Intenst kammerspel om ein familie og eit forlag på randa av kollaps
I den mektige Høst-familien har forlagsverksemd vore livsgrunnlaget i generasjonar. No er det tid for eit skifte: Matriark og forleggar Myrna Høst nærmar seg pensjonsalder, og dei to barna hennar – den litterært gåverike Filip og den økonomisk orienterte Henny – posisjonerer seg begge for å ta over.
Men når Myrna kallar inn familien til strategisamling på eit isolert fyr, er det ikkje berre framtida til forlaget som skal avgjerast. I utkanten av maktkampen står Edda. Ho er redaktør og gift med Filip - og meir innvoven i familie-løyndomane enn nokon anar. Når det dukkar opp eit manuskript som trugar med å avsløre alt, er det duka for eit klaustrofobisk oppgjer mellom generasjonar, mellom litterære ideal og kommersiell overleving, og mellom løgn og sanning. Korleis kan Edda bevare løyndomen sin når både forlaget og hennar eiga framtid står på spel?
I denne skarpe og intense romanen utforskar Ravatn korleis makt, arv og løgner spelar seg ut i ei tid der sjølve eksistensen av litteraturen er truga. Doggerland er eit intenst kammerspel om ein familie og eit forlag på randa av kollaps.
Denne fløy avgårde! Ravatn skriver så enkelt og tilgjengelig, i et lite kammerspill om en norsk versjon av Sucession på vestlandet ispedd surdeigsbrød, isbading og sauna. Hun får og inn sine stikk mot oppmerksomhetskrisen, scrolling, KI og et fremtidig klasseskille mellom "de som fortapes i reels og slankesprøyter og de som løper maraton og klarer å fokusere - de siste er våre folk!" (sier den litterære snobben som håper noen fortsatt leser bøker i framtida). Grep den meg som årets bok? Nei. Ble jeg sugd inn og måtte lese for å finne ut hva som skjedde videre og tida føyk? JA!
En underholdende og smart bok. Og min første bok av Agnes Ravatn! Jeg likte skrivestilen, men jeg ble ikke forgapt i boka liksom. Men en god bok var det altså. 3,5⭐️
Ei bok med elegant intensitet. Skikkelig pageturner uten å bli banal eller klisjé. Handlinga går over kort tid, med en ibsensk retrospeksjon som drivkraft. I tillegg tar den pent pulsen på den litterære tidsånden, som løfter familiedrama-tematikken over på et samfunnsmessig plan. Fornøyelig lesning!
Det er alltid et gresk tragedie-preg over bøkene til Agnes Ravatn, synes jeg. Og det er ikke noe unntak med Doggerland. Her er hemmeligheter, løgner og misforatåelser godt mikset med symbolikk. Det er enkelt og dypt komplekst på en og samme tid.
Ravatn tar for seg lesekulturen som synkende skip når det familiedrevne forlaget Høst skal gjennom et generasjonsskifte. Arvingene - tvillingene Henny og Filip - gir stemme til hvert sitt, meget forskjellige, litteratursyn. Det samme gjør de andre løst assosierte aktørene i dette kammerspillet. Vi har litteratursnobben, den endringsorienterte, kulturmannen som trakasserer håpefulle unge kvinner, ungdommen som bare vil underholdes og den selvrettferdige sosiale klatreren. Jeg digger samspillet mellom dem, de veloppdragne sverdhuggene og overbærende lignelsene og alt ved bredden av det sunkne Doggerland.
Et gravskrift over den trykte bok, et jærtegn og en samtidskritikk som fyller meg med uro. Jeg beundret allerede Ravatn stort, og også Doggerland gjør meg mektig imponert.
Doggerland! For eit fantastisk første møte med Ravatn.
Det var nesten litt Agatha Christie over premisset på denne boka: Eit begrensa antall mennesker på begrensa plass, og noko som må løysast.
Boka var akkurat passe lang, med eit akkurat stort nok persongalleri til å alltid ha full kontroll over karakterane, og samtidig nok til å lage overraskande vendingar (nokre meir opplagte enn andre).
Ravatn ror dette i land på fortreffelig vis, med en avslutning som var intens, men forløysande.
Det einaste eg trekk litt på er at karakterane kanskje er litt for einsidig, med klare funksjoner og klare mål, men lite om personane ellers, kun korte utdrag. Hovudpersonen framstår som en litt kald fisk, men passer sånn sett inn i familien der valgkampen pågår for fullt, og alle har sitt mål og sin agenda.
Første, men garantert ikkje siste møte med Ravatn!
Fett! Limt til siden. Å skrive så spennende og underholdende bøker motbeviser Hennys 'doomer' samtidsdiagnose, håper Ravatn er stolt over det, for det bør hun være.
Hovedpersonen i denne romanen, Edda, har giftet seg inn i en forlagsfamilie. Forlaget Høst har stått sterkt i over 150 år, men hvordan skal forlaget klare seg i et samfunn hvor vi leser stadig færre bøker? Matriark og forlagsdirektør Myrna fyller 70 år og har begynt å tenke på å gå av med pensjon. Når familien ankommer det de trodde skulle være en feiring og oppdager at det er et seminar som skal forberede den på et generasjonsskiftet, blir stemningen ganske anspent mellom de to «arvingene». Hvem passer best til å ta over familiebedriften? Handlingen i romanen utspiller seg på litt over et døgn, og man blir dratt med gjennom alle intrigene som utspiller seg. Vi møter en familie hvor ingen er redde for å sparke fra seg, og en stakkars seminarleder som prøver å få dem til å åpne seg i «trygge rom» og lage middag sammen som en slags «trust exercise». Roman tar for opp mange konflikter knyttet til litteratur, forlagsbransjen, KI, familiebedrifter og familierelasjoner. Jeg slukte det!
Dette er årets bok altså! Jeg leste NESTEN ut hele i går, hadde kun 20 sider igjen da jeg måtte gå. Det er lenge siden jeg har lest en hel bok på én dag! Satt med hjertet i halsen hele boka, spenningen var så høy! Jeg elsker når det er litt mysterier som må løses, ting som kan gjettes på osv! Denne var absolutt midt i blinken! Spennende, rar, mysterie og humor!
slukte’an! ikke for å være helt Shrek, men denne boka er som en løk. det er så mange lag, som brettes til side ett etter ett. lagene hvisker om og blottlegger plutselig hemmeligheter som er skjult for alle, til og med leseren, frem til siste stund.
óg en stemning her man kan ta og føle på, jeg veit ikke om jeg vil le eller gråte eller begge deler.
For et deilig psykologisk drama dette er som ligger under Ravatns alltid så herlige satire! Med øya som en overgang mellom det som var og det som ennå finnes, forlaget som representasjon av kulturarven som er i ferd med å forvitre - som Doggerland en gang gjorde - og manuskriptet som et slags fossilt spor over...tapte tider? Nydelig, Agnes! Du står stødig blant mine største norske favoritter 🙏 Anbefales! Fun fact - Som veldig liten, fra ca 4 års alderen, sto jeg alltid opp med min far om morgenen før han gikk på jobb. Da hørte vi bla. på fiskerimeldingen på radio. Der var Doggerbank nevnt som en del av meldingen om fiske, og jeg ble fortalt at Doggerbank en gang lå over havnivå og at det hadde vandret mammuter der for mange tusen år siden. Et fantastisk minne, og nå - boka til Ravatn om Doggerland - som sendte meg rett ned memory lane
Jeg slukte boka i 2 etapper. Som 2. boka jeg leser av Ravatn (andre var fugletribunalet), er denne mindre urovekkende og pirrende, og mer underholdning. Jeg får assosiasjoner til blant annet Nina Lykkes forfatterskap.
En annen ting som slår meg er at jeg er usikker på hva jeg syntes om bøker som tar for seg forlagsbransjen. Mange av tingene som blir tatt opp føles litt som et ekkokammer av det bransjen mener om seg selv, og jeg får ingen nye tanker om feltet og veien videre. Tematikken er navlebeskuende, men også grunnen til at jeg tror mange vil plukke opp boka, nemlig interessen for litteratur.
Alt i alt en god leseopplevelse, jeg savner likevel noe som løfter den opp til noe mer, til noen nye bemerkninger, men kanskje det ikke var Ravatns intensjon at Doggerland skulle være den boka jeg ville at den skulle være.
7 i 2026: En slags norsk versjon av Succession i bokform ☺️
Her er det i kjent Ravatn-stil litt mørk humor og artige karakterer. Hun får også klemt inn en kommentar til synkende lesertall og konsentrasjonsvansker, og bittelitt spark til KI-optimismen. Selv om den er godt skrevet og jeg ble underholdt var det ikke helt full klaff for meg.
Men som jogger (og leser!) likte jeg jo denne 😂
«Skiljet går mellom dei som er slavar av teknologien, og dei som har lært seg å manøvrere han, utnytte han til sin eigen fordel, og eit forlag er nettopp sjølve solar plexus for den herskande klassen!» held han fram. «Du har dei som er hekta på slankesprøyter og reels, og du har dei som spring maraton og klarer å konsentrere seg, utvikle seg. Og dei siste der, det er våre folk, ikkje sant?»
Første setning: «Kan det vere symbolsk? spør Filip urolig, stirer utover havgapet framfor seg. «
Intens fra ende til annen. Veldig Agnes Ravatn. Likte du Fugletribunalet gjetter jeg du liker denne og. Blir stadig tatt på senga av hemmeligheter som sakte nøstes opp og overraskelser som kommer helt ut av det blå. Fascinerende om relasjoner og bokbransje og et forsøk på å balansere. 4,6/5 tror jeg passer bra(: