Amrita har reist på utveksling til New York, fast bestemt på å unnslippe seg selv og sitt eget speilbilde. Men det er først da hun møter Deepika at byen virkelig åpner seg. I Deepikas verden kan jenter som dem utfolde seg fritt. Så hvorfor er likevel ikke alt som det skal?
Rundt tjue år tidligere foretar en annen kvinne en lignende reise. Meera drar fra Punjab i India til Oslo for å bo med en mann hun knapt kjenner. Når hun for første gang er fri fra andres vurderende blikk, kommer hun i kontakt med lengsler hun ikke visste at hun hadde.
Med Superbloom har Harmeet Kaur skrevet en gripende debutroman om arven fra en kvinne til en annen, og et av vår tids store spørsmål: Hvordan forstår man seg selv i en verden der alt handler om hvordan man blir sett av andre?
Om ensomhet. Om nye, forvirrende og forløsende følelser i et nytt land, på tvers av generasjoner og kontinenter. Håper på en måte på en oppfølger der Meera endelig forteller datteren sin om opplevelsene sine som ny i Norge. En veldig, veldig god debutant🌸
Denne boka minner om alle de ung-voksen bøkene de kule hippe jentene fra Canada på internett leser, de som mener F. Scott stjal historien til Great Gatsby av kona for og så sette henne på en institusjon som tilfeldigvis brant ned og ingen fikk høre mer fra henne.
Boka faller mellom kategorien ungdom og voksen, en kategori jeg har lest veldig mye av på engelsk, men ikke så mye av på norsk. Romanene handler ofte om selvrealisering, hvem er jeg, og gjerne en utforskning av dette innenfor rammer som er gjenkjennelige på tvers av romanene. Ung jente, stor by.
Kaur skriver utrolige vakre og presise setninger, det er nesten så jeg smaker alle bemerkningene hennes, og fargene, så klare for meg.
Men, det hjelper ikke. Fordi historien, spesielt Amritas del, blir en historie jeg har lest før. Meeras del derimot er mer utforskende og nyskapende og jeg ville så gjerne hatt mer av Meera, det var kanskje her noe manglet for meg. Et eller annet sted mellom de to, mor og datter, mangler det noe som skal løfte det fra å måtte konkurrere med de andre ungvoksen-bøkene jeg har lest de siste årene, og noe som skal gjøre at den Canadiske instagram-damen jeg følger på nettet skal si at "denne, denne må du bare lese".
Boka er godt fortalt og velskriven, men det tok meg 200 sider å bli engasjert. Det var først då eg las om mora til hovudpersonen at eg verkeleg likte boka. Dessverre utgjer dette berre ein liten del samanlikna med resten, og den øvrige forteljinga var vanskeleg å kome inn i som lesar.
Superbloom forteller historien til to kvinner som famler og prøver å finne fotfeste i et nytt liv. Her reflekteres det rundt ensomhet og frihet i samme kontekst, noe som fant klangbunn i meg https://tinesundal.blogspot.com/2025/...