Det er ikke lett i dag å forklare hvorfor jeg trudde det var mulig, å romme så mye kjærlighet. Jeg kunne gjort ting annerledes, selvfølgelig, tenkt annerledes, men det var ikke lett den gangen å holde alle ting sammen og på samme tid skille dem fra hverandre, i en så stor sirkel av liv, i de få månedene; på en måte som en hel epoke, på en annen måte bare noen øyeblikk, men det er vanskelig å skulle si at jeg angrer, fordi det burde ha vært mulig. Og hvis noen spør, hva ville du ha sagt, hvis det var kona di det gjaldt, og ikke deg. Da ville jeg ha svart: Det er ikke det jeg snakker om.
Er det mulig å gjøre opp for en urett man begikk for så lenge siden? Og i så fall: Hvem gjør man det for - den andre, eller seg sjøl? Per Petterson kan som ingen annen beskrive mannlig ensomhet, skyldfølelse og eksistensiell fortvilelse. I denne romanen gjør han det igjen, og det er vondt, bevegende og vidunderlig pettersonsk.
Petterson knew from the age of 18 that he wanted to be a writer, but didn't embark on this career for many years - his debut book, the short story collection Aske i munnen, sand i skoa, (Ashes in the Mouth, Sand in the Shoes) was published 17 years later, when Petterson was 35. Previously he had worked for years in a factory as an unskilled labourer, as his parents had done before him, and had also trained as a librarian, and worked as a bookseller. In 1990, the year following the publication of his first novel, Pettersen's family was struck by tragedy - his mother, father, brother and nephew were killed in a fire onboard a ferry. His third novel Til Sibir (To Siberia) was nominated for The Nordic Council's Literature Prize, and his fourth novel I kjølvannet (In the Wake), which is a young man's story of losing his family in the Scandinavian Star ferry disaster in 1990, won the Brage Prize for 2000. His breakthrough, however, was Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) which was awarded two top literary prizes in Norway - the The Norwegian Critics Prize for Literature and the Booksellers’ Best Book of the Year Award.
Denne Kasper på 70 år angrer på diverse urett han har utsatt de ulike kvinnfolka i hans liv for… At Pettersson kan skrive, er det virkelig ingen tvil om, men jeg tror rett og slett ikke plottet i denne romanen traff meg noe særlig. Det er jo universelle greier som kjærligheten og anger i monitor, men handlinga engasjerte meg ikke slik jeg kanskje hadde håpa på.
Mest interessant i boka er vennskapet mellom Kasper og Einar, og skildringene av østlandets landskap som hovedkarakteren vandrer eller kjører rundt i daglig (jeg bør tydeligvis ta meg turen til Øyeren!). Sistnevnte er jo i klassisk Per P-stil, det mestrer han særdeles godt. Oppsummert: godt språk, helt ålreit handling. Gleder meg til å se han på Litteraturhuset!
Åh, del fem av denne boka, jeg ble så grepet! Før det kjente jeg på en del frustrasjon over hovedkarakteren Kasper. Men Petterson skriver jo så godt! De mange presise setninger som får fram hvordan Kasper ser klart, men først når tiden har gitt ham avstand til hendelsene. Når det er for seint.
Hvis PP hadde visst hvordan man komponerte en roman, eller hatt en redaktør som visste det, ville dette vært en femmer. Når prosaen hans først fester taket, er det et godt sted å være. Jeg runder opp, av den grunn.
Denne boka vil for alltid ha en litt mer spesiell plass i hjertet mitt enn andre bøker, siden den foregår på nøyaktig samme sted som jeg bor. Den samme bussen på omslaget husker jeg såvidt selv fra barndommen, så denne er helt HELT spesiell! Steder, kaféer, kiosker, kjøpesentre, blokker…alle steder jeg kjenner så godt til selv. Historien er sår og vakker, mitt første møte med Petterson faktisk. Prosaen er noe annerledes enn det jeg vanligvis leser og liker, men denne historien sitter godt i ❤️ vakkert..!
Per Petterson gjør en trist og glad på samme tid. Denne mannen, som er en nært beslektet variant av alle Pettersons menn, gjør ting som er dumme og menneskelige. Hva er det som gjør at man blir så grepet av ham og dem? Melankolien utvilsomt, kanskje det menneskelige ved å gjøre valg som er ugjenkallelige. PP er en emosjonell intellektuell - det går hos ham opp i en høyere enhet.
Bok 24/25 fra 2025: Sterk sterk 3er. Jeg synes språket er vidunderlig! Til og med naturskildringer og opplevelser med dyr (åpningen), som ofte kjeder meg litt, skrives så godt at jeg dras helt inn. Enkelte av de menneskelige relasjonene bygges også godt opp og er både såre og vakre. En liten favoritt er relasjonen med bussjåføren! Det som trekker noe ned er karakterene Inger og Signe som jeg synes kanskje blir litt endimensjonale og til dels urealistiske. Elsker heller ikke alt av metagrep, romanen kunne fint stått seg uten det.
Han skriver altså så utrolig fint. For språket og flyten alene kunne boka handlet om nesten hva som helst. Jeg må lese mer av han! Jeg synes alle andre karakterer enn Kasper og Signe er veldig interessante. Jeg synes det er veldig fint hvordan erindringene av levd liv er sammenflettet av hverdag og de øyeblikkene vi tar med oss. Det var en fin opplevelse, og noen rørende punkter. Fortelleren er skikkelig godt gjennomført, den er litt seig, men det kler historien og fortelleren.
Han skriver altså så utrolig fint. Språket og flyten alene kunne boka handlet om nesten hva som helst.
Jeg synes det er veldig fint hvordan erindringene av levd liv er sammenflettet av hverdag og de øyeblikkene vi tar med oss. Det var en fin opplevelse, og noen rørende punkter. Fortelleren er skikkelig godt gjennomført, den er litt seig, men det kler historien og fortelleren.
Han skriver så godt at det ikke gjør noe at det forsåvidt ikke er så veldig fengende ellers. En bok om en forfatter som skriver en bok? En bok om utroskap? Om kjærlighet? Om vanlige liv. Men uvanlig godt skrevet. Ja, ikke uvanlig til å være Petterson da.