Denne søkende, rasende teksten der Marie finner tilbake til den hun var - Màrja, graver dypt i minner, reflekterer og vurderer eget liv, zoomer ut og vurderer samfunnet rundt, dømmer og freser, innbitt stille, ramlende bråkete. Man kan ikke tilhøre majoritetsbefolkningen og komme uberørt fra denne boka. Nedrejord er nådeløs når hun setter oss til å granske oss selv.
Setninger som gjorde inntrykk:
Det er bare når jeg slår en nordmann i noe at jeg føler meg like god som dem. Du kan vedta diskriminering vekk, men den ligger igjen i alle samiske kropper. En gang var det samiske selvfølgelig for meg. Nå har det andre tatt over. Kofta er et symbol for det samiske. Uten kofta blir det samiske usynlig. Men kofta er også en blink. Jeg tar ikke på meg kofta aleine, uten de andre. Det kjennes ikke trygt.
Det er vanskelig å lese boka som roman. Den er så ren og sann at det er umulig ikke å lese den som memoir, en fortelling om det å være samisk i dag. Når det er så vanskelig å være same at det er best å flytte ikke bare til oslo, men til Frankrike, for der vet de ikke forskjellen. Selv ikke mannen hennes har tatt innover seg at Anne Marjas morsmål ikke er norsk, men samisk.
Teksten hopper og spretter energisk av gårde. Det er en kjærlighet, en fortvilelse og en vrede i den som driver den videre, formsterkt språk og dunkende rytme, som en samisk bomme, tromme, som går og går.
Hvorfor blir den samiske identiteten ofte en problemstilling? Hvor kommer de fra? Ingen nordmenn spør seg om det samme. Hvorfor må de være så opptatt av hvor samene kommer fra, da? Konspirasjonsteoretikere som mener samene kom etter nordmennene.
Det er mye å ta tak i her. Og hver gang jeg kommer i kontakt med det samiske, kjenner jeg på en skam over hvor lite jeg kan og vet om det samiske. Undertrykking, fornorsking og indirekte folkemord, Kulturmord gjør dypt, dypt inntrykk.