What do you think?
Rate this book
Dyrisk
Advarsel! Kan føre til forferdelse, forfjamselse, forvirring og fornøyelse.
En barnløs kvinne drar til dyrebutikken for å finne noen å elske og kommer hjem med en meterlang pytonslange. En mor leter overalt etter babyen hun trodde hun hadde. Finnes det flere måter å miste hodet på under Birkebeinerrennet? Fiskere får gjerne fisk på kroken, men hva skjer når man trekker en kvinne opp av dypet? Hvem sa forresten at rideleirer er en god arena for unge jenters seksuelle oppvåkning?
I de ti fortellingene i Dyrisk støter mennesker, dyr og dyret som bor i oss alle sammen. Og i sammenstøtet oppstår det litt av hvert, grenseoverskridelser, absurde situasjoner og burlesk humor, blant annet.
En barnløs kvinne drar til dyrebutikken for å finne noen å elske og kommer hjem med en meterlang pytonslange. En mor leter overalt etter babyen hun trodde hun hadde. Finnes det flere måter å miste hodet på under Birkebeinerrennet? Fiskere får gjerne fisk på kroken, men hva skjer når man trekker en kvinne opp av dypet? Hvem sa forresten at rideleirer er en god arena for unge jenters seksuelle oppvåkning?
I de ti fortellingene i Dyrisk støter mennesker, dyr og dyret som bor i oss alle sammen. Og i sammenstøtet oppstår det litt av hvert, grenseoverskridelser, absurde situasjoner og burlesk humor, blant annet.
- GenresHorrorShort Stories
207 pages, Hardcover
First published September 26, 2025
About the author
Ellen Støkken Dahl
11 books16 followersEllen Støkken Dahl (f.1991) er forfatter og lege. Sammen med Nina Brochmann står hun bak flere prisbelønte utgivelser. Dahl og Brochmann møttes i studietiden som seksualundervisere og startet fagbloggen Underlivet sammen. Siden har de skrevet den internasjonale bestselgeren Gleden med skjeden (2017), som ble oversatt til 36 språk, og pubertetsguidene Jenteboka (2019) og Gutteboka (2021). Deres TEDx-foredrag The Virginity Fraud, om mytene om jomfruhinnen, er sett over 11 millioner ganger.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 30 of 35 reviews
October 16, 2025
når jeg får barn skal de i hvert fall ikke bli hestejenter
February 18, 2026
Å fyyyyy søren. Hva i svarte helsike. Noe av det mest groteske, absurde, syke, men også beste jeg har lest på lenge.
February 19, 2026
En solid novellesamling med en rekke ekle og makabre historier og spennende lek med synsvinkler og fortellerstil.
Ikke alle novellene føltes like fullstendige eller ferdig utarbeidet, blant annet den om byttingen, men det er likevel den jeg synes er mest minneverdig nettopp fordi jeg sitter igjen med så mange spørsmål. Den ga meg veldig The Hole in the Ground og The Watchers-vibber.
Ikke alle novellene føltes like fullstendige eller ferdig utarbeidet, blant annet den om byttingen, men det er likevel den jeg synes er mest minneverdig nettopp fordi jeg sitter igjen med så mange spørsmål. Den ga meg veldig The Hole in the Ground og The Watchers-vibber.
October 7, 2025
SÅNN. Skriver man skrekk.
November 9, 2025
Blir 𝘋𝘺𝘳𝘪𝘴𝘬 av Ellen Støkken Dahl årets favorittbok? Ja. Ja, det tror jeg faktisk. Er jeg glad for at denne type skrekklitteratur endelig får litt oppmerksomhet i Norge? Ja, veldig!
Dette er en samling med absurde skrekknoveller som fikk meg til å ville brekke meg og le meg i hjel samtidig. Samlingen er utrolig forfriskende i et, til tider, ganske repetitivt bok-Norge. Også i norsk skrekklitteratur er denne litt utenom det vanlige, med mye absurd, surrealistisk og kroppslig skrekk. Jeg satt med åpen munn etter hver eneste novelle.
I novellene møter vi på mennesker i sine mest dyriske former, enten om det er mennesker som oppfører seg som flokkdyr, dyr som blir til mennesker eller mennesker som blir til dyr… mye weird shit altså, og jeg elsket det!
Ellen Støkken Dahl er Norges svar på Mariana Enríquez, med de samme absurde og ubehagelige historiene, hvor man ikke vet om man skal le, gråte eller gjemme seg under dyna. Så, liker du Enríquez, kan jeg sterkt anbefale deg å lese 𝘋𝘺𝘳𝘪𝘴𝘬. Samtidig er samling også 100% seg selv, og blander den mer moderne skrekkfortellingen med den klassiske.
Dette er 10/10 norsk skrekk, og jeg har ikke mye annet å si enn: gjør deg selv en tjeneste å les 𝘋𝘺𝘳𝘪𝘴𝘬!
Dette er en samling med absurde skrekknoveller som fikk meg til å ville brekke meg og le meg i hjel samtidig. Samlingen er utrolig forfriskende i et, til tider, ganske repetitivt bok-Norge. Også i norsk skrekklitteratur er denne litt utenom det vanlige, med mye absurd, surrealistisk og kroppslig skrekk. Jeg satt med åpen munn etter hver eneste novelle.
I novellene møter vi på mennesker i sine mest dyriske former, enten om det er mennesker som oppfører seg som flokkdyr, dyr som blir til mennesker eller mennesker som blir til dyr… mye weird shit altså, og jeg elsket det!
Ellen Støkken Dahl er Norges svar på Mariana Enríquez, med de samme absurde og ubehagelige historiene, hvor man ikke vet om man skal le, gråte eller gjemme seg under dyna. Så, liker du Enríquez, kan jeg sterkt anbefale deg å lese 𝘋𝘺𝘳𝘪𝘴𝘬. Samtidig er samling også 100% seg selv, og blander den mer moderne skrekkfortellingen med den klassiske.
Dette er 10/10 norsk skrekk, og jeg har ikke mye annet å si enn: gjør deg selv en tjeneste å les 𝘋𝘺𝘳𝘪𝘴𝘬!
January 11, 2026
For en grotesk, sinnsyk, litt creepy - men utrolig bra novellesamling!! Absolutt passende tittel. Står fortsatt ved anbefalingen om å ikke lese denne på senga før du skal sove da. Fordi den er ekkel, ja, men mest fordi hver novelle har en så syk spenningskurve at du nok sitter igjen med en god dose adrenalin heller enn melatonin, hehe.
Read
March 2, 2026Alle er sånn «dette er den sykeste boka!!» og de har helt rett. Jeg tror det beste med alle novellene er hvordan man sitter med angst i brystet og prøver å gjette seg frem til hvor jævlig hver historie skal bli.
Jeg likte den første novellen best, fordi den setter stemninga for resten av boka. Ikke alle var like engasjerende, men de jeg likte kommer til å sitte med meg en stund.
Jeg likte den første novellen best, fordi den setter stemninga for resten av boka. Ikke alle var like engasjerende, men de jeg likte kommer til å sitte med meg en stund.
April 9, 2026
Dette var grotesk lesing men likevel underholdende og lettlest. Følte meg som ett spørsmålstegn både under og etter hver novelle, men jeg likte det litt?? Føles nesten feil å gi den 5 stjerner, for denne var nastyyy
October 8, 2025
Fascinerende ubehagelig lesning, drivende godt skrevet, fritt for klisjeer. Støkken Dahls skjønnlitterære debut gir assosiasjoner til Roald Dahls novellesamlinger, bare med bedre rød tråd.
April 18, 2026
Back around 2020, when I edited a collection of world horror stories, I lamented that Norway appeared to have no contemporary horror literature. In the end, I picked a 1971 story by Frithjof Spalder to represent Norway. But if Ellen Støkken Dahl's DYRISK (which translates literally as 'Animalistic,' though if I were translating the book, I think I'd give it the English title 'Beastly') had been around then, I almost certainly would have included a story from it instead.
All seven of the tales in this book are highly readable, though as is inevitable, I liked some better than others.
The first story, 'Ormeyngel', is a standout. The title, according to the Norwegian dictionary, seems to be a double entendre: literally, it refers to the offspring of a snake; but it can also be used figuratively to refer to any 'offspring of evil'. The protagonist is a woman who lives alone in an apartment and lives vicariously through the sounds from her neighbors' apartment through the paper-thin walls. We learn that her husband left her after a series of miscarriages; now she falls asleep in a recliner each night to the sound of the neighbor singing lullabies to her own child. This woman's mother has often told her to get a pet, and one day she decides to take her advice, intending to come home with a dog, cat, or rabbit. Instead, when she gets to the pet store, she finds herself drawn to a sad-looking python and buys it. Apparently, Norwegian law doesn't permit the sale of live animals as food to snakes, so she's forced to buy dead, frozen mice, but when she microwaves them and dangles them in a semblance of life, the snake won't touch them. Fearing that the listless snake will starve, she resorts to desperate measures to get him live prey. But he soon outgrows mice and guinea pigs.... but uh oh, what are those sounds coming from the neighbor's apartment, a kitten's mewing, a baby's cries.....
'Flokken' ('The Pack') is unusually narrated in the first-person plural, from the point of view of a group of teenage girls in a competitive running club. Training is their life, they aspire to be the best. There's only one thing they desire more than winning championships: a 24-year-old man they see running every day. When a series of chance events and accidents leads to his becoming their coach, their dream of having sex with him seems within reach. But ultimately their urges lead to something far more appalling taking place. This one was quite good, but I couldn't help but compare it to Anders Fager's story 'The Furies from Boras' in his volume Swedish Cults, which covers pretty similar ground.
'Pattedyr' ('Mammal') contains three short narratives or vignettes. In the first, a woman awakens from a nap on her couch to discover that her baby has inexplicably disappeared. In the second, a woman (possibly the same one?) goes to pick her child up at daycare and becomes convinced the child has been replaced by a changeling. And in the third, a woman drives frantically (fleeing from something, or toward something?) with her child in the back seat; at the end, though, there's a twist about what's actually in the back seat. All three of these could have been fleshed out into a full-length story; as they are, though, they all felt incomplete.
'Fiskelykke' is literally 'fish-luck', an actual Norwegian word that simply means to have gotten lucky and caught a lot of fish. Here, the story opens with a man fishing for salmon. He plans to catch enough so he can freeze them and eat cheaply for the foreseeable future. He's in for a surprise, though, when one of the fish he catches turns out to be a woman. Well, sort of a woman; a woman with webbed hands and gills. He brings her home and decides to make her his girlfriend, though it will take some work to make her pass for normal to his mother and his work colleagues. And of course there are a number of awkward moments along the way. This story had a certain charm to it; I enjoyed it.
'Sevje' ('Sap', as in the sticky stuff in trees) was another standout. There are two stories here: one in the present, and another told through flashbacks. When the story opens, a young man's father has just died: he escaped from the old folks' home and died of exposure in the forest. Years earlier, he had been a scoutmaster for a 'Wolf Cub' pack that included his son; the son was chubby and unpopular and was bullied by the other scouts and generally had a traumatic experience of scouting. But now, as an adult, he aims to do better than his father; he starts his own scouting troop and leads them out camping in the forest. As the story unfolds, it becomes apparent that all is not well with this man, and as his traumatic childhood is revealed in flashbacks, we eventually get a glimpse of why, a terrible event that ended tragically with a boy's apparent suicide in the forest. Both the present-day narrative and the past flashbacks were interesting, and the story unfolds suspensefully, as several uncomfortable revelations are made along the way. However, without spoiling anything, I will say that I thought the final twist at the end was unnecessary: the story was good enough without needing to resort to it.
'Delfiaoraklet' (literally 'The Oracle of Delphi', but also a pun on a type of cake in Norway, 'delfia cake') is one of the shortest tales but is a lot of fun; I quite enjoyed it. It's set in an old folks' home (in fact, the same one that the old man in the previous story had escaped from), where one old lady is known as an oracle: every time the staff serves her her favorite cake, she mutters unsettling prophecies about them. Worse, every time she issues a prophecy about a staff member, something horrible and tragic happens to them, so that now the staff have to wear noise-canceling earphones when going into her room. This one was quite amusing.
The final tale, 'Hestejenter' ('Horse Girls'), reminded me a bit of a lesbian 'Equus'. It's set at a horse-riding camp, where a group of adolescent girls sneak out of their beds one night, drink a lot of warm beer, then get up to some really inappropriate behavior with a stallion. Weird, but still good.
I'm surprised no one has translated this one yet. It seems to me that the same folks who enjoy, say, Bora Chung's stories would enjoy these. I'll be curious to see what Dahl does next. Thanks to Sheena who kindly sent me a copy of this one!
All seven of the tales in this book are highly readable, though as is inevitable, I liked some better than others.
The first story, 'Ormeyngel', is a standout. The title, according to the Norwegian dictionary, seems to be a double entendre: literally, it refers to the offspring of a snake; but it can also be used figuratively to refer to any 'offspring of evil'. The protagonist is a woman who lives alone in an apartment and lives vicariously through the sounds from her neighbors' apartment through the paper-thin walls. We learn that her husband left her after a series of miscarriages; now she falls asleep in a recliner each night to the sound of the neighbor singing lullabies to her own child. This woman's mother has often told her to get a pet, and one day she decides to take her advice, intending to come home with a dog, cat, or rabbit. Instead, when she gets to the pet store, she finds herself drawn to a sad-looking python and buys it. Apparently, Norwegian law doesn't permit the sale of live animals as food to snakes, so she's forced to buy dead, frozen mice, but when she microwaves them and dangles them in a semblance of life, the snake won't touch them. Fearing that the listless snake will starve, she resorts to desperate measures to get him live prey. But he soon outgrows mice and guinea pigs.... but uh oh, what are those sounds coming from the neighbor's apartment, a kitten's mewing, a baby's cries.....
'Flokken' ('The Pack') is unusually narrated in the first-person plural, from the point of view of a group of teenage girls in a competitive running club. Training is their life, they aspire to be the best. There's only one thing they desire more than winning championships: a 24-year-old man they see running every day. When a series of chance events and accidents leads to his becoming their coach, their dream of having sex with him seems within reach. But ultimately their urges lead to something far more appalling taking place. This one was quite good, but I couldn't help but compare it to Anders Fager's story 'The Furies from Boras' in his volume Swedish Cults, which covers pretty similar ground.
'Pattedyr' ('Mammal') contains three short narratives or vignettes. In the first, a woman awakens from a nap on her couch to discover that her baby has inexplicably disappeared. In the second, a woman (possibly the same one?) goes to pick her child up at daycare and becomes convinced the child has been replaced by a changeling. And in the third, a woman drives frantically (fleeing from something, or toward something?) with her child in the back seat; at the end, though, there's a twist about what's actually in the back seat. All three of these could have been fleshed out into a full-length story; as they are, though, they all felt incomplete.
'Fiskelykke' is literally 'fish-luck', an actual Norwegian word that simply means to have gotten lucky and caught a lot of fish. Here, the story opens with a man fishing for salmon. He plans to catch enough so he can freeze them and eat cheaply for the foreseeable future. He's in for a surprise, though, when one of the fish he catches turns out to be a woman. Well, sort of a woman; a woman with webbed hands and gills. He brings her home and decides to make her his girlfriend, though it will take some work to make her pass for normal to his mother and his work colleagues. And of course there are a number of awkward moments along the way. This story had a certain charm to it; I enjoyed it.
'Sevje' ('Sap', as in the sticky stuff in trees) was another standout. There are two stories here: one in the present, and another told through flashbacks. When the story opens, a young man's father has just died: he escaped from the old folks' home and died of exposure in the forest. Years earlier, he had been a scoutmaster for a 'Wolf Cub' pack that included his son; the son was chubby and unpopular and was bullied by the other scouts and generally had a traumatic experience of scouting. But now, as an adult, he aims to do better than his father; he starts his own scouting troop and leads them out camping in the forest. As the story unfolds, it becomes apparent that all is not well with this man, and as his traumatic childhood is revealed in flashbacks, we eventually get a glimpse of why, a terrible event that ended tragically with a boy's apparent suicide in the forest. Both the present-day narrative and the past flashbacks were interesting, and the story unfolds suspensefully, as several uncomfortable revelations are made along the way. However, without spoiling anything, I will say that I thought the final twist at the end was unnecessary: the story was good enough without needing to resort to it.
'Delfiaoraklet' (literally 'The Oracle of Delphi', but also a pun on a type of cake in Norway, 'delfia cake') is one of the shortest tales but is a lot of fun; I quite enjoyed it. It's set in an old folks' home (in fact, the same one that the old man in the previous story had escaped from), where one old lady is known as an oracle: every time the staff serves her her favorite cake, she mutters unsettling prophecies about them. Worse, every time she issues a prophecy about a staff member, something horrible and tragic happens to them, so that now the staff have to wear noise-canceling earphones when going into her room. This one was quite amusing.
The final tale, 'Hestejenter' ('Horse Girls'), reminded me a bit of a lesbian 'Equus'. It's set at a horse-riding camp, where a group of adolescent girls sneak out of their beds one night, drink a lot of warm beer, then get up to some really inappropriate behavior with a stallion. Weird, but still good.
I'm surprised no one has translated this one yet. It seems to me that the same folks who enjoy, say, Bora Chung's stories would enjoy these. I'll be curious to see what Dahl does next. Thanks to Sheena who kindly sent me a copy of this one!
March 29, 2026
Dyremishandling og dyredød er min eneste trigger, så at jeg gledet meg så mye til denne boka er egentlig ganske paradoksalt! Men den levde virkelig opp til forventningene. Det var ubehagelig, ekkelt, og utrolig modig av forfatterne å sette penn mot papir på denne måten. Jeg både elsket og hatet det!
Jeg klarte ikke å lese alle novellene i et jafs, så jeg har fordelt dem litt utover; en novelle her og en novelle der. Jeg anbefaler Dyrisk på det sterkeste hvis du har lyst til å føle på litt skikkelig ubehag.
Jeg klarte ikke å lese alle novellene i et jafs, så jeg har fordelt dem litt utover; en novelle her og en novelle der. Jeg anbefaler Dyrisk på det sterkeste hvis du har lyst til å føle på litt skikkelig ubehag.
February 1, 2026
JA til mer norsk skrekklitteratur!!
Dyrisk er grotesk, forstyrrende, kvalmende – og samtidig sylskarpt skrevet. Skildringene er så gode at de til tider blir nesten for gode, på den aller beste måten. Dette er tekster som kryper under huden, som setter seg i kroppen, og som nekter å slippe taket med det første.
Dyrisk er grotesk, forstyrrende, kvalmende – og samtidig sylskarpt skrevet. Skildringene er så gode at de til tider blir nesten for gode, på den aller beste måten. Dette er tekster som kryper under huden, som setter seg i kroppen, og som nekter å slippe taket med det første.
February 7, 2026
Absurde, mørke og groteske noveller. Likte det
February 25, 2026
Nei. Sorry. Nei. Den siste novella ødela alt for meg.
Fram til det var det sære historier, alltid med dyriske preg som var veldig velskrevet - men igjen: nei, den siste novella ødela det.
Fram til det var det sære historier, alltid med dyriske preg som var veldig velskrevet - men igjen: nei, den siste novella ødela det.
May 8, 2026
Forstyrrende og fascinerende. Veldig mange interessante fortellergrep, ikke lest noe helt som dette før! Gøy!
December 17, 2025
Hoho, for en crazy og uforutsigbar bok. Ikke noe for følsomme sjeler, men veldig veldig gøy lesning.
March 2, 2026
Ville så innmari innmari gjerne like denne fordi damer som skriver ekle og kroppslige ting er det beste jeg vet men synes det blir litt lett? Nesten ingenting blir usagt, kruttet dras frem tidlig og da er det heller ikke så sjokkerende når det eskalerer. Føles litt kalkulert på et vis? Vet ikke. Men håper Ellen skriver mer sånt fordi dette var en super (men litt enkel??) start på noe som kan bli veldig veldig gøy
May 12, 2026
Humans are animals, and nothing disturbs their peace as when they are unequivocally reminded of this; a collection of zoomorphic horror short stories.
(While this review is written in English, this collection was written in Norwegian and there are no translations of it. At least this was the case when this review was published (12th of April 2026). Having said that, it still very much deserves one.)
Anthropomorphism is cute – this seems to be the experience most of us humans have with it. To make animals more like us is something that makes them sweet and adorable. Their perceived innocence meets with what we see as our elevated mindset, the product of which can be summarised in the descriptive 'cute.' Zoomorphism feels like the opposite in every way. The idiom 'to behave like an animal' is usually reserved for describing behaviour that is seen as to be of severe detriment to society. Zoomorphism feels aversive, oftentimes even downright dangerous. So when Dyrisk (translation: Animalistic) manages to prove that humanity never ceased to be animals – we never split paths, each and every one of us are animals and can never tear off our animalistic being; we are no more than the most anthropomorphic of animals and the human we envisioned is a fairy tale – it disturbs us to the core.
During six short stories and a trinity of vignettes, the collection creeps under the skin of one person after another, staying close to their mind. The style isn't stream-of-consciousness, but it isn't far from it either. The reader is placed near their thoughts, near their perception of what is going on rather than in a position of objective observation. Most of the time the reader doesn't even get to know the protagonists name. Why? On the surface humans appear to be something apart from nature: They walk erect in a manner no other creature does, appear to be smooth without fur, feather, or scale, wrap themselves in textiles that bear no semblance to their natural origins, and vocalise in ways which they perceive as uniquely expressive. It's in our minds that we recognise the animal and that is where the reader needs to be placed to truly see it.
The Bible, or at least common interpretations of it, seems to postulate that the devil is involved whenever a person acts beastly. The first story feels like a refutal of this. This Eve, though we don't know if that is her name or not, is perfectly able to follow the snake because her caregiver instinct tricks her into doing so, not because the snake does. The story is called 'Ormeyngel' (translation: 'Brood of Vipers') and is a perfect introduction to the collection. Conventional thinking would have it that she lets the animal in her take over, that this is why she commits ever more bestial acts to appease “her boy,” but her arc doesn't seem like a descent from human to animal, rather the more the reader searches for the point when the animal appears and fails to locate it, the more clear it becomes that the animal was always there.
'Brood of Vipers' also serves as a highly warranted warning. If you can't handle reading about kittens being fed to a snake then it's best to avoid the rest of the collection as well. It puts some restraints on its darkness, but not many.
The narration of 'Flokken' (translation: 'The Flock') is of an exceedingly rare kind. The protagonist, a flock of girls, speak jointly in first-person plural, and their flock mentality guides their love life. They are all training to one day become professional runners, and they have a crush on the only guy who can run faster than them, the only male with a prowess they can accept. 'All is fair in love and war' is a saying which is essentially just a rationalisation of the animalistic urge to ignore the norms and demand the satisfaction of one's feelings, a rationalisation which the flock skips entirely. They move on to make their demand without consideration for how appropriate their means are.
A trio of vignettes is gathered under the title 'Pattedyr' (translation: 'Mammals'), where mothers in desperate circumstances, in unusual mental conditions, follow their maternal instincts. Then follows a story about a man who desperately wants a fish-person to be human, one about a man who has since childhood been considered as more pig than human, and one about the oracle at the retirement home whose vociferations terrorise the staff. (The “pig”s father make a guest appearance in the latter one.) The book returns to girls, flock mentality, and instincts for a truly disturbing finale – and a repetition of the words 'my boy' from the very first story, returning everything back to whence it began.
The journey through this collection leaves marks. It is deeply unsettling – macabre, perverse, debauched, unscrupulous, sick – and entirely unforgettable. It holds stories where the ending often reaches the fantastical and extraordinary, as one usually wants from good horror literature, but where the most horrible part of it all is the journey that leads to the end. This is because the journey retains the very worst aspects of the story, yet it does so without leaving the realm of what isn't just plausible, but recognisable. The true horror of Animalistic is how it makes you feel like there is something very real at the bottom of this, and it's just as ugly before the stories twist it into their own ends.
(While this review is written in English, this collection was written in Norwegian and there are no translations of it. At least this was the case when this review was published (12th of April 2026). Having said that, it still very much deserves one.)
Anthropomorphism is cute – this seems to be the experience most of us humans have with it. To make animals more like us is something that makes them sweet and adorable. Their perceived innocence meets with what we see as our elevated mindset, the product of which can be summarised in the descriptive 'cute.' Zoomorphism feels like the opposite in every way. The idiom 'to behave like an animal' is usually reserved for describing behaviour that is seen as to be of severe detriment to society. Zoomorphism feels aversive, oftentimes even downright dangerous. So when Dyrisk (translation: Animalistic) manages to prove that humanity never ceased to be animals – we never split paths, each and every one of us are animals and can never tear off our animalistic being; we are no more than the most anthropomorphic of animals and the human we envisioned is a fairy tale – it disturbs us to the core.
During six short stories and a trinity of vignettes, the collection creeps under the skin of one person after another, staying close to their mind. The style isn't stream-of-consciousness, but it isn't far from it either. The reader is placed near their thoughts, near their perception of what is going on rather than in a position of objective observation. Most of the time the reader doesn't even get to know the protagonists name. Why? On the surface humans appear to be something apart from nature: They walk erect in a manner no other creature does, appear to be smooth without fur, feather, or scale, wrap themselves in textiles that bear no semblance to their natural origins, and vocalise in ways which they perceive as uniquely expressive. It's in our minds that we recognise the animal and that is where the reader needs to be placed to truly see it.
The Bible, or at least common interpretations of it, seems to postulate that the devil is involved whenever a person acts beastly. The first story feels like a refutal of this. This Eve, though we don't know if that is her name or not, is perfectly able to follow the snake because her caregiver instinct tricks her into doing so, not because the snake does. The story is called 'Ormeyngel' (translation: 'Brood of Vipers') and is a perfect introduction to the collection. Conventional thinking would have it that she lets the animal in her take over, that this is why she commits ever more bestial acts to appease “her boy,” but her arc doesn't seem like a descent from human to animal, rather the more the reader searches for the point when the animal appears and fails to locate it, the more clear it becomes that the animal was always there.
'Brood of Vipers' also serves as a highly warranted warning. If you can't handle reading about kittens being fed to a snake then it's best to avoid the rest of the collection as well. It puts some restraints on its darkness, but not many.
The narration of 'Flokken' (translation: 'The Flock') is of an exceedingly rare kind. The protagonist, a flock of girls, speak jointly in first-person plural, and their flock mentality guides their love life. They are all training to one day become professional runners, and they have a crush on the only guy who can run faster than them, the only male with a prowess they can accept. 'All is fair in love and war' is a saying which is essentially just a rationalisation of the animalistic urge to ignore the norms and demand the satisfaction of one's feelings, a rationalisation which the flock skips entirely. They move on to make their demand without consideration for how appropriate their means are.
A trio of vignettes is gathered under the title 'Pattedyr' (translation: 'Mammals'), where mothers in desperate circumstances, in unusual mental conditions, follow their maternal instincts. Then follows a story about a man who desperately wants a fish-person to be human, one about a man who has since childhood been considered as more pig than human, and one about the oracle at the retirement home whose vociferations terrorise the staff. (The “pig”s father make a guest appearance in the latter one.) The book returns to girls, flock mentality, and instincts for a truly disturbing finale – and a repetition of the words 'my boy' from the very first story, returning everything back to whence it began.
The journey through this collection leaves marks. It is deeply unsettling – macabre, perverse, debauched, unscrupulous, sick – and entirely unforgettable. It holds stories where the ending often reaches the fantastical and extraordinary, as one usually wants from good horror literature, but where the most horrible part of it all is the journey that leads to the end. This is because the journey retains the very worst aspects of the story, yet it does so without leaving the realm of what isn't just plausible, but recognisable. The true horror of Animalistic is how it makes you feel like there is something very real at the bottom of this, and it's just as ugly before the stories twist it into their own ends.
November 16, 2025
Dette markerer den 13. boka fra den norske TBR-haugen.
Gjennomtrengende forstyrrende, genialt konsept og mer enn vel gjennomført.
Historiene Dahl skjemmer oss bort med i denne samlingen gir meg et etterlengtet håp for norsk skrekklitteratur. De er alle urovekkende og Dahl ser ut til å ha en spesiell evne til å sette fingeren på de mer primitive impulsene vi alle daglig kjemper mot til en eller annen grad. Hva skjer når man bare gir etter til reptilhjernen? Ellen Støkken Dahl har kommet langt på vei med svaret på dette.
Jeg har lagt til en liten oversikt av historiene og markert favorittene mine med en "*" under (anbefaler at en slutter å lese resten hvis man ikke har fått kost seg med samlingen ennå)
-Ormeyngel:*
"Jeg fortalte ham aldri at jeg begravde ungen vår i jorda mellom røttene til det største treet i bakgården"
Vel plassert innen grøssjangeren men med en linje av gjennomgående brutal ærlighet om ufrivillig barnløshet, besettelse og de mindre storsinnede øyeblikkene man opplever i desperasjon. Sårt. Sårbart. En studie i projeksjon og en spiral inn i galskapens skygge. For alt det groteske i denne historien er det tapet kvinnen har opplevd i jakten på å få et barn som kommer til å hjemsøke tankene mine fremover. Jeg føler meg oppriktig uvel på så mange plan etter denne. En del av magien ved denne er at tross det groteske så mister forfatteren ikke taket i det medmenneskelige oppi galskapen.
*Stakkars kattunge
-Flokken:
En gruppe tenåringsjenter har nådd den seksuelle oppvåkning og fikserer på den unge mannlige treneren. Lysten og hysteriet eskalerer til en slik grad at den blir.. altoppslukende. Kunne ikke unngå å se for meg hyener mens jeg leste denne.
-Pattedyr:
En "twofer"; første del av denne historien starter med en mors desperate søken etter hennes savnede 1 åring og man sitter igjen med to forklaringer; psykose/søvnmangel vs bytting. Andre del av historier hopper til en mor (kanskje den samme?) på vei mot et avsides sted med hennes sønn i baksetet. Gjennom hele turen er det tilsynelatende et vesen som forfølger dem men det falmer opp mot det som i økende grad peker på morens fornektelse over tings tilstand. Satt stor pris på tvetydigheten i historien.
-Fiskelykke:*
“Damer kunne være tøffe å tilfredsstille, rent materielt. Det gjaldt åpenbart også fisk."
-
Erik får noe mer enn bare fisk på kroken; en kvinne et sted i mellom fisk og menneske. De starter etterhvert et forhold med alle komplikasjonene det medfører, fra forventelige forholdsirritasjoner til den mer kompliserte balansegangen en må innfinne seg med når ens partner ikke er helt menneskelig og man tross alt har tatt dem ut av sitt habitat til fordel for norsk småbygdsliv og fordommer en møter. Uheldigvis for Erik så har han glemt en vesentlig ting om laks som er av betydning for veien videre.
-Sevje:*
En mann tar over sin avdødes fars rolle som speiderleder. Synder fra fortiden og gnisningene mellom ham og guttene kolliderer i denne nytenkende vrien på hamløpermyten hvor Dahl også vever inn heftige temaer som mobbing og misbruk.
-Delfiaorakelet:*
En sykehjemsbeboer kommer med ulykkebringende spådommer når hun får kake og pleierne ser ikke andre råd enn å proppe til ørene sine. Kort men svært underholdende historie som også har en tilknytning til en annen historie i denne samlingen.
-Hestejenter:
En overgangsrite vel utover det forventelige finner sted blant denne gruppen hestejenter. Kjenner jeg gruer meg til datteren min sier hun har lyst å begynne på den lokale rideskolen…
Gjennomtrengende forstyrrende, genialt konsept og mer enn vel gjennomført.
Historiene Dahl skjemmer oss bort med i denne samlingen gir meg et etterlengtet håp for norsk skrekklitteratur. De er alle urovekkende og Dahl ser ut til å ha en spesiell evne til å sette fingeren på de mer primitive impulsene vi alle daglig kjemper mot til en eller annen grad. Hva skjer når man bare gir etter til reptilhjernen? Ellen Støkken Dahl har kommet langt på vei med svaret på dette.
Jeg har lagt til en liten oversikt av historiene og markert favorittene mine med en "*" under (anbefaler at en slutter å lese resten hvis man ikke har fått kost seg med samlingen ennå)
-Ormeyngel:*
"Jeg fortalte ham aldri at jeg begravde ungen vår i jorda mellom røttene til det største treet i bakgården"
Vel plassert innen grøssjangeren men med en linje av gjennomgående brutal ærlighet om ufrivillig barnløshet, besettelse og de mindre storsinnede øyeblikkene man opplever i desperasjon. Sårt. Sårbart. En studie i projeksjon og en spiral inn i galskapens skygge. For alt det groteske i denne historien er det tapet kvinnen har opplevd i jakten på å få et barn som kommer til å hjemsøke tankene mine fremover. Jeg føler meg oppriktig uvel på så mange plan etter denne. En del av magien ved denne er at tross det groteske så mister forfatteren ikke taket i det medmenneskelige oppi galskapen.
*Stakkars kattunge
-Flokken:
En gruppe tenåringsjenter har nådd den seksuelle oppvåkning og fikserer på den unge mannlige treneren. Lysten og hysteriet eskalerer til en slik grad at den blir.. altoppslukende. Kunne ikke unngå å se for meg hyener mens jeg leste denne.
-Pattedyr:
En "twofer"; første del av denne historien starter med en mors desperate søken etter hennes savnede 1 åring og man sitter igjen med to forklaringer; psykose/søvnmangel vs bytting. Andre del av historier hopper til en mor (kanskje den samme?) på vei mot et avsides sted med hennes sønn i baksetet. Gjennom hele turen er det tilsynelatende et vesen som forfølger dem men det falmer opp mot det som i økende grad peker på morens fornektelse over tings tilstand. Satt stor pris på tvetydigheten i historien.
-Fiskelykke:*
“Damer kunne være tøffe å tilfredsstille, rent materielt. Det gjaldt åpenbart også fisk."
-
Erik får noe mer enn bare fisk på kroken; en kvinne et sted i mellom fisk og menneske. De starter etterhvert et forhold med alle komplikasjonene det medfører, fra forventelige forholdsirritasjoner til den mer kompliserte balansegangen en må innfinne seg med når ens partner ikke er helt menneskelig og man tross alt har tatt dem ut av sitt habitat til fordel for norsk småbygdsliv og fordommer en møter. Uheldigvis for Erik så har han glemt en vesentlig ting om laks som er av betydning for veien videre.
-Sevje:*
En mann tar over sin avdødes fars rolle som speiderleder. Synder fra fortiden og gnisningene mellom ham og guttene kolliderer i denne nytenkende vrien på hamløpermyten hvor Dahl også vever inn heftige temaer som mobbing og misbruk.
-Delfiaorakelet:*
En sykehjemsbeboer kommer med ulykkebringende spådommer når hun får kake og pleierne ser ikke andre råd enn å proppe til ørene sine. Kort men svært underholdende historie som også har en tilknytning til en annen historie i denne samlingen.
-Hestejenter:
En overgangsrite vel utover det forventelige finner sted blant denne gruppen hestejenter. Kjenner jeg gruer meg til datteren min sier hun har lyst å begynne på den lokale rideskolen…
This entire review has been hidden because of spoilers.
April 18, 2026
Ville, gøyale noveller i skjæringspunktet mellom dyrisk og menneskelig. Absurde og bisarre hendelser og figurer. Fantasifullt og friskt!
Jeg digger at en som Støkken Dahl våger å skrive så sprelsk og vågalt! Mange av disse rare og morbide fortellingene blir med meg, og det samme gjør karakterene, som svinger mellom å være menneskelige og dyriske. Alle best likte jeg Flokken, mens slangen i den første fortellingen gav aller mest skrekk og gys, kanskje aller mest mtp metamorfosen hovedpersonen står i. Brrr. Varm anbefaling!
Jeg digger at en som Støkken Dahl våger å skrive så sprelsk og vågalt! Mange av disse rare og morbide fortellingene blir med meg, og det samme gjør karakterene, som svinger mellom å være menneskelige og dyriske. Alle best likte jeg Flokken, mens slangen i den første fortellingen gav aller mest skrekk og gys, kanskje aller mest mtp metamorfosen hovedpersonen står i. Brrr. Varm anbefaling!
March 25, 2026
Stilsikker og freidig skjønnlitterær debut. I disse novellene får vi en salig blanding av grotesk humor, grenseoverskridelser og ganske ubehagelige situasjoner. Dahls nære kjennskap til kroppen er også synlig i tekstene. Flere av novellene har en original synsvinkel som gjør meg nysgjerrig. Jeg likte best "Ormeyngel" og "Flokken". Gøy å lese noe som gir en så kroppslig reaksjon, jeg både hylte og ble tidvis litt kvalm. "Hestejenter" ble for forutsigbar (og der går tydeligvis grensa for meg...)
March 31, 2026
Ah, jeg elsker denne novellesamlingen! For det første er det fantastisk at en norsk dame skriver horror-noveller. Men at alle sammen faktisk er bra, det er en bragd. Jeg klarte nesten ikke legge fra meg boka. Synes også at det er en del setninger som klinger ekstra godt og gir forfatteren særpreg.
Her får du b��de korte og lange noveller. Jeg synes først et par av de var litt for lange (Flokken og Fiskelykke), MEN Fiskelykke (litt The Shape of Water-vibber i starten) er den novellen som lever videre i hodet mitt fortsatt. Jeg tenker på den titt og ofte. 😊
Ormeyngel var en super start på boka. Etter siste setning sa jeg høyt: HAH!! med skrekkblandet fryd, fordi den var deilig ubehagelig. Ser for meg den slangen som er litt daff og «feil». Det absurde forholdet deres, med henne som mor til slangesønnen sin :D
Pattedyr: Tre forskjellige historier som jeg tenker handler om fødselståke, depresjon/ psykose/ traume? Det blir opp til deg som leser hva det handler om. De var veldig ubehagelige og gode. Jeg leste dem to ganger, for først trodde jeg de hang sammen.
Flokken: Hysterisk beskrivelse av tenåringsjenter. Helt rabiate, med dyrisk drift. Absurd, morsom, ekkel og grotesk. Litt lang, men det er et poeng! Liker at det er «mye».
Fiskelykke: Litt eventyraktig om å fiske seg en kjæreste. Ser for meg Kittelsen-monsteret med spisse tenner. Det er morsomt at hun spiser mark og blir besatt av svømmehallen og laksenæringen. :D Kreativ novelle.
Sevje: Denne var mørk! Her møter vi en fyr som har blitt kalt Grisen når han var yngre. Og nå tar han med seg en gjeng speidergutter på tur alene, der en gutt har dødd tidligere. Fantasy-vibber på slutten, men man får ikke alt servert, og det liker jeg. Jeg glemte forfatteren helt mens jeg leste – et godt tegn. Veldig spennende.
Delfiaorakelet: Morsom, absurd og kort. Dement dame som samler mat i kinnene som et ekorn, og får superkrefter av det. Haha. Her er det du-forteller, og «du» er en nyansatt. Et kult grep. Liker at de ikke har styr på hva du-personen heter. Det sier litt om utfallet.
Hestejenter: Den drøyeste av alle novellene. Ikke les denne hvis du er hestejente, holdt jeg på å si. Eller hvis du er veldig glad i dyr. Sier ikke mer.
Her får du b��de korte og lange noveller. Jeg synes først et par av de var litt for lange (Flokken og Fiskelykke), MEN Fiskelykke (litt The Shape of Water-vibber i starten) er den novellen som lever videre i hodet mitt fortsatt. Jeg tenker på den titt og ofte. 😊
Ormeyngel var en super start på boka. Etter siste setning sa jeg høyt: HAH!! med skrekkblandet fryd, fordi den var deilig ubehagelig. Ser for meg den slangen som er litt daff og «feil». Det absurde forholdet deres, med henne som mor til slangesønnen sin :D
Pattedyr: Tre forskjellige historier som jeg tenker handler om fødselståke, depresjon/ psykose/ traume? Det blir opp til deg som leser hva det handler om. De var veldig ubehagelige og gode. Jeg leste dem to ganger, for først trodde jeg de hang sammen.
Flokken: Hysterisk beskrivelse av tenåringsjenter. Helt rabiate, med dyrisk drift. Absurd, morsom, ekkel og grotesk. Litt lang, men det er et poeng! Liker at det er «mye».
Fiskelykke: Litt eventyraktig om å fiske seg en kjæreste. Ser for meg Kittelsen-monsteret med spisse tenner. Det er morsomt at hun spiser mark og blir besatt av svømmehallen og laksenæringen. :D Kreativ novelle.
Sevje: Denne var mørk! Her møter vi en fyr som har blitt kalt Grisen når han var yngre. Og nå tar han med seg en gjeng speidergutter på tur alene, der en gutt har dødd tidligere. Fantasy-vibber på slutten, men man får ikke alt servert, og det liker jeg. Jeg glemte forfatteren helt mens jeg leste – et godt tegn. Veldig spennende.
Delfiaorakelet: Morsom, absurd og kort. Dement dame som samler mat i kinnene som et ekorn, og får superkrefter av det. Haha. Her er det du-forteller, og «du» er en nyansatt. Et kult grep. Liker at de ikke har styr på hva du-personen heter. Det sier litt om utfallet.
Hestejenter: Den drøyeste av alle novellene. Ikke les denne hvis du er hestejente, holdt jeg på å si. Eller hvis du er veldig glad i dyr. Sier ikke mer.
March 28, 2026
Liker utrolig godt hvordan boken er skrevet og formulert, har vært en fryd å lese. Syns dessverre noen av novellene slutter litt for åpent og brått, men det er en sjarm med det også. Liker at fortellingene er bisarre og på kanten, håper heg finner flere bøker som denne.
April 1, 2026
Måtte skynde meg å lese noe rett etterpå, for å ikke ta med meg disse novellene inn i søvnen. De er virkelige dyriske, og litt for groteske for min del. Men slående, for noen av dem setter seg som en uløst krim.
May 2, 2026
Skulle ønske jeg ikke hadde lest «om boken» i forkant så jeg hadde gått helt blind inn. Når det er sagt, er jeg også litt glad for at jeg var forberedt på hvor makaber, tankevekkende og absurd den var å lese. Personlig høydepunkt for meg var «Pattedyr».
December 28, 2025
Spyr av denne boka, i positiv forstand.
January 9, 2026
Denne var fascinerende, ubehagelig og ekstremt uforutsigbar. Anbefales!
February 17, 2026
«Dyrisk» er en slik bok som får deg til å tenke «hva ER det jeg har lest?» – flere ganger! Ubehagelig, drøy, absurd, grotesk, ekkel – men veldig godt skrevet.
Read
March 11, 2026Veldig snodig og til tider ubehagelige historier. Rask å lese, fordi jeg gjerne ville vite hvordan det ville ende. Likte novellene «ormeyngel», «fiskelykke» og «sevje» best.
Displaying 1 - 30 of 35 reviews