Da Jon Michelet døde i 2018, ble Marte Michelet oppfordret fra flere hold: Du må skrive om faren din! For Marte vekket det bare motvilje. En bok om pappa? Nei takk. Helt til hun en sommer får det for seg at hun skal laive ham. Hun har et hotellrom for natten, på konto står et lite stipend, og noen løse ferieuker ligger foran henne. Så hun sier som kristenfolket: What Would Jon Michelet Do?
I Det har skjedd verre ting i utlandet skriver Marte Michelet gnistrende og personlig om å vokse opp langs partilinja, om fordeler og ulemper ved Theatercafeen, om å tilhøre de suspekte utlendingene i Lusaka, om farskapets oppturer og nederlag og om å lære seg å gå som en mann.
Marte Michelet (f. 1975) er journalist og forfatter. For boka Den største forbrytelsen (Gyldendal, 2014) fikk hun Brageprisen, mens Hva visste hjemmefronten? (Gyldendal, 2018) ga henne Bokhandelens sakprosapris og utløste en heftig historikerdebatt. Med Det har skjedd verre ting i utlandet gjør Marte Michelet noe helt nytt.
En snerten måte å løse biografi-sjangeren på. Marte Michelet fletter sammen egen oppvekst, the highs and lows av akp-(ml), geopolitikk og farens indre til en nokså tjukk og innholdsrik (sak?)prosa. Hun forsøker å følge Jon etter sømmene hva gjelder livsførsel, noen år etter hans død. Skulle gjerne vært via enda flere sider til dette prosjektet, selv om oppveksterindringene også var fornøyelig lesning. Jon Michelet er i hvert fall en kæll som vil huskes i lang tid framover, og visst fanden har han rett: det har jo skjedd verre ting i utlandet…
Jeg har aldri hatt noe særlig forhold til Jon Michelet, og tenkte derfor at denne boka ikke var så interessant - men så feil kunne jeg ta! En nydelig fortelling, egentlig mest om Marte Michelet, som tar for seg forholdet mellom foreldre og barn, og balansen mellom å realisere seg selv og ivareta andres behov sett fra hennes ståsted. Den er morsom, eventyrlig og reflektert, og svært godt skrevet. Varm anbefaling!
Svært velskrevet og åpen. Nesten i overkant åpen innimellom og får meg til å føle meg litt som en kikker, selv om hun bevisst unngår de mest intime detaljene - heldigvis. Det er også interessant å se hvor ulike liv man kan ende opp med å leve selv om man er født i samme generasjon i samme land.
24 i 2026: En veldig fascinerende og velskrevet bok om når Marte bestemmer seg for å leve slik som faren gjorde. Det innebærer noen morsommer scener med narkotika og seksuelle utskeielser. Det er en litt underlig bok, som ikke helt lar seg sette i bås. Noen detaljerte beskrivelser om AKP-ml og politisk historie, apartheid, og elleville Afrika-reiser. Men det sentrale er jo forholdet far/datter, som jeg synes er veldig godt og interessant skrevet. Bakgrunnen for bokas tittel er en helt hærlig historie, og et uttrykk man med hell kan bruke når livet butter imot.
Første setning: «Hvis det var en ting som var sikkert, var det at jeg aldri skulle skrive en bok om pappa»
Marte skriv sjølv at det er eit minnearbeid og ei bearbeiding av ein farsrolle. I tillegg følte ho at ho hadde køyrt seg ned i ei kjedeleg grøft - litt sånn mange av oss kan føle på når vi runder 50. Metoden er å laive faren. Kva ville Jon Michelet gjere? Det funker. Gøye og alvorlege anekdotar der alvoret på avstand også vert galgenhumor. Foreldrerelasjonar er ikkje alltid enkle og dei er sjeldan perfekte, men nokon er sjølvsagt meir flamboyante og mindre tilstedeverande enn andre. Lo godt av samtalen med Dag Solstad. For min eigen del dukkar det opp minner om min eigen barndom og far. Klorinfata på raudfrontleirar, foreldre som hadde dekknamn, stensilpresser etc. Men min far var vår klippe og dønn til å stole på då han vart åleine med oss. Faderen var til og med i Lusaka og vart desillusjonert av bistandslivet. Fekk nesten lyst til å gjere ein liten wwjmd sjølv.
Helt, helt fantastisk. Jeg var hekta fra starten og ville absolutt ikke at det skulle ta slutt. Noe av det aller beste og mest originale jeg har lest i biografi-sjangeren. Den er så effektivt skrevet, hun rekker å fortelle om sitt eget liv og faren sitt uten at det nærmer seg det kjedsommelige på noe vis. Jeg koser meg med de ærlige, vittige og rare anekdotene og setter pris på de rå erindringene av det som var vanskelig. Jeg setter mer pris på Jon Michelet og ikke minst Marte. Det er en spesiell fortelling, å være dattera til Jon Michelet, å arve fra han - på godt og vondt. Men det er også universielt, å vokse opp som jente, arve meninger fra foreldre, hate verden og ikke forstå. Begge delene er godt og nøkternt fortalt. Jeg koste meg med underholdningen, ble inspirert og lærte masse. 10 av 10.
En varm og nær, men også stikkete og vond utforsking av et spesielt far og datter-forhold, men også en stor kjærlighetserklæring. Når Jon M dør, vil ikke Marte skrive noen bok om ham, selv om alle maser. Men senere, etter et stort samlivsbrudd, kommer ideen. Hva ville JM gjort? Marte går ut i verden og laiver ham. Hun havner i mange rare og eventyrlige situasjoner, akkurat som JMs grenseløse livsførsel gav ham. Så fri og vill, ikke tøylet av noe. Boka viser også de mange baksidene ved dette livet.
Fikk denne i julegave og leste den ferdig på bare noen dager. En virkelig god bok etter min mening, som på en meget god måte balansere tiden den omhandler og relasjonen mellom far og datter. Jeg lærte noe nytt samtidig som den er skrevet med humor og varme om et far/datter-forhold som man skjønner at ikke alltid kan ha vært like enkelt. Miksen i innholdet synes jeg fungerer svært godt.
Jeg var bittelitt skeptisk til denne boka da jeg hørte et intervju med MM på radio. Det virka bare ikke helt som boka for meg. Men jeg likte den virkelig. Jeg likte hvordan boka hoppet fra forskjellige perioder i livet til Marte. Jeg syns hun skrev reflektert og balansert om faren sin og deres relasjon. Nå håper jeg hun skriver en bok om mora si og, for hun virka som en grepa dame.
En av de beste jeg har lest på lenge! Så god at den gjerne kunne vært lenger, som en dessert man har lyst på mer av når siste skjeen er spist. Morsom, sår, nær, overraskende, kreativ, rørende, underholdene, alvorlig. Liker spesielt godt hvordan kun mimrer tilbake til ting som har vært, imponert over detaljhusken og snerten i historiene. Anbefales!
Jeg leser ikke ofte (selv)biografier, men denne greip meg. Marte ville eksplisitt ikke være "dattera til Jon Michelet" og det løser ho her ved å flette sin egen historie inn med farens på en naturlig og velskrevet måte. Definitivt en (selv)biografi.