorvidt jeg følte bildene hans i det hele hang på greip. (Men stort sett gjør dem det.)
Klarte ikke helt å interessere meg for boka; den føltes veldig langtekkelig og seig. Vet ikke helt hvorfor det ble sånn, for hadde forventet å like den. Ble kanskje for mye drømmer og for lite historie. Ønsket så veldig det skulle skje noe av interesse. Og det gjorde det forsåvidt flere ganger, men det interessante varte bare fem sekunder. Aldri brukt så lang tid på en så kort bok tror jeg.
Fin og ettertenksom bok om ei jente på 17 som mister begge sine foreldre i en ulykke. Så velskreven som bare Rune Christiansen kan. En stor favorittforfatter hos meg.
An intriguing tale of Fanny, age 17, adjusting to her future without parents. I enjoyed the wildness and possibilities F begins to explore. Once, she and a friend go out dancing at a club. She describes her experience with alcohol. "Thanks to a self-inflicted misunderstanding, she had attached herself to a tragic absence."
She was caught in a sudden hail storm. "The laughter came from deep in her belly: a gasping, delirious laugh it was. She held her arms out in front of her, and the hail pelted her skin. What if this is God? she thought."
She has an Orpheus-like experience as she finally adapts to her new life.
"To be human means you have no choice. To be human means you must love everything. We are doomed to love everything, so that we don't forget or overlook anything."
I liked the title as a humouous comparison between F's life as a child becoming an adult, and as a rough description of the book's ending.
I really liked the writing and translation in this book. I find the title a bit of a mystery. I've read it and I couldn't tell you what "the mystery in the grieving forest" was or what it had to do with the book. I know this is a work of fiction, but I found the main premise a bit unlikely... perhaps it was my policy brain kicking in. I known that social services in Scandinavia can be much more forward thinking than here, but even still I find it unlikely they'd leave a 16/17 year-old girl with social supports to her own devices on a farm in the middle of no-where. It screams of massive psychological break down. If you don't mind ambiguity in what you're reading give this a try. If ambiguity in what you're reading bothers you, stay away from "Fanny and the Mystery in the Grieving Forest."
Fanny et le mystère de la forêt en deuil Rune Christiansen Notabilia #Fannyetlemystèredelaforêtendeuil #NetGalleyFrance
Fanny a 17 ans, ses parents sont décédés il y a peu et elle vit seule dans la maison familiale isolée de la ville, ville où elle se rend chaque jour d'école. Fanny est une jeune en pleine quête, quête de reconnaissance, quête d'amitié, de présence humaine. Entre rêve et réalité la frontière est vite franchie. Rune Christiansen , poète écrivain, nous entraine dans un monde onirique. Un monde à l'image d'un univers finlandais , glacial, neigeux, venteux , un monde où je me serais introduite sans en comprendre ni la langue ni les codes. Un roman où je me suis perdue, un roman dont je n'ai compris ni les tenants ni les aboutissant mais dont je ressors épuisée, frigorifiée , un roman désespéré et désespérant...
I struggled to finish this one!! I didn’t actually have anything against the book, it’s just really not my style of reading. It was very poetic and… high brow? I’m not sure exactly the right word but I could tell it was made to make you think and I could also tell it wasn’t landing with me as it was supposed to.
I liked Fanny, I liked her friends. I just struggled with feeling excited to pick this up and read. The “flashes of time” style made me feel a bit confused and lost and it just felt like I wasn’t grasping the point I was supposed to.
That doesn’t mean you won’t like it though, it just means I didn’t get it so didn’t enjoy it as much as I could have.
Fanny at first fails to grieve for her deceased parents. She goes through the moments of every day life like a robot. Eventually several characters come into her life that make her start to feel alive again, but her emotions are still very suppressed. She has difficulty connecting and yet in her lack of connections she finds love and friendship and eventually, tragically, she is forced to face grief head on, which allows her to move on. Or does it really?
A worthwhile read but I wasn't totally captured by it. I'm not one to discount the effectiveness of imagery described through text alone, but I think this book would be well-suited to adaptation, and perhaps be more compelling on film. The frequent cuts and short chapters could make for an interesting stylistic choice in the right feature, but I found in the book they led me to lose the thread a bit.
Hmmmm - I read it in translation .... But it remained a moving, impressive read. Short chapters, difficult to put down and often magical. Would have finished it faster, if I did not have to review other books and publishers clamoured about those reviews.
Freshly translated from Norwegian, and relatedly dark and dreary. Fanny’s parents die in a car crash and she’s left to raise herself in a small house in the Norwegian forest. I wouldn’t recommend this to most readers.
Tror jeg kanskje hadde likt denne bedre dersom jeg ikke var midt i masterinnspurt. Den tillot at tankene flyr, og da klarte jeg ikke å følge med på de mer svevende delene av boka. Gir den 3 stjerner av godvilje. Tror likevel at man burde lese den om Lydia Erneman isteden.
Na 'De Eenzaamheid in Lydia Ernemans Leven' is dit alweer een pareltje van Rune Christiansen. Prachtige karakterschets van Fanny, een meisje die op zeventienjarige leeftijd haar ouders verloor en tracht te overleven. Gevoelig, poëtisch.
(all books get 5 stars) Christiansen is a poet as well as a novelist and this rumination on grief has a poetic sensibility to it. The story of Fanny trying to learn how to live alone unfolds in small vignettes, some of them quite lovely.
Hørte denne som lydbok, og synes ikke den egnet seg som det. Universet og hovedkarakteren Fanny er interessante, men drukner i et språk jeg finner litt kunstig.