«Jeg har arvet hendene dine. Selv om mine er mindre og slankere, er det lett å se spor av hendene dine i mine. I lang tid syntes jeg selv dét var ubehagelig.»
Stranger er en roman om en voksen sønn som ikke ferdig med å undersøke hvem faren var og hvordan han ble som han ble. En sønn som har vært glad i faren sin, men også har fryktet ham gjennom hele barndommen, og mest av alt: fryktet å bli som ham.
Det handler om å vokse opp i skyggen av psykisk sykdom. Om å ville frigjøre seg og seile til den andre siden av jorden, bare for å bli dratt tilbake igjen til utfordringene i barndomshjemmet. Hvordan komme seg videre når man både er bundet til de man elsker, og samtidig ønsker å ta avstand?
Årets siste bok! Takk til bestemor og bestefar for julegaven ❤️
Denne boka var praktfull, som jeg synes alle Strangers bøker er. Det var veldig forfriskende å lese en voksen manns oppgjør med egen far og egen oppvekst i klartekst. Litt befriende at det er et oppgjør uten to streker under svaret, for det er jo ting man bare må leve med her i livet. Dersom selvransakelse er en bok, så er det denne. Trist og tøff. Ser at jeg har lest veldig mye om psykisk syke menn i år da, ref. Tollak til Ingeborg, Jævla Menn mm 👍🏻 Faren i denne historien henter imidlertid noe mer sympati hos meg, og jeg synes Stranger er god til å flette sammen farens liv og sykdom og sette det i perspektiv for leseren. Det er tross alt ikke svart-hvitt det livet her!
2,75. Uten å røpe for mye av bokens avansement, syntes jeg hovedpremisset, ja, selve eksistensberettigelsen for boken, et formodentlig vanskelig oppgjør med far, blir fullstendig undergravet mot slutten av verket. Forfatteren hevder å ha skrevet den av nødvendighet, men avslutningsvis bringes det på banen opplysninger som får meg til å sterkt betvile påstanden. Dette fremstår som et krampaktig forsøk på å skrive inderlig, høystemt litteratur om Det Såre og Det Personlige.
Blir alltid litt skeptisk når det skal skrives om eget liv, men dette er virkelig en sterk beskrivelse av ringvirkningene i en familie (og i neste generasjon) når et familiemedlem sliter med psyken.
Forfatteren har heller ikke falt for fristelsen til å gjøre portrettet overdrevet varmt, heller ikke overdrevet tragisk.