Eg er. Eg er ikkje. Eg vart brend opp i ein vedomn. Frigjord som kvervelvindar av oske. Atterfødd som rovdyr full av kraft. Eg er jerv. Eg er alle mødrer. Glir inn i alt av liv.
Tvillingane Våle og Rind er i gravferda til foreldra. Dei skal bu hos besteforeldra. På Garden vert dei skilt frå kvarandre.
Besten er grufull, besta kraftlaus.
I ura over garden bur ein svanger jerv. Ho kjenner raseriet vekse.
Alt et er ein roman om avmakt, nedarva vreide, trolldom og hamskifte.
Leander Djønne (f. 1981) er forfattar, biletkunstnar, lærar og gardbrukar frå Hardanger. Han debuterte med Oskespiralen i 2022, ein debut som blei hylla av kritikarane og som vann Lytternes romanpris 2022. For Alt et vann han Brageprisen.
Årets Bragepris-vinner innen kategorien for skjønnlitteratur er ingen andre enn Leander Djønne som vant med sin skrekkroman 𝘈𝘭𝘵 𝘦𝘵! Og ja, jeg kaller denne for en skrekkroman, til tross for at den verken har blitt markedsført som det fra forlaget eller i noen andre kanaler (som jeg vet). For hva er dette om ikke skrekk? Altså dette er noe av det jævligste jeg noensinne har lest.
Så mye blod, gørr, og andre groteskheter får vi ikke kjempe ofte i norske bøker, og jeg elsker Djønne for at han tørr å være så grafisk som han er. Her blir det ikke holdt tilbake på noen beskrivelser, og godt er det, for Djønne er utrolig god på å skrive på en grotesk og skremmende måte. Jeg trengte noen pauser for å prosessere og komme meg gjennom denne.
Det er noe 𝘛𝘩𝘦 𝘚𝘩𝘪𝘯𝘪𝘯𝘨-aktig over hele romanen, med mishandling gått i arv gjennom generasjoner, ville og farlige menn som mister forstanden og vifter med øks, og barn med telepatiske evner. Samtidig er det også noe urnorsk over det hele, både i måten naturen blir beskrevet, hvordan folketro blir brukt og, ikke minst i språket. Jeg er jo alltid litt partisk når det kommer til nynorske bøker, ettersom at jeg syns det er et så fryktelig fint språk, men altså wow.
I en kommentar på Goodreads skriver en leser at, hadde det ikke vært for at boken var skrevet på nynorsk, men heller på bokmål, ville boken: «lett kunnet forveksles med en horror b-film». For noen er dette kanskje noe negativt, for meg er dette noe som virkelig vekker interessen min. Og er jeg enig? Absolutt ikke. Jeg hadde elsket å se denne som film, men den hadde ikke gjort seg godt som b-skrekkfilm (dette kommer fra en som elsker b-skrekkfilmer altså). Her trenger jeg Emilie Blichfeldt eller Ari Aster til å lage en filmatisering!
Leander Djønne, gratulerer! Ikke bare som vinner av Brageprisen, men også med en utrolig god og vellykket skrekkroman. Håper jeg aldri møter på Jerven…
Dette er god, norsk litterær skrekk, og et godt eksempel på at norske lesere vil ha skrekklitteratur!🙌
Jeg likte "Oskespiralen" veldig godt, men dette blir for mørkt for meg. Jeg skjønner at det er en god roman, Bragepris og greier, men den er ikke for alle - og tydeligvis ikke for meg. Jeg var faktisk kvalm gjennom nesten alle de 190 sidene, og det er selvsagt godt gjort: men vil jeg være kvalm to kvelder på rad? Jeg vil jo ikke det. Er det lov å be om bittelitt lys? Det er også noen litterære grep her som jeg ikke er så fan av hvor jeg faller litt av. Men les "Oskespiralen" den er virkelig god!
Poetisk skrekkroman. Om du blandar Sæterbakken, Leikvoll og McCarthy får du kanskje dette? Noko av dei verste drapa og valdshandlingane eg har fått skildra nokon gong.
Veldig bra, men utrolig dark. Jeg er glad for at jeg parallelt leste en bok hvor forsiden var en glinsende delfin foran rosa bakgrunn.
Denne er skrevet på den tjukkaste nynorsk, nesten så langt ut i klammeformene at det virker tilgjort. På grunn av det går det litt snøgt til tider. I min indre lydbok ble det lest som vossamål. Hvis jeg har noen Goodreads-venner som er habile i dette, kunne dere gitt tilbakemelding på om jeg har tolket disse glosene riktig?
andletet=ansiktet angen=lukta bivrar=skjelver bringa=brystene freista=forsøkte/prøvde heilen=hjernen kverve=krype, skjule seg(?) kvitelen=pledd eller dyne av noe slag logane=flammene lykel=nøkkel snøgt=sakte trebotnskoa=holder det ikke å si tresko? Ingen tror vel at noe annet enn bunnen/sålen er av tre?
Hvis man syntes Oskespiralen var voldelig og tidvis brutal, så var det hvert fall en “walk in the park”, i forhold til denne! Jesus christ!! Måtte tidvis dissosiere fra handlingen, fordi enkelte segmenter var så brutale.
Samtidig tåler jeg ganske mye, og Djønnes skrivemåte og språk er helt fantastisk. Slik som i forrige roman, besjeler Djønne både dyr og natur, og det er dette grepet jeg liker best ved hans forfattarskap. Gjennom besjeling bringer Djønne det vestlandske vær, villmark og folk til nye høyder.
Started strong, finished weak, for min del. Jeg tåler bare så mange beskrivelser av piss, blod og skit. Mot slutten ble det så jævlig at jeg bare måtte legge boka i fanget og trekke pusten dypt. Elsket språket, men hvis den hadde vært skrevet på bokmål hadde den lett kunnet forveksles med en horror b-film.
Eg måtte gi meg på denne. Da eg ikkje skjønte ein drit og overgangene var for brå og kjappe. Ingen problem med at den er grotesk, men skjønte svært lite av den røde tråden.
Ikkje for alle, men trur det er ein god bok for de som liker denne type bøker.
Dette er noe av det mest krevende og slitsomme jeg har lest. Både innholdet og språket. Den er skrevet på nynorsk, men det jeg opplever som typ gammel, bondsk nynorsk, så det var flere ord jeg måtte slå opp. Men at den er på nynorsk bidrar til det eventyrlige, og det gjør at det mørke blir mer fremtredende og gjennomtrengende, det fungerer utmerket. Den er så velskrevet, forfatteren gir hele tiden små hint om hva som er greia, og han skildrer hva karakterene går gjennom på en nærmest poetisk måte. Det er mange gjentakelser, korte setninger og noen skikkelige effektive skildrende setninger.
Historien er ordentlig ekkel og fæl. Jeg er anspent omtrent på hver side. Jeg får akkurat nok pause fra jævelskapen til å komme gjennom. Den er delvis meget realistisk, men med et mytologisk bakteppe. Man skjønner at det er noe overnaturlig som man skal forstå etterhvert, samtidig som realismen er veldig tilstede i fortellingen som konkret skjer.
Besten er den verste karakteren jeg har vært borti. Æsj. Men jeg tror på han, på ondskapen, jeg får det på en måte hvorfor forklart. Volden som beskrives er ikke for å sjokkere eller for voldens skyld, den må liksom være med og det er viktig for å forstå.
Man forstår mer og mer kontinuerlig, Djønne gir hele tiden nok til at man forstår. Den får fram universielle temaer på en smart måte, med arv, hva man tar fra foreldre og barn, det primitive i oss, og mødreskap. Det var en ordentlig spennende bok, og selvfølgelig ordentlig vond bok. Men bare navnevalgene er så gjennomtenkt og gir så mye til selve budskapet. Jeg er skikkelig imponert over jobben som ligger bak, og jeg er veldig glad for en så original leseopplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg er ferdig med den.
Jeg tenkte jeg skulle spørre noen om Leander Djønne var et pseudonym for Jon Fosse, men NRK og Knut Hoem har allerede vært innom tanken. Og det er bare det at de bor på hver sin side av samme fjord (vel, nå bor vel Fosse strengt tatt et annet sted da, men han er uansett en Hardangerfjordens mann), det var det og musikaliteten i nynorsken jeg så. Først. Fosse med sin humor, sin psykologiske innsikt i menneskesinnet, og ikke minst beskrivelsene av fjordlandskapet; kanskje han hadde behov for å skrive vrangsiden, tenkte jeg. For tar man bort alt dette som er Fosse, og sliper ned isbreene og fjellsidene ender vi opp med grov natur og Alt et. Ta bort naust, båter, historien, småskoler med horisontalt panel og store vinduer, i tillegg til reparasjoner i generasjoner får vi snøføyke, kulde, skarpe tenner og lam som spiser opp mødrene sine fordi de ikke blir tatt vare på.
Jeg fatter at dette er en dystopi, det går fint an å sammenligne denne boka med for eksempel The Road. Når alt skrelles av er vi kun ute etter å spise hverandre for å overleve. Jeg skjønner at uten kultur, uten omsorg for det nære og lokale, uten moral enten den er religiøs eller regelstyrt, er dette framtida. Og jeg har stor beundring for at Djønne har klart å gjennomføre dette, levd i dette mens han har skrevet det sikkert over lang tid. Men bortsett fra det er ikke dette en fortelling jeg trenger. Den er som en evigvarende granskog, helt mørk, helt endeløs.
Boka har vært mye diskutert i forskjellige podcaster den siste tida så jeg blei litt overraska over at det lå et eks på BookBites jeg kunne låne umiddelbart. Og nå er det lagt tilbake.
Sikkert en bok som passer for noen, men ikke noe for meg. Grusom bok, og da mener jeg mest handling. Bra skrevet for så vidt, men falt ikke i smak hos meg. Ble litt for voldsomt og detaljert med mord, overgrep og hvordan alle personene i boka hadde vært gjennom så mye fælt. Ble bare verre des mer fælt som kom utover i boka.Vokste litt på meg helt mot slutten da personene gikk inn i dyr og man fikk en sånn overgang mellom liv og død aktig greie, og likte at ungene klarte å komme seg unna på et vis. Hadde nok vært vanskeligere for meg å fullføre på bokmål, men fikk litt distanse med nynorsk og en del nynorske ord jeg ikke alltid forsto.
This entire review has been hidden because of spoilers.
For en fysisk opplevelse denne romanen er. Det er kroppsvæsker, kjøtt, lukt, råte… og et alt som gjennomsyrer all våren - en kraft. Et alt - alt et. Jeg hadde aldri orket å se dette som en film, men som poetisk roman fungerer det, som indre bilder fungerer det, og det er interessant. Jeg ser det for meg, jeg tåler det. Dette er voldelig uten å være voldsfest for egen skyld. Men at naboen skulle være av samme ulla? Det…
This entire review has been hidden because of spoilers.
Så tydelig noen har klart å fange aggresjons- og dødsdrift i en bok. Et ubehag som skviser seg hardere og mer klaustrofobisk fast i leseren, uten å gi slipp før boka er over. Absolutt noe av det jæveligste jeg har lest (akkurat som jeg regner med forfatteren ønsker). Får til i bokform det Irreversible fikk til med film.
Ebok. Det var sannelig litt av en bok! Hørte om den på Menn uten midje kan også lese, og tenkte at denne må jeg få med meg. Angrer ikke på det. Brageprisen vel fortjent!
Ikke helt for meg. Leste bare litt her og der, så brukte lang tid på å lese. For mye meningsløs jævelskap. Derimot likte jeg godt skildringen av relasjonen mellom Rind og Våle.