Høsten 1992 møtes Petra, Therese, Solvår og Dagny på teaterlinja på Romerike folkehøyskole – Norges mest kjente utklekkingsanstalt for skuespillere.
Selv om kun en av dem skal oppnå drømmen om å bli skuespiller, og til tross for at forbokstavene i navnene deres utgjør forkortelsen for posttraumatisk stresslidelse, blir dette starten på et helt spesielt vennskap som følger kvinnene inn i voksenlivet, familielivet og arbeidslivet.
I denne første av fire romaner møter vi fortelleren Dagny - lege og løvetannbarn. Hun kan kontrollere det meste i tilværelsen sin, bortsett fra fortiden. For hvordan overlever man en tapt barndom?
Heidi Linde er født i Asker i 1973. Hun har gått på forfatterstudiet i Bø og er utdannet manusforfatter fra den Norske Filmskolen på Lillehammer. Hun debuterte med barneboka Myggstikk i 1998, og i 2002 kom den første romanen Under bordet. Hun har også skrevet radiodramatikk, og gikk av med seieren i den nordiske hørespillkåringen i Helsinki i 2008 for hørespillet Schmokk.
Alltid vanskelig å bedømme den første boka i en serie, for man vet ikke helt hvor historien skal gå videre. Men- det er ei veldig, veldig god første bok!
Jeg syns alt av det medisinske pratet i boka ble fryktelig kjedelig, men jeg kan være gira på å lese neste bok i serien når den kommer ut uansett. Syns det er bra potensiale her.
Heidi Lunde er en av mine favorittforfattere. Måten hun skriver på, humoren hennes og karakterene hun skriver er bare så bra. Førstelinja var intet unntak.
Jeg liker så godt Heidi Linde sin fortellerstemme. Den er trygg og stødig uansett hva karakterene går gjennom. Det er en god bok å lese og har kost meg med hver side!
«Trenger jeg å lese flere samtidsromaner om norske middelklassekvinner i 40-50 årene» tenkte jeg før jeg startet på denne helt nye av Heidi Linde. Ikke fordi jeg ikke liker sjangeren, om man kan kalle det en sjanger, men fordi jeg har lest veldig mange titler som denne. Blir det repetisjon tenkte jeg. Men leste den likevel da, og ble så utrolig glad i Dagny (og Petra, Therese og Solvår), og nå går jeg bare og tenker på hva som kan komme i de neste 3 bøkene som er planlagt. Det er det her livet da, som man ofte strever litt med, og definitivt analyserer mye, både sitt eget og andres, særlig etter fylte 40. Språket er godt, personene er hele, traumene ligger der, livet må leves likevel, og vi deler Dagnys gleder og sorger. Hele historien henger så godt sammen for meg, og beskrivelsen av vennskapet mellom disse venninnene er så gjenkjennelig.
for meg var dette en sånn bok som var litt uhåndgripelig i starten, men som smyger seg inn på deg uten at du merker det. dagny er så lett å bli glad i, og jeg kommer aldri aldri til å bli lei av å lese om venninnegjenger som det her. det jeg kanskje savnet litt var en mer inngående utforskning av skammen og selvbebreidelsen som dagny bar på