PSYKEDELISK, SÆRT OG MØRKT MESTERSTYKKE
I helga så jeg spillefilmen "Deliver me from nowhere", om Bruce Springsteens innspilling av albumet "Nebraska". Senere, samme kveld, leste jeg ut Heine Bakkeids nye thriller "Nattseileren", og ble sittende igjen med samme følelse som jeg hadde etter å ha sett filmen. I likhet med "Nebraska", er "Nattseileren" et mesterstykke av et verk. Men ... det er også så sært, så mørkt, så spesielt og foruroligende dystert, at det blir nesten utilgjengelig for meg som leser. Som med "Nebraska" er det vanskelig å si noe fornuftig som dekker følelsesregisteret av å lese boka. Jeg ser det er genialt, mesterlig, litterært og nyskapende, men er slettes ikke sikker på at jeg liker det av den grunn.
Etter fem bøker om Thorkild Aske, restarter Heine Bakkeid sitt krimforfatterskap på Kagge forlag med denne boka, og i likhet med Springsteens "Nebraska", kunne han vel knapt ha funnet et verre tidspunkt å levere noe slikt som dette på. Hans lojale lesere gjennom mange år, vil nok som meg forsøke å la teksten synke inn, bearbeide alle følelsene, og prøve å finne fram til essensen i det han har skrevet. Men boka er definitivt ikke et frieri hverken til oss lojale, eller til den vanlige krimleseren der ute. Denne thrilleren vil aldri bli en hyllevelter i norske bokhandlere, men det kan godt hende den blir dratt fram om noen år som en merkestein innen moderne norsk krim. Et eksempel på hvordan det litterære, rystende, opprivende, og vanskelig tilgjengelige, også kan få rom til å blomstre innen spenningslitteraturen.
Heine Bakkeid bryter med alle normer innen komposisjon i "Nattseileren". Vi har en forhistorie om ungdommen Jakk og søsteren Jenny som springer fram og tilbake i tid, og som blir servert oss i et dryss av fragmenterte bruddstykker gjennom boka. Å finne et logisk system i disse bitene av knust porselen, er det bare å glemme. De kommer til deg når forfatteren mener du kan trenge dem, ingenting annet. Hovedhistorien struktureres i tid over noen få førjulsdager i 1997, der vi følger to tråder og synsvinkler. Politietterforskeren Annemor som prøver å spore opp hvor det har blitt av den rømte psykiatriske pasienten Jakk, og Jakks egen historie der han tar hyre om bord på en fisketråler med et brokete mannskap som er ute i hardt vær.
Det er bekmørkt, svinkaldt og opprivende ruskevær gjennom samfulle drøyt 400 sider. En metafor på Jakks psykiske tilstand, kanskje? Å lese hans synsvinkel er så forstyrrende og skremmende, at det vipper over til å bli ubehagelig til tider. Han er psykotisk schizofren i ett og alt, og i tillegg kaster han seg altså over syntetiske narkotiske stoffer som LSD, GHB og MDMA. Summen blir en grøt av farmasøytisk rus, sinnsforvirring, vrangforestillinger, angst og kvelende klaustrofobi. Alt servert av forfatteren i en psykedelisk fortellerstil som gjør at vi til tider lurer på om det ikke bare er Jakk som har røykt sokkene sine, men også forfatteren.
Vi har over 150 kapitler. Noen av dem bare på 5-6 setninger. Andre kanskje en halv side eller halvannen. Igjen ... Springende og fragmentert. Små bruddstykker av informasjon som krever at du som leser klarer å skille det fra hverandre og sette det sammen igjen selv. Det er mildt sagt krevende lesing, for å si det slik, og så langt unna en A4-krim som det er mulig å komme. Finnes det en undersjanger som vi kan kalle "Psykotisk krim"?
Ja, det er genialt skrevet, om det er det ingen tvil. Akkurat som Springsteens "Nebraska" var det. På samme måte, er det også det mørkeste Bakkeid noen gang har skrevet. Det er tjæredryppende svart, sorgtungt og håpløst. Ikke noe publikumsfrieri, men samtidig et litterært manifest over hva som bor i denne sjeldne skatten av en krimforfatter. Men, jeg vil bli overrasket om "Nattseileren" skaper halleluja-stemning hos noen andre enn kritikerne denne gangen. Det er selvsagt terningkast 6 fra meg, men nye lesere får ikke Bakkeid med denne boka, og jeg er redd han skremmer bort flere av oss trofaste lesere med dette mesterstykket. Men ... Det var jo nøyaktig det kritikerne sa om Springsteens "Nebraska" også.