Snøen har falt, smeltet og falt igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mona Steinmyra, kvinnen han endelig fant lykken med for over tjue år siden, har gått bort. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes, Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.
Samtidig er Daniel på stadig hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.
Daniel fra romanen Snø vil falle over snø som har falt er tilbake i denne boka. Han har hatt mange gode år sammen med Mona Steinmyra. Men nå er det vanskelige tider igjen, for Mona er akkurat død etter en kort periode med sykdom. Vi får mange tilbakeblikk på hvordan de ble en familie, med Sebastian, som hun hadde fra før, og Jakobine, som er felles datter. Andre ting virvles også opp. For denne boka har et element av krim i seg. Det er uoppløste forhold som kaster skygger inn i nåtida. Det er særlig den litt demente, pensjonerte lensmannen som kommer med informasjon. Men det er ikke så lett å tyde det.
Jakobine er 18 år og takler ikke så godt å miste moren. Hun roter seg inn i problemer, og Daniel prøver å finne ut hva det er. Det klarer han også, såpass kan jeg røpe. Men hva det er, får dere lese og finne ut sjøl.
Det er, som vanlig, mange referanser til musikk og til pinsevennmiljøet. Det er et levende og godt språk.
Jeg skal se over notatene mer og skrive en mer fyldig omtale.
Hevn og straff, Gud og evigheten og ikke minst rettferdighet og oppreisning, er stikkord som poppet opp, etter å ha lest boken. https://tinesundal.blogspot.com/2025/...
«Snø vil falle over snø som har falt» var mitt første møte med både Levi Henriksen, Skogli og Daniel Kaspersen, og det var et såpass godt møte at jeg siden har lest mange av Levi Henriksens bøker, både fra Skogli og andre steder. Jeg gledet meg derfor da jeg fikk nyss om denne oppfølgeren til «Snø…».
Dessverre ble dette en skuffelse og en bok som man godt kunne vært foruten. Jeg synes boken har for lite handling som driver historien framover, og noen av episodene i boken, virker som blindspor. Det finnes et plott med noen «bad guys», men de oppgjørene som gjøres med disse, virker uferdige. Kanskje er det jeg som begynner å bli gammel og kranglete, men jeg skulle ønske at når det først kom en oppfølger til «Snø…», så hadde det vært noe bedre enn «Lyset de døde ser».
Jeg lar meg rive med i partiene der kjærligheten mellom Daniel og Mona beskrives. Det til tider veldig poetiske språket til Henriksen er imponerende og inspirerende. Miljøskildringene også. Det som trekker ned for meg er hovedhandlingen/temaet. Veldig viktig, men jeg synes ikke det blir troverdig nok.