Eg er. Eg er ikkje. Eg vart brend opp i ein vedomn. Frigjord som kvervelvindar av oske. Atterfødd som rovdyr full av kraft. Eg er jerv. Eg er alle mødrer. Glir inn i alt av liv.
Tvillingane Våle og Rind er i gravferda til foreldra. Dei skal bu hos besteforeldra. På Garden vert dei skilt frå kvarandre.
Besten er grufull, besta kraftlaus.
I ura over garden bur ein svanger jerv. Ho kjenner raseriet vekse.
Alt et er ein roman om avmakt, nedarva vreide, trolldom og hamskifte.
Leander Djønne (f. 1981) er forfattar, biletkunstnar, lærar og gardbrukar frå Hardanger. Han debuterte med Oskespiralen i 2022, ein debut som blei hylla av kritikarane og som vann Lytternes romanpris 2022. For Alt et vann han Brageprisen.
Årets Bragepris-vinner innen kategorien for skjønnlitteratur er ingen andre enn Leander Djønne som vant med sin skrekkroman 𝘈𝘭𝘵 𝘦𝘵! Og ja, jeg kaller denne for en skrekkroman, til tross for at den verken har blitt markedsført som det fra forlaget eller i noen andre kanaler (som jeg vet). For hva er dette om ikke skrekk? Altså dette er noe av det jævligste jeg noensinne har lest.
Så mye blod, gørr, og andre groteskheter får vi ikke kjempe ofte i norske bøker, og jeg elsker Djønne for at han tørr å være så grafisk som han er. Her blir det ikke holdt tilbake på noen beskrivelser, og godt er det, for Djønne er utrolig god på å skrive på en grotesk og skremmende måte. Jeg trengte noen pauser for å prosessere og komme meg gjennom denne.
Det er noe 𝘛𝘩𝘦 𝘚𝘩𝘪𝘯𝘪𝘯𝘨-aktig over hele romanen, med mishandling gått i arv gjennom generasjoner, ville og farlige menn som mister forstanden og vifter med øks, og barn med telepatiske evner. Samtidig er det også noe urnorsk over det hele, både i måten naturen blir beskrevet, hvordan folketro blir brukt og, ikke minst i språket. Jeg er jo alltid litt partisk når det kommer til nynorske bøker, ettersom at jeg syns det er et så fryktelig fint språk, men altså wow.
I en kommentar på Goodreads skriver en leser at, hadde det ikke vært for at boken var skrevet på nynorsk, men heller på bokmål, ville boken: «lett kunnet forveksles med en horror b-film». For noen er dette kanskje noe negativt, for meg er dette noe som virkelig vekker interessen min. Og er jeg enig? Absolutt ikke. Jeg hadde elsket å se denne som film, men den hadde ikke gjort seg godt som b-skrekkfilm (dette kommer fra en som elsker b-skrekkfilmer altså). Her trenger jeg Emilie Blichfeldt eller Ari Aster til å lage en filmatisering!
Leander Djønne, gratulerer! Ikke bare som vinner av Brageprisen, men også med en utrolig god og vellykket skrekkroman. Håper jeg aldri møter på Jerven…
Dette er god, norsk litterær skrekk, og et godt eksempel på at norske lesere vil ha skrekklitteratur!🙌
Jeg likte "Oskespiralen" veldig godt, men dette blir for mørkt for meg. Jeg skjønner at det er en god roman, Bragepris og greier, men den er ikke for alle - og tydeligvis ikke for meg. Jeg var faktisk kvalm gjennom nesten alle de 190 sidene, og det er selvsagt godt gjort: men vil jeg være kvalm to kvelder på rad? Jeg vil jo ikke det. Er det lov å be om bittelitt lys? Det er også noen litterære grep her som jeg ikke er så fan av hvor jeg faller litt av. Men les "Oskespiralen" den er virkelig god!
Vissa böcker kastar man sig över fortare än andra, ibland utan att riktigt veta varför. ”Allt äter” var en sån för mig, och vad det har verkat även för många andra. Vad som skapat suget är lite oklart. DN skrev förvisso hyllande om boken i samband med att den vann Bragepriest och jämförde med Lina Wolffs ”Liken vi begravde” men mycket handlar det nog om att mitt förtroende för Flo förlag är skyhögt och att såväl titel som omslag signalerar något annorlunda.
Och jo, annorlunda får man säga att det är, annorlunda och nattsvart. I berättelsen om syskonen Våle och Rind som förlorat sina föräldrar i en bilolycka och därför får bo hos sin farmor och farfar finns nästan inget ljus alls. Människan är här en vidrig varelse, full av våld och ondska (alternativt oförmögen att stoppa detta) och ibland blir det nästan för mycket att läsa om hur tvillingparet behandlas.
Våldet och misären är heller inte isolerat till nutiden. I berättelsen går den i arv genom släktleden, är en del av alla människoöden som beskrivs. Och inte bara hos människorna, även hos järven som är en av bokens huvudkaraktärer, hon som dödat sin mor och äter sina barn.
Bokens oförsonliga mörker får mig att tänka på Vertigo förlags tidiga utgivning (tänk Stig Sæterbakken och Nikanor Teratologen) och för den delen på det allra norskaste som finns: black metal. En googling visar också en koppling: på pressbilder tagna inför ett av bandet Immortals senare skivor står Leander Djønne angiven som fotograf …
Men åter till boken. Den enda ljusning som erbjuds handlar om Våle och Rinds relation, den ömhet de känner för varandra och den omsorg de visar. Det nästan magiska band som finns mellan dem får mig också att tänka på en annan roman skriven på nynorska, Tarjei Vesaas ”Isslottet”, där flickorna Siss och Unn för en kort stund delar något liknande. När Våle går vilse i järvens grotta påminner det också om hur Unn förvillar sig i den isformation som bildats vid ett vattenfall, och även om likheterna i övrigt kanske stannar där är det två böcker som trots tunga ämnen ändå har en säregen lyskraft. Precis som en riktigt bra black metal-skiva med andra ord.
Poetisk skrekkroman. Om du blandar Sæterbakken, Leikvoll og McCarthy får du kanskje dette? Noko av dei verste drapa og valdshandlingane eg har fått skildra nokon gong.
Veldig bra, men utrolig dark. Jeg er glad for at jeg parallelt leste en bok hvor forsiden var en glinsende delfin foran rosa bakgrunn.
Denne er skrevet på den tjukkaste nynorsk, nesten så langt ut i klammeformene at det virker tilgjort. På grunn av det går det litt snøgt til tider. I min indre lydbok ble det lest som vossamål. Hvis jeg har noen Goodreads-venner som er habile i dette, kunne dere gitt tilbakemelding på om jeg har tolket disse glosene riktig?
andletet=ansiktet angen=lukta bivrar=skjelver bringa=brystene freista=forsøkte/prøvde heilen=hjernen kverve=krype, skjule seg(?) kvitelen=pledd eller dyne av noe slag logane=flammene lykel=nøkkel snøgt=sakte trebotnskoa=holder det ikke å si tresko? Ingen tror vel at noe annet enn bunnen/sålen er av tre?
Det er så mørkt som bare skadde menneskesinn kan være. Du har nok ikke lest noe som ligner dette. Det mørke, ondskapsfulle raseriet blir skrevet fram med et fantastisk språklig overskudd og nærhet, og denne fortellingen kunne bare vært formidlet på et konservativt nynorsk, noe annet ville ikke satt så tungt fotavtrykk. En jerv som fortellerstemme. En avsides, vanskjøttet gård i en trang vestlandsk fjord. Nå MÅ jeg lese noe som letter psyken!
Hvis man syntes Oskespiralen var voldelig og tidvis brutal, så var det hvert fall en “walk in the park”, i forhold til denne! Jesus christ!! Måtte tidvis dissosiere fra handlingen, fordi enkelte segmenter var så brutale.
Samtidig tåler jeg ganske mye, og Djønnes skrivemåte og språk er helt fantastisk. Slik som i forrige roman, besjeler Djønne både dyr og natur, og det er dette grepet jeg liker best ved hans forfattarskap. Gjennom besjeling bringer Djønne det vestlandske vær, villmark og folk til nye høyder.
Started strong, finished weak, for min del. Jeg tåler bare så mange beskrivelser av piss, blod og skit. Mot slutten ble det så jævlig at jeg bare måtte legge boka i fanget og trekke pusten dypt. Elsket språket, men hvis den hadde vært skrevet på bokmål hadde den lett kunnet forveksles med en horror b-film.
Likte ikke. Hele handlingen er forutsigbar i mer eller mindre grad etter de første 20-30 sidene. Karakterene er statiske karikaturer av seg selv. Mer en fortelling enn en roman. Boka er en elendighetsfarse der den ene voldeligheten kommer etter den andre. Voldeligheten i seg selv er ikke et problem, men den oppleves som helt innholdsløs og intetsigende. For å være ærlig minner den meg om grøssere man leser på barneskolen, typ Marg og bein. Minnet også om Faldbakken "Stakkar", som er preget av den samme innholdsløse tøffheten og råskapen.
Skjønner ikke at denne boka er blitt så anerkjent? Fikk oktoberprisen for å være "modig litteratur". Skjønner ikke hvordan boka er modig. Skjønner heller ikke hvorfor modighet betyr at boka er bra?
Mye greier som minner om Fosse: Rare norrønklingende navn, ekkosetninger og repetisjon, bevisstheter som går på tvers av hverandre, samme fokus rundt et visst knippe ord... "ljos og stein". Handlingen også satt i typisk vestlandslandskap. Gjør ikke nødvendigvis boka verre men er bare litt.. rart?
Litt overrasket jeg ikke likte boka. Leser kanskje "Oskespiralen" en gang senere, men ikke med det første.
Hjelpe meg. Leander Djønne - hva faen holder du på med 😩 Dette er det dystreste og ekleste (!) jeg har lest på LENGE. Og jeg er en ihuga fan av dystert og ekkelt - en sjanger jeg normalt sett er GOD på. Her måtte jeg imidlertid ta flere lesepauser og bare grøsse. Tror også jeg mumlet «æsj» og «ååånei» for meg selv, gjentatte ganger, på toget på vei til jobb. Allikevel var det noe veldig besettende med denne gørra. Jeg ble drevet fra side til side, måtte bare lese litt til. Hadde konsentrasjonsvansker på jobb en hel dag i innspurten, for ville helst bare lese videre for å se hvor denne elendigheten endte. Muy bien - jeg likte denne. Selv om jeg stadig måtte ty til google translate for å oversette nynorsk til bokmål. Og så vil jeg gjerne finne meg en dokumentar eller to om jervens lynne. Er de virkelig så brutale? Gjenstår å se!
Eg måtte gi meg på denne. Da eg ikkje skjønte ein drit og overgangene var for brå og kjappe. Ingen problem med at den er grotesk, men skjønte svært lite av den røde tråden.
Ikkje for alle, men trur det er ein god bok for de som liker denne type bøker.
Dette er noe av det mest krevende og slitsomme jeg har lest. Både innholdet og språket. Den er skrevet på nynorsk, men det jeg opplever som typ gammel, bondsk nynorsk, så det var flere ord jeg måtte slå opp. Men at den er på nynorsk bidrar til det eventyrlige, og det gjør at det mørke blir mer fremtredende og gjennomtrengende, det fungerer utmerket. Den er så velskrevet, forfatteren gir hele tiden små hint om hva som er greia, og han skildrer hva karakterene går gjennom på en nærmest poetisk måte. Det er mange gjentakelser, korte setninger og noen skikkelige effektive skildrende setninger.
Historien er ordentlig ekkel og fæl. Jeg er anspent omtrent på hver side. Jeg får akkurat nok pause fra jævelskapen til å komme gjennom. Den er delvis meget realistisk, men med et mytologisk bakteppe. Man skjønner at det er noe overnaturlig som man skal forstå etterhvert, samtidig som realismen er veldig tilstede i fortellingen som konkret skjer.
Besten er den verste karakteren jeg har vært borti. Æsj. Men jeg tror på han, på ondskapen, jeg får det på en måte hvorfor forklart. Volden som beskrives er ikke for å sjokkere eller for voldens skyld, den må liksom være med og det er viktig for å forstå.
Man forstår mer og mer kontinuerlig, Djønne gir hele tiden nok til at man forstår. Den får fram universielle temaer på en smart måte, med arv, hva man tar fra foreldre og barn, det primitive i oss, og mødreskap. Det var en ordentlig spennende bok, og selvfølgelig ordentlig vond bok. Men bare navnevalgene er så gjennomtenkt og gir så mye til selve budskapet. Jeg er skikkelig imponert over jobben som ligger bak, og jeg er veldig glad for en så original leseopplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg er ferdig med den.
Jeg tenkte jeg skulle spørre noen om Leander Djønne var et pseudonym for Jon Fosse, men NRK og Knut Hoem har allerede vært innom tanken. Og det er bare det at de bor på hver sin side av samme fjord (vel, nå bor vel Fosse strengt tatt et annet sted da, men han er uansett en Hardangerfjordens mann), det var det og musikaliteten i nynorsken jeg så. Først. Fosse med sin humor, sin psykologiske innsikt i menneskesinnet, og ikke minst beskrivelsene av fjordlandskapet; kanskje han hadde behov for å skrive vrangsiden, tenkte jeg. For tar man bort alt dette som er Fosse, og sliper ned isbreene og fjellsidene ender vi opp med grov natur og Alt et. Ta bort naust, båter, historien, småskoler med horisontalt panel og store vinduer, i tillegg til reparasjoner i generasjoner får vi snøføyke, kulde, skarpe tenner og lam som spiser opp mødrene sine fordi de ikke blir tatt vare på.
Jeg fatter at dette er en dystopi, det går fint an å sammenligne denne boka med for eksempel The Road. Når alt skrelles av er vi kun ute etter å spise hverandre for å overleve. Jeg skjønner at uten kultur, uten omsorg for det nære og lokale, uten moral enten den er religiøs eller regelstyrt, er dette framtida. Og jeg har stor beundring for at Djønne har klart å gjennomføre dette, levd i dette mens han har skrevet det sikkert over lang tid. Men bortsett fra det er ikke dette en fortelling jeg trenger. Den er som en evigvarende granskog, helt mørk, helt endeløs.
Boka har vært mye diskutert i forskjellige podcaster den siste tida så jeg blei litt overraska over at det lå et eks på BookBites jeg kunne låne umiddelbart. Og nå er det lagt tilbake.
Dette er definitivit en av de fæleste bøkene jeg noen gang har lest.
Når det er sagt, er den vel verdt å lese.
Men den er ikke for sarte sjeler.
Djønne har skrevet en intens, marerittaktig beretning som tar for seg det aller mørkeste i menneskets vesen og setter dette opp mot naturens enklere råskap.
Sidestilt med beskrivelsene av to barns grusomme opplevelser på gården til sin sadistiske, alkoholiserte bestefar får vi glimt av en hunnjerv og hennes liv mens hun nærer en primal hunger og venter på å føde et kull med valper.
Djønne skriver utrolig godt. Språket skaper intense bilder i hodet til leseren, så man både kan se, føle og lukte det som skjer. Jeg opplever sjeldent så sterk sanseinnlevelse som jeg gjorde i denne boken.
Det er et drag av det overnaturlige i boken. Vi følger bestemorens håpløse kamp med seg selv, mens hun stadig glir inn i hukommelsens verden, der hennes samiske aner tydeliggjøres. Inni henne slår trommeslag, hun knyttes ubønnhørlig til dette primale og naturnære hun forsøker å løsrive seg fra.
Boken tar opp flere temaer, fremst blant dem generasjonelle traumer og vold. Faren slår slik bestefaren slo, slik oldefaren slo. Kraften av naturen og det mystiske i mennesket er også et viktig tema, i tillegg til giftig maskulinitet.
"Alt et" er en mørk, mørk bok, men jeg finner også en tråd av håp her.
Hvis du tåler å bli utsatt for det grusomme i litteraturen, kan jeg definitivt anbefale denne boka. Jeg har i hvert fall absolutt lyst til å lese mer fra Djønne.
Sikkert en bok som passer for noen, men ikke noe for meg. Grusom bok, og da mener jeg mest handling. Bra skrevet for så vidt, men falt ikke i smak hos meg. Ble litt for voldsomt og detaljert med mord, overgrep og hvordan alle personene i boka hadde vært gjennom så mye fælt. Ble bare verre des mer fælt som kom utover i boka.Vokste litt på meg helt mot slutten da personene gikk inn i dyr og man fikk en sånn overgang mellom liv og død aktig greie, og likte at ungene klarte å komme seg unna på et vis. Hadde nok vært vanskeligere for meg å fullføre på bokmål, men fikk litt distanse med nynorsk og en del nynorske ord jeg ikke alltid forsto.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Her er det mest dyriske i mennesket i fri utfoldelse. Denne går Stephen King og Stephen Graham Jones en høy gang. Til alt overmål klarer forfatteren å skrive fram et hig i denne leseren etter... mer? Var det det dyriske i meg sjøl som ikke klarte å legge boka fra meg?
Besta's sjel forteller om det hun opplever som om det var en tur i eplehagen. Rind virker også oppegående inne i sin ikke-verbale og forkrøpla kropp. Lyset er ikke i kjøttet hos disse to, men utenfor. Eller innenfor. Kontrasten mellom det voldelige og lyset, mellom kjøttets gru og åndens letthet skaper små pusterom i ei ellers tett og alldeles forjævlig fortelling.
Det værste jeg noen gang har lest. Språket er helt fantastisk. Skildringene så grusomme og billedlige. Ser mange skriver at dette er i genren skrekk. Men nei, dette er ren smerte. Jeg gråt meg gjennom denne boken. Den setter ord på mishandling på en slik måte at smerten gnager i meg gjennom hele boken. Den får deg til å tenke og forstå om enn litt av smerten. Den viser hvordan mishandlingen går i arv, hvordan den kan gå i arv. Jerven er bare enda et grep hvor det dysfunksjonelle illustreres på enda en måte.