Granene er felt for lenge siden, og skogbunnen er jevnet ut av dynamitt og bulldosere. Det er villaer og rekkehus og et lite kjøpesenter, og en friluftsbarnehage der slengtauet hang. Et eller annet sted nedi bakken ligger skrinet, eller det som er igjen av det. Filip liker å forestille seg at det er like helt.
Fra midten av 1970-tallet er Filip del av en sammensveiset guttegjeng sør i Oslo. Rammet inn av en streng æreskodeks, der en gutt er en gutt og et ord er et ord, har de sin storhetstid, i overgangen mellom barndom og ungdom. Ordløse, men ubrytelige avtaler inngås etter prinsipper om rettferdighet og lojalitet, og hva som hender på skoleveien og ute i marka, har ingen andre noe med. Senere i livet skal de miste kontakten, de fem, og kanskje skal også prinsippene falle. Men hvor skrinet med de livsviktige småtingene ligger begravd - det kommer de vel aldri til å glemme.
Nei, dette husker vi er en roman preget av sprudlende fortellerglede og et billedsterkt språk, fra forfatteren av Fyrstene av Finntjern.
Dette er ingen tjukk bok og jeg har med vilje lest den sakte. Lars Elling nærmest maler små bilder til oss. Små situasjoner og litt lengre historier som på et vis henger sammen. Øyeblikk som mange kan kjenne igjen fra sin oppvekst (60- og 70-tallet) og i dag. En perle av en bok.
Hadde store forventninger til denne oppfølgeren av Fyrstene av Finntjern, som foregår i slektsleddet etter forrige bok, men cirka halvveis i boken faller nivået. Altså, Lars Elling er en mester på det minituøse og presise språket, gjerne med en snert, og det fungerer når vi strengt tatt følger Philip og guttegjengens oppvekst på sent 70-tall, tidlig 80-tall, men faller i fisk utover i boken, når strukturen oppløses og fortellingen penser over på bikarakterer og Philips voksne karriere som maler. Da blir det snarere anmassende med Ellings detaljfokusering, og historien fenger meg ikke lenger. Altså, det er ingen dårlig roman, og særlig kapittelet Hugget, der Lars Elling beskriver den uutrykte æreskulturen gutter i mellom glitrende, men som sagt faller romanen etterhvert i staver og gjør meg uengasjert som leser.
Ellings Fyrstene av Finntjern er en av mine norske favoritter fra leseåret 2023. Synes ikke at han denne gang er helt på samme nivå. Opplevde likevel gjenkjennelsens glede av skildringene fra oppvekst 70-tallet og utover. Man kan merke at Elling er billedkunstner. 3+ og absolutt anbefalelsesverdig.