Mímir Kristjánsson kjenner ikke lenger igjen landet sitt. Sykehus drives som butikk, strømprisen settes på børs, og matkøene strekker seg rundt kvartalet.
Annerledeslandet med små forskjeller, der velferdsstaten tok vare på alle, finnes ikke lenger. Norge har aldri vært rikere, og likevel har vi ikke lenger råd til grunnleggende velferdstjenester i hele landet. På flere områder er forskjellene i Norge nå like store som i Storbritannia og USA.
Hvordan havnet vi her - og hvordan kunne det skje nesten uten at vi merket det? Med nysgjerrighet og engasjement prøver den folkekjære Rødt-politikeren å vise hva vi har mistet. Og ikke minst: å stake ut en kurs for å gjøre Norge greit igjen
Mímir Kristjánsson er samfunnsdebattant, forfatter og politiker. Han har vært nyhetssjef i Klassekampen, og har i tillegg til Jon Michelet. En Folkets helt (2021) gitt ut bøkene Mamma er trygda (2019), De superrike (2011), Frihet, likhet, Island (2015) og Hva ville Gerhardsen gjort? (2018).
Mimir skriver konsist og bra om hva han mener må til for at Norge skal opprettholde/få tilbake velferden. Jeg følte av og til at man fikk det inn med teskje, men det passer meg egentlig veldig godt.
Nødvendig påminnelse om at Norge og nyliberalisme ikke burde gå hånd i hånd, og at det svekker samfunnet for majoriteten gang på gang!! Og på tide å kalle flere politikere skurker og pøbler
Gjør Norge greit igjen er en tydelig og engasjert politisk debattbok der Mímir Kristjánsson tar et oppgjør med utviklingen av det norske samfunnet de siste tiårene. Han argumenterer for at Norge har beveget seg bort fra etterkrigstidens «annerledesland», preget av små forskjeller og sterke fellesskapsløsninger, og mot et samfunn der markedstenkning får styre stadig flere områder.
Kristjánsson bruker konkrete eksempler for å underbygge poengene sine, blant annet strømpriser styrt av børslogikk, sykehus som drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper, og økende formuesforskjeller i et land som samtidig er blant verdens rikeste. Kritikken av privatisering, svak formuesbeskatning og et politisk establishment som ifølge forfatteren har akseptert økende ulikhet, går som en rød tråd gjennom boken.
Språket er direkte, polemisk og lett tilgjengelig, og boken leses mer som et politisk kampskrift enn som en nøytral analyse. Det gir teksten energi og driv, men innebærer også at nyanser og motargumenter i liten grad blir diskutert. Leseren utfordres mer til å ta stilling enn til å vurdere flere perspektiver.
Som politisk manifest fungerer boken godt, og den vil særlig appellere til lesere som er kritiske til nyliberal politikk og ønsker en tydeligere venstresidekritikk av dagens Norge. For dem som søker en mer balansert eller akademisk tilnærming, kan den oppleves som ensidig, men sjelden uengasjerende.
God bok, og mange fine argumenter som han gjør forståelig for folk flest med analogier og andre virkemidler. Mye her jeg absolutt er enig i, noe jeg ikke er fullt så enig i. Med slike bøker savner man selvfølgelig tilsvar eller noe mer balansert gjenspeiling av temaene - men det er tross alt et manifest så det er jo forventet. Synes deler av argumentene dog blir noe ansvarsfraskrivende.