"Ellevte roman, bok atten": En morgen i slutten av august står Bjørn Hansen på Kongsberg jernbanestasjon og venter på sønnen sin. Han er blitt femti år, og det er fire år siden han forlot Turid Lammers, kvinnen som i sin tid var årsaken til at han reiste fra kone og barn og flyttet til Kongsberg for å følge «drømmen om stjålen lykke». Men heller ikke møtet med sønnen fyller Bjørn Hansens tilværelse med det innhold som han lengter etter, og i protest mot livet tenker han ut en plan for å virkeliggjøre sitt store Nei.
"17. roman": I 17. roman møter vi Bjørn Hansen igjen. Han er blitt pensjonist og har for lengst sonet ferdig en fengselsdom for forsikringssvindel. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre. Men så bestemmer han seg for å ta kontakt med sønnen, som han ikke har sett på femten år.
"Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen": En dag banker svigerdatteren på Bj. Hansens dør. Med seg har hun Bj. Hansens barnebarn Wiggo, som skal begynne å studere ved Universitetet i Oslo, og som hun har bestemt at skal bo på hybel hos sin farfar.
Dag Solstad was a Norwegian novelist, short-story writer and dramatist whose work has been translated into 20 languages. He wrote nearly 30 books and is the only author to have received the Norwegian Literary Critics' Award three times. His awards include the Mads Wiel Nygaards Endowment in 1969, the Nordic Council's Literature Prize in 1989, for Roman 1987 and the Brage Prize in 2006 for Armand V. Solstad is among Norway's top-ranked authors of his generation. His early books were considered somewhat controversial, due to their political emphasis (leaning towards the Marxist–Leninist side of the political spectrum).
Helhetlig sett er dette en nydelig trilogi, og jeg velger å se på disse tre fortellingene som én, noe jeg ser for meg få vil slite med.
Bjørn Hansen er umulig å forholde seg fra utsiden, man vet aldri hvor man egentlig har han, og det er enkelt å tro at han bare er en mann som trenger å være alene.
Det er mystisk å se valgene han tar, ovenfor seg selv og mot andre, men likevel sitter man og forstår. Eller gjør man det? Det er både frustrerende og forståelig, vanskelig å skjønne men samtidig helt greit.
Man er forventningsfull til sin far og farfar, til tider uten grunn i det hele tatt, man bare håper at noe skal sette seg fast i skallen. Men hodet til Bjørn Hansen flyter bare fra år til år. Han blir eldre og eldre og tenker at det er på tide å ta noen valg for seg selv, uansett hvor absurde eller irriterende valg disse er.
Jeg er både anti-Hansen og tilhenger av stillhet, både fra det ytre og det indre.