Da Jon Michelet døde i 2018, ble Marte Michelet oppfordret fra flere hold: Du må skrive om faren din! For Marte vekket det bare motvilje. En bok om pappa? Nei takk. Helt til hun en sommer får det for seg at hun skal laive ham. Hun har et hotellrom for natten, på konto står et lite stipend, og noen løse ferieuker ligger foran henne. Så hun sier som kristenfolket: What Would Jon Michelet Do?
I Det har skjedd verre ting i utlandet skriver Marte Michelet gnistrende og personlig om å vokse opp langs partilinja, om fordeler og ulemper ved Theatercafeen, om å tilhøre de suspekte utlendingene i Lusaka, om farskapets oppturer og nederlag og om å lære seg å gå som en mann.
Svært velskrevet og åpen. Nesten i overkant åpen innimellom og får meg til å føle meg litt som en kikker, selv om hun bevisst unngår de mest intime detaljene - heldigvis. Det er også interessant å se hvor ulike liv man kan ende opp med å leve selv om man er født i samme generasjon i samme land.
Marte skriv sjølv at det er eit minnearbeid og ei bearbeiding av ein farsrolle. I tillegg følte ho at ho hadde køyrt seg ned i ei kjedeleg grøft - litt sånn mange av oss kan føle på når vi runder 50. Metoden er å laive faren. Kva ville Jon Michelet gjere? Det funker. Gøye og alvorlege anekdotar der alvoret på avstand også vert galgenhumor. Foreldrerelasjonar er ikkje alltid enkle og dei er sjeldan perfekte, men nokon er sjølvsagt meir flamboyante og mindre tilstedeverande enn andre. Lo godt av samtalen med Dag Solstad. For min eigen del dukkar det opp minner om min eigen barndom og far. Klorinfata på raudfrontleirar, foreldre som hadde dekknamn, stensilpresser etc. Men min far var vår klippe og dønn til å stole på då han vart åleine med oss. Faderen var til og med i Lusaka og vart desillusjonert av bistandslivet. Fekk nesten lyst til å gjere ein liten wwjmd sjølv.
Helt, helt fantastisk. Jeg var hekta fra starten og ville absolutt ikke at det skulle ta slutt. Noe av det aller beste og mest originale jeg har lest i biografi-sjangeren. Den er så effektivt skrevet, hun rekker å fortelle om sitt eget liv og faren sitt uten at det nærmer seg det kjedsommelige på noe vis. Jeg koser meg med de ærlige, vittige og rare anekdotene og setter pris på de rå erindringene av det som var vanskelig. Jeg setter mer pris på Jon Michelet og ikke minst Marte. Det er en spesiell fortelling, å være dattera til Jon Michelet, å arve fra han - på godt og vondt. Men det er også universielt, å vokse opp som jente, arve meninger fra foreldre, hate verden og ikke forstå. Begge delene er godt og nøkternt fortalt. Jeg koste meg med underholdningen, ble inspirert og lærte masse. 10 av 10.
Fikk denne i julegave og leste den ferdig på bare noen dager. En virkelig god bok etter min mening, som på en meget god måte balansere tiden den omhandler og relasjonen mellom far og datter. Jeg lærte noe nytt samtidig som den er skrevet med humor og varme om et far/datter-forhold som man skjønner at ikke alltid kan ha vært like enkelt. Miksen i innholdet synes jeg fungerer svært godt.