Jeg foretrekker vanligvis bøker med et tydeligere budskap og en bedre sammenheng enn i Sorgen i St. Peter Ording. Likevel fascinerer Ambjørnsen meg. Særlig imponerer måten han skildrer miljøene på – de ukjente miljøene, de "oversette" menneskene, de skakke universene som åpner døren til miljøer som er ukjent for meg.
I novellen På bunnen tar han oss med inn på puben Muny, et sted bare de som har falt aller lengst ned på samfunnsstigen kjenner til. Puben beskrives som en «grav med alle rettigheter», et sted hvor stemningen er like dyster uansett årstid. Ambjørnsens språk er billedsterkt, som når han skriver om «neonlysene [som] legger seg over inventaret som giftig vann og olje og bensin – et slags sykt dagslys som trenger ned gjennom algelaget over oss». I et hjørne sitter en tannløs kvinne og plukker seg i nesen «som en halvblind mort». Det setter stemningen, med sine presise beskrivelser.
Novellenes ofte uklare budskap gjør at de blir liggende igjen i meg som uavklarte mysterier. De ensomme karakterene – skakkjørte, sårbare, men skildret med Elling-verdighet – trer tydelig frem idet Ambjørnsen maner dem frem i lyset. Og kanskje er det nettopp denne etterklangen som er bokens største styrke. Den er kort og lettlest, men langt fra enkel å riste av seg.
For selv om jeg savner et klarere budskap, sitter jeg igjen med en følelse av at Ambjørnsens verden er verdt å besøke. Kanskje er det nettopp derfor Sorgen i St. Peter Ording kan være en inspirasjon for flere: En påminnelse om at litteratur ikke alltid må gi klare svar for å være verdt å lese.