Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs (1956-2025) was a Norwegian writer. He is best known for his "Elling" tetralogy: Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996), and Elsk meg i morgen (1999).
Brødre i blodet ("Blood brothers") was turned into a successful movie, entitled Elling, which received an Oscar nomination in the Best Foreign Film category in 2001. The English translation of the novel is called Beyond the Great Indoors.
His debut novel was a semi-autobiography called 23-salen ("The 23rd Row"), in which he criticized Norway's efforts to take care of psychically challenged individuals. In all his novels he has spoken the outsiders' cause, as he did in his break-through novel Hvite Niggere ("White Niggers") in 1986. The novel is about a young man who leads a life somewhat on the edges of normal society.
He is also known for the youth's book series "Pelle og Proffen" which circles around two detective teenagers, getting involved in all kinds of mysteries or crimes involving drugs, pollution and neo-Nazism among other things. He started this project after having read some of Franklin W. Dixon's books about The Hardy Boys. The books Døden på Oslo S, Giftige Løgner, and De Blå Ulvene of this series were also turned into successful movies. In 2005 the book Drapene i Barkvik ("The murders in Barkvik") appeared, about the teenager Fillip Moberg attempting to solve an axe murder in a small Norwegian village.
Ambjørnsen has received many prizes for his writing. Among them is the prize for the 80s best book for children and young adults (Pelle and Proffen books), the Tabu prize in 2001, Telenor Culture Award 2002, and the Brage Prize 1995.
His three Samson and Roberto books have become particularly popular in Russia, in part due to the illustrations by Nikolai Vorontsov, which also contribute carefully orchestrated local Russian-related colloquialisms to the stories.
Ingvar Ambjørnsen skriver jo godt, som alltid. Men denne teksten oser innrøkt fyll og angst. Ikke min type bok. Kanskje jeg er mer lik Elling enn Ingvar?
Jeg foretrekker vanligvis bøker med et tydeligere budskap og en bedre sammenheng enn i Sorgen i St. Peter Ording. Likevel fascinerer Ambjørnsen meg. Særlig imponerer måten han skildrer miljøene på – de ukjente miljøene, de "oversette" menneskene, de skakke universene som åpner døren til miljøer som er ukjent for meg. I novellen På bunnen tar han oss med inn på puben Muny, et sted bare de som har falt aller lengst ned på samfunnsstigen kjenner til. Puben beskrives som en «grav med alle rettigheter», et sted hvor stemningen er like dyster uansett årstid. Ambjørnsens språk er billedsterkt, som når han skriver om «neonlysene [som] legger seg over inventaret som giftig vann og olje og bensin – et slags sykt dagslys som trenger ned gjennom algelaget over oss». I et hjørne sitter en tannløs kvinne og plukker seg i nesen «som en halvblind mort». Det setter stemningen, med sine presise beskrivelser. Novellenes ofte uklare budskap gjør at de blir liggende igjen i meg som uavklarte mysterier. De ensomme karakterene – skakkjørte, sårbare, men skildret med Elling-verdighet – trer tydelig frem idet Ambjørnsen maner dem frem i lyset. Og kanskje er det nettopp denne etterklangen som er bokens største styrke. Den er kort og lettlest, men langt fra enkel å riste av seg. For selv om jeg savner et klarere budskap, sitter jeg igjen med en følelse av at Ambjørnsens verden er verdt å besøke. Kanskje er det nettopp derfor Sorgen i St. Peter Ording kan være en inspirasjon for flere: En påminnelse om at litteratur ikke alltid må gi klare svar for å være verdt å lese.
Et vanvittig godt språk. Novellene er en rekke historier som sentrerer rundt ensomhet, og nostalgiske refleksjoner om tidligere hendelser i ens liv etter som en blir eldre? Denne novellesamlingen var veldig fin.
Noen gode noveller. Noen ikke fullt så gode. Så for meg Ambjørsen sitte over skrivemaskinen og ta sine siste åndedrag. Var nok ikke sånn det skjedde. Han har sikkert pc.
En flott samling av mørke og komplekse noveller, alle prega av melankoli, sorg og tap, sett gjennom øynene til en aldrende og sliten forteller.
Dette er ikke en lett tilgjengelig samling. Et par av novellene måtte jeg lese lengre passasjer om igjen for å få helt grep på hva som egentlig foregår. Jeg foretrekker allikevel å bli satt litt på prøve som leser framfor å bli servert overforklarende trivialiteter, som var tilfellet med den forrige novellesamlinga jeg leste («Trist som faen»).
Språket er flott og skrivestilen er variert og leken. Noen noveller har knappe og presise setninger som består av en håndfull ord. Et eksempel er «Hærverk», der de 78 første setningene har i gjennomsnitt 7.7 ord. Andre noveller har endeløse setninger med en skog av innskutte bisetninger, som f.eks. det første avsnittet av «På bunnen»: én setning, 267 ord, 30 kommaer, 8 innskutte bisetninger. Gøy!
Tidvis gnistrende språk redder (stort sett) Ambjørnsens siste dystopionani fra parodien. Det ble tydeligvis bekmørkt på slutten. Men mørke uten nyanser blir kjedelig. Novellen "På Bunnen" er imidlertid ganske morsom i sine hysteriske overdrivelser i beskrivelsen av en alkiskneipe; jeg er imidlertid usikker på om komikken er frivillig. De tre siste tiårene av Ambjørnsens forfatterskap gikk stort sett på tomgang, og det oppsummeres greit her.
Det er tiår siden sist jeg leste noe av Ambjørnsen. Etter å ha lest disse novellene nå ble jeg minnet på hvorfor jeg likte så godt å lese bøkene hans på 80- og 90-tallet. Språket hans er så godt!