Familien bor på Ytterholmen, helt ytterst i havgapet. Da moren drukner, under uklare omstendigheter, må far, datter og sønn leve videre alene. Livet på øya er enkelt, det er huset og havet, det er sauene og fisken, og det Guds nåde i all slags vær. For havet gir og havet tar, slik har vært siden sønnen kan huske. Men en ny tid er på vei, på fastlandet bygges fabrikken, og snart er det ikke lenger bruk for folket på holmene.
Gudstro og fremtidstro står opp mot hverandre, men også plassen naturen selv tar i livene deres. For hva er egentlig verdien av en verden på kanten av havet, og hva er kostnaden av en ny, felles fremtidsvisjon?
Sort hund er en syngende, ekspansiv roman. I en omskrivning av den klassiske norske kystfortellingen gir romanen leseren et innblikk i den store rikdommen på selv det mest forblåste sted.
Særegen, vakker roman, med en repeterende stil som fungerer fint. Språklig er dette en veldig bra bok. Langsom framdrift, minner om Fosse. Den siste tredelen er svakere, det blir famlende, «mer av det samme», historien blir hengende i luften. Hva ville boka egentlig fortelle?
Repeterende, langsomtflytende og suggererende stil. Minnet meg om skrivestilen til Jon Fosse, men med litt kraftigere.. motor? Sirklene er større, men også mer forutsigbare. Elsket avslutningen, livet går i sirkel. Dette var Fosse og ikkje Fosse på same tid. Amen, amen, amen.