Eg er. Eg er ikkje. Eg vart brend opp i ein vedomn. Frigjord som kvervelvindar av oske. Atterfødd som rovdyr full av kraft. Eg er jerv. Eg er alle mødrer. Glir inn i alt av liv.
Tvillingane Våle og Rind er i gravferda til foreldra. Dei skal bu hos besteforeldra. På Garden vert dei skilt frå kvarandre.
Besten er grufull, besta kraftlaus.
I ura over garden bur ein svanger jerv. Ho kjenner raseriet vekse.
Alt et er ein roman om avmakt, nedarva vreide, trolldom og hamskifte.
Leander Djønne (f. 1981) er forfattar, biletkunstnar, lærar og gardbrukar frå Hardanger. Han debuterte med Oskespiralen i 2022, ein debut som blei hylla av kritikarane og som vann Lytternes romanpris 2022. For Alt et vann han Brageprisen.
Årets Bragepris-vinner innen kategorien for skjønnlitteratur er ingen andre enn Leander Djønne som vant med sin skrekkroman 𝘈𝘭𝘵 𝘦𝘵! Og ja, jeg kaller denne for en skrekkroman, til tross for at den verken har blitt markedsført som det fra forlaget eller i noen andre kanaler (som jeg vet). For hva er dette om ikke skrekk? Altså dette er noe av det jævligste jeg noensinne har lest.
Så mye blod, gørr, og andre groteskheter får vi ikke kjempe ofte i norske bøker, og jeg elsker Djønne for at han tørr å være så grafisk som han er. Her blir det ikke holdt tilbake på noen beskrivelser, og godt er det, for Djønne er utrolig god på å skrive på en grotesk og skremmende måte. Jeg trengte noen pauser for å prosessere og komme meg gjennom denne.
Det er noe 𝘛𝘩𝘦 𝘚𝘩𝘪𝘯𝘪𝘯𝘨-aktig over hele romanen, med mishandling gått i arv gjennom generasjoner, ville og farlige menn som mister forstanden og vifter med øks, og barn med telepatiske evner. Samtidig er det også noe urnorsk over det hele, både i måten naturen blir beskrevet, hvordan folketro blir brukt og, ikke minst i språket. Jeg er jo alltid litt partisk når det kommer til nynorske bøker, ettersom at jeg syns det er et så fryktelig fint språk, men altså wow.
I en kommentar på Goodreads skriver en leser at, hadde det ikke vært for at boken var skrevet på nynorsk, men heller på bokmål, ville boken: «lett kunnet forveksles med en horror b-film». For noen er dette kanskje noe negativt, for meg er dette noe som virkelig vekker interessen min. Og er jeg enig? Absolutt ikke. Jeg hadde elsket å se denne som film, men den hadde ikke gjort seg godt som b-skrekkfilm (dette kommer fra en som elsker b-skrekkfilmer altså). Her trenger jeg Emilie Blichfeldt eller Ari Aster til å lage en filmatisering!
Leander Djønne, gratulerer! Ikke bare som vinner av Brageprisen, men også med en utrolig god og vellykket skrekkroman. Håper jeg aldri møter på Jerven…
Dette er god, norsk litterær skrekk, og et godt eksempel på at norske lesere vil ha skrekklitteratur!🙌
Jeg likte "Oskespiralen" veldig godt, men dette blir for mørkt for meg. Jeg skjønner at det er en god roman, Bragepris og greier, men den er ikke for alle - og tydeligvis ikke for meg. Jeg var faktisk kvalm gjennom nesten alle de 190 sidene, og det er selvsagt godt gjort: men vil jeg være kvalm to kvelder på rad? Jeg vil jo ikke det. Er det lov å be om bittelitt lys? Det er også noen litterære grep her som jeg ikke er så fan av hvor jeg faller litt av. Men les "Oskespiralen" den er virkelig god!
Vissa böcker kastar man sig över fortare än andra, ibland utan att riktigt veta varför. ”Allt äter” var en sån för mig, och vad det har verkat även för många andra. Vad som skapat suget är lite oklart. DN skrev förvisso hyllande om boken i samband med att den vann Bragepriest och jämförde med Lina Wolffs ”Liken vi begravde” men mycket handlar det nog om att mitt förtroende för Flo förlag är skyhögt och att såväl titel som omslag signalerar något annorlunda.
Och jo, annorlunda får man säga att det är, annorlunda och nattsvart. I berättelsen om syskonen Våle och Rind som förlorat sina föräldrar i en bilolycka och därför får bo hos sin farmor och farfar finns nästan inget ljus alls. Människan är här en vidrig varelse, full av våld och ondska (alternativt oförmögen att stoppa detta) och ibland blir det nästan för mycket att läsa om hur tvillingparet behandlas.
Våldet och misären är heller inte isolerat till nutiden. I berättelsen går den i arv genom släktleden, är en del av alla människoöden som beskrivs. Och inte bara hos människorna, även hos järven som är en av bokens huvudkaraktärer, hon som dödat sin mor och äter sina barn.
Bokens oförsonliga mörker får mig att tänka på Vertigo förlags tidiga utgivning (tänk Stig Sæterbakken och Nikanor Teratologen) och för den delen på det allra norskaste som finns: black metal. En googling visar också en koppling: på pressbilder tagna inför ett av bandet Immortals senare skivor står Leander Djønne angiven som fotograf …
Men åter till boken. Den enda ljusning som erbjuds handlar om Våle och Rinds relation, den ömhet de känner för varandra och den omsorg de visar. Det nästan magiska band som finns mellan dem får mig också att tänka på en annan roman skriven på nynorska, Tarjei Vesaas ”Isslottet”, där flickorna Siss och Unn för en kort stund delar något liknande. När Våle går vilse i järvens grotta påminner det också om hur Unn förvillar sig i den isformation som bildats vid ett vattenfall, och även om likheterna i övrigt kanske stannar där är det två böcker som trots tunga ämnen ändå har en säregen lyskraft. Precis som en riktigt bra black metal-skiva med andra ord.
Poetisk skrekkroman. Om du blandar Sæterbakken, Leikvoll og McCarthy får du kanskje dette? Noko av dei verste drapa og valdshandlingane eg har fått skildra nokon gong.
Veldig bra, men utrolig dark. Jeg er glad for at jeg parallelt leste en bok hvor forsiden var en glinsende delfin foran rosa bakgrunn.
Denne er skrevet på den tjukkaste nynorsk, nesten så langt ut i klammeformene at det virker tilgjort. På grunn av det går det litt snøgt til tider. I min indre lydbok ble det lest som vossamål. Hvis jeg har noen Goodreads-venner som er habile i dette, kunne dere gitt tilbakemelding på om jeg har tolket disse glosene riktig?
andletet=ansiktet angen=lukta bivrar=skjelver bringa=brystene freista=forsøkte/prøvde heilen=hjernen kverve=krype, skjule seg(?) kvitelen=pledd eller dyne av noe slag logane=flammene lykel=nøkkel snøgt=sakte trebotnskoa=holder det ikke å si tresko? Ingen tror vel at noe annet enn bunnen/sålen er av tre?
Det er så mørkt som bare skadde menneskesinn kan være. Du har nok ikke lest noe som ligner dette. Det mørke, ondskapsfulle raseriet blir skrevet fram med et fantastisk språklig overskudd og nærhet, og denne fortellingen kunne bare vært formidlet på et konservativt nynorsk, noe annet ville ikke satt så tungt fotavtrykk. En jerv som fortellerstemme. En avsides, vanskjøttet gård i en trang vestlandsk fjord. Nå MÅ jeg lese noe som letter psyken!
Hvis man syntes Oskespiralen var voldelig og tidvis brutal, så var det hvert fall en “walk in the park”, i forhold til denne! Jesus christ!! Måtte tidvis dissosiere fra handlingen, fordi enkelte segmenter var så brutale.
Samtidig tåler jeg ganske mye, og Djønnes skrivemåte og språk er helt fantastisk. Slik som i forrige roman, besjeler Djønne både dyr og natur, og det er dette grepet jeg liker best ved hans forfattarskap. Gjennom besjeling bringer Djønne det vestlandske vær, villmark og folk til nye høyder.
Started strong, finished weak, for min del. Jeg tåler bare så mange beskrivelser av piss, blod og skit. Mot slutten ble det så jævlig at jeg bare måtte legge boka i fanget og trekke pusten dypt. Elsket språket, men hvis den hadde vært skrevet på bokmål hadde den lett kunnet forveksles med en horror b-film.
Likte ikke. Hele handlingen er forutsigbar i mer eller mindre grad etter de første 20-30 sidene. Karakterene er statiske karikaturer av seg selv. Mer en fortelling enn en roman. Boka er en elendighetsfarse der den ene voldeligheten kommer etter den andre. Voldeligheten i seg selv er ikke et problem, men den oppleves som helt innholdsløs og intetsigende. For å være ærlig minner den meg om grøssere man leser på barneskolen, typ Marg og bein. Minnet også om Faldbakken "Stakkar", som er preget av den samme innholdsløse tøffheten og råskapen.
Skjønner ikke at denne boka er blitt så anerkjent? Fikk oktoberprisen for å være "modig litteratur". Skjønner ikke hvordan boka er modig. Skjønner heller ikke hvorfor modighet betyr at boka er bra?
Mye greier som minner om Fosse: Rare norrønklingende navn, ekkosetninger og repetisjon, bevisstheter som går på tvers av hverandre, samme fokus rundt et visst knippe ord... "ljos og stein". Handlingen også satt i typisk vestlandslandskap. Gjør ikke nødvendigvis boka verre men er bare litt.. rart?
Litt overrasket jeg ikke likte boka. Leser kanskje "Oskespiralen" en gang senere, men ikke med det første.
Hjelpe meg. Leander Djønne - hva faen holder du på med 😩 Dette er det dystreste og ekleste (!) jeg har lest på LENGE. Og jeg er en ihuga fan av dystert og ekkelt - en sjanger jeg normalt sett er GOD på. Her måtte jeg imidlertid ta flere lesepauser og bare grøsse. Tror også jeg mumlet «æsj» og «ååånei» for meg selv, gjentatte ganger, på toget på vei til jobb. Allikevel var det noe veldig besettende med denne gørra. Jeg ble drevet fra side til side, måtte bare lese litt til. Hadde konsentrasjonsvansker på jobb en hel dag i innspurten, for ville helst bare lese videre for å se hvor denne elendigheten endte. Muy bien - jeg likte denne. Selv om jeg stadig måtte ty til google translate for å oversette nynorsk til bokmål. Og så vil jeg gjerne finne meg en dokumentar eller to om jervens lynne. Er de virkelig så brutale? Gjenstår å se!
Eg måtte gi meg på denne. Da eg ikkje skjønte ein drit og overgangene var for brå og kjappe. Ingen problem med at den er grotesk, men skjønte svært lite av den røde tråden.
Ikkje for alle, men trur det er ein god bok for de som liker denne type bøker.
39 i 2026: Bestefaren fra helvete! Herregud for ei drøy bok, men umulig å legge vekk. Jeg synes jo Oskespiralen var mørk, men viser seg at den bare var småtteri mot dette. Noen av beskrivelsene her er så drøye at jeg ikke kan huske å ha lest noe lignende før. Jeg er fascinert av den «hard core» nynorsken her, det er virkelig velskrevet. Litt frustrerende å ikke skjønne alle ordene, men det gikk bra. Ellers er det jo veldig interessant å få et innblikk i hvordan vold går i arv fra generasjon til generasjon. Jeg er også veldig nysgjerrig på forfatteren har opplevd i livet som trigger slik litteratur?
Både et krevende språk og ikke minst vold og overgrep gjør at denne virkelig ikke er for alle.
generelt bra skrevet med solid atmosfære, men samtidig trengte jeg ikke å lese nesten 200 sider med grafisk vold og misbruk mellom familiemedlemmer. jeg liker mørke bøker med mørk tematikk, men dette ble til tider for monotont for meg.