Men det er også en roman om Iselin, som aldri har hatt lyst til å bli mor. Det handler ikke om at hun ikke liker barn, det handler om rollen. Hun har aldri ønsket seg morsrollen.
Så hva gjør hun da når hun skal bo sammen med Oda, datteren til mannen hun plutselig er kjæreste med? Kan hun være bonusmamma når det hun aller mest føler seg som, er et dyr? Eller må hun ta til takke med å være en slags ulønnet utbrent au pair?
Etter hvert som forsøkene på å tilpasse seg den nye identiteten mislykkes, tar ett spørsmål stadig større plass i henne: Kan hun endelig få oppfylt drømmen om å være far? En kvinnelig far? En slags stefar? Og hva gjør i så fall det kjæresten hennes til?
Andres barn er en rørende kjærlighetserklæring til et barn, men også en morsom, rå og skarp utforskning av kjønnsroller, og spennet mellom ensomhet og tilhørighet - i sann feministisk ånd.
Denne var nydelig!! Jeg trodde først boka handlet om en ting, men så snudde og vendte den seg en del etter hvert, og ble liggende i mange forskjellige stillinger.
Det er en bok om forhold, om å være mor, far, bonusforelder, og om kjærlighet, men gjort på finurlig vis!
Denne var bra! Hennes første bok ble litt barne-gretten, dette var jo en kjærlighetserklæring i forhold. Fantastisk hyggelig at hun skriver til Oda, og jeg håper hun finnes så hun kan lese det selv👶👼
Lettbeint roman som utfordrer de stereotypiske kjønnsrollene for hva det vil si å være mor og far. Gøy idé og premiss, men det blir litt for enkelt for en roman, med en hovedperson som i utgangspunktet fremstår lite reflektert og med manglende rolleforståelse som bonusforelder.
Denne boka prøver jeg å forstå og så skjønner jeg og så skjønner jeg ikke, og så blir jeg kjemperørt og guler ut flere sider og så ser jeg hele sider der det står «kle av / kle på» om igjen og om igjen og da lurer jeg litt, men, for en måte å se livet på! En annen måte. Rart og spennende, og gir mening og gir ikke mening.
Og Danielsen snakker om min favoritt hai. Håkjerringa. (Ja, jeg satt kaffen i halsen og følte det var en usynlig tråd mellom meg og KAMILLA (I SKRIVENDE STUND: HUN HETER OGSÅ KAMILLA)) , og hun snakker om irriterende Jenny og hey, du er ikke alene Jenny!!!
«Aldri la moren til Jenny fortelle deg hva du får se på tv, aldri la Mødrene definere deg. Og elsk faren din til døden skiller dere ad, han er den beste moren du noen gang kommer til å få».
« jeg bar deg på skuldrene, men kunne aldri ha båret deg i magen» jeg skjønner denne boka så godt, og synes det er en veldig viktig historie å fortelle. Det må da være noen som kjenner seg igjen. Skikkelig bra skrevet.