Når Karnanne sitt liv i Oslo raknar, dreg ho frå ektemannen og attende til bygda ho kjem frå. Den same staden ho rømte frå 16 år gamal, etter at systera Alicia vart funnen død i elva.
Ho flyttar inn i faren sitt hus og tek opp att forskinga ho la bort for lenge sidan, ein doktorgrad på gamle segn om ungjenter som vart tatt av berget. Men såra frå fortida opnar seg på nytt. Karnanne anar etterkvart at fleire veit meir om dødsfallet enn kva dei har sagt. Kanskje var ikkje systera sin død eit uhell. Folk i bygda er fortsatt prega av det som hendte med Alicia, og ikkje alle liker at Karnanne er tilbake. Finst det nokon ho kan stole på?
På den andre sida av elva er en bok som overrasket meg. Jeg gikk inn i den og tenkte at dette var krim, men det føles egentlig mer som en roman med et mysterium i bakgrunnen. Det er ikke jakten på svar som driver boka fram, men menneskene og historiene deres. Det synes jeg er veldig positivt – krimsjangeren er der, men den tar aldri over.
Måten boka er skrevet på kan minne litt om Valérie Perrin – med varme, ro og et godt blikk for detaljer i hverdagslivet. Forfatteren skriver på nynorsk og bruker dialekt, og det gjør noe med hele leseopplevelsen. Det føles ekte og nært, som om man faktisk er til stede i miljøet sammen med karakterene.
Språket flyter utrolig godt. Det er lett å lese, men samtidig rikt og nyansert. Jeg merket at jeg ble ordentlig glad i flere av personene underveis. Det er et sterkt persongalleri, og karakterene oppleves som troverdige og sammensatte – med både feil, styrker og sårbarhet.
Boka tar opp vanskelige temaer, men gjør det på en sår og fin måte. Den går tett på det som gjør vondt, uten at det blir for mye eller dramatisk. I stedet dras man stille, men sikkert, inn i handlingen.
Dette er rett og slett en bok som blir værende hos deg etter at du har lest den ferdig – mer en varm og menneskelig fortelling enn en typisk krim.