Livet til Evi tar en brå vending den dagen hun får vite at foreldrene plutselig skal skilles. Det takler de ikke særlig bra, og Evi gjør opprør. Hun vil ikke flytte! Hun vil ikke bli skilsmissebarn! Hun vil ikke besøke mamma i Tromsø heller. Så da det dukker opp en enkeltbillett til Tenerife i fly-appen, er ikke Evi vond å be. Hun drar! Med på reisen er en liten valp som Evi fikk i gave av pappa. Men skal virkelig en tenåring ha eneansvar for en liten valp? Og hva skjer når hun må ta ansvar for seg selv i Syden?
Skilsmisse oppleves ulikt, og noen ganger er det sånn som dette: Foreldre som er idioter, trenere som svikter og venner som ikke skjønner noenting. Evi nekter å føye seg, og det får konsekvenser. For skal virkelig et barn ha ansvar for både seg selv og en liten valp mens foreldrene prøver å finne ut av livene sine?
Herlig illustrert med mye empati og innlevelse. Denne er en pageturner for alle med ungdom og som har vært borti ungdom, eventuelt: har følelser! Det eneste som trekker ned er en litt uforløst avslutning.
En morsom og sår tegneserie om Evi som tar hevn på foreldrene når de forteller at de skal skilles. For hun har ikke fått vite noe før alt er bestemt. De sier at hun må flytte til Tromsø til moren sin, som har dratt dit for å åpne kafe. Faren gir Evi en valp for å smiske. Først vil hun ikke egentlig ha valpen, men blir glad i den etter hvert. Det handler jo tross alt om omsorg.
Det som setter fart på historien, er at Evi benytter seg av muligheten til å reise til Tenerife når faren sender feil lenke til flyet. Sydenturen deres måtte avlyses. Evi hiver seg på denne impulsen og treffer heldigvis det eldre ekteparet som har kjøpt billettene av faren.
Det er er mye som skjer både på det ytre og det indre planet. Tegningene understreker særlig følelsene til Evi. De er humoristiske og alvorlige.
Undertittel: Historien om hvordan alt som var fast, plutselig ble flytende.
Så utrolig deilig å lese en så gi faen-bok for barn og ungdom! Veldig morsom bok, samtidig så er den jo sår på sin måte. De håpløse foreldrene er så godt skildret, og jeg digga bestemoren i Tenerife. Man kan kjenne seg igjen i de utrolig dramatiske opplevelsene fordi det gjerne føles akkurat sånn, og man blir veldig glad i Evi.