En bil har kjørt inn i en fjellvegg. Bak rattet sitter en 42 år gammel kvinne. Død.
Etter hvert som nyheten om dødsfallet sprer seg i bygda, blir det klart for politietterforsker Vigdis Malmstrøm at noe ikke stemmer. Skadene på bilen burde ha vært større. Det er ingen bremsespor på veien. Og veska, den ligger i baksetet - som om det har vært en passasjer med i ulykkesbilen.
Samtidig brer uroen seg på gården til brødrene Jonny og Jarle Svartskog. Hvordan skal det gå med bilene de kjøper og selger når politiet banker på? Hvem er egentlig Unn Hansen, som holder til på gården, som driver birøkt i skogen, og som ingen vet hvor kommer fra? Og hva skjedde egentlig den sommerdagen for to år siden, da ei nitten år gammel jente forsvant sporløst fra bygda?
Mens Vigdis gjør det hun kan for å nøste opp i de stadig mer innviklede trådene, glir våren over i trykkende sommervarme. Og i skogen summer biene, på oppdrag for dronningen. Uten henne har de ingen sjanse.
En ganske god krimbok. Jeg likte forfatterens skrivestil veldig godt, den fikk meg til å fly gjennom sidene, selv om handlingen ikke var spesielt spennende. Dessverre var figurene litt bleke, og jeg synes at det var for langtrukkent i de første delene av fortellingen. Slutten var imidlertid overraskende.
Litt skeptisk inni der, men slutten var bra, så det blir fire stjerner! Dessuten handler den bla om en birøkter og bier (dronningbiene) i en skog så jeg bruker denne til å krysse av naturruten i bokbingoen! Helt fin krimunderholdning.
Bygdekrim(?) litt utenom det vanlige. Bygger seg til klimaks i sneglefart, men blir bra mot slutten. Noen uoppklarte spørsmål mot slutten som er gøy å diskutere med andre. Passer for de fleste
Saktegående psykologisk krim fortalt med et lyrisk og usedvanlig nydelig språk.
Det er ikke ofte jeg må høre starten av en bok på nytt bare for å nyte språket og formuleringene en gang til. Forrige gang det skjedde var da jeg hørte Arne Garborgs «Fred», men dette er garantert første gang det skjer når jeg hører en krim! Dette illustrere hvor unik denne romanen er.
Historien blir fortalt i tredjeperson når vi følger politietterforskinga og Vigdis Malmstrøm er hovedpersonen, og i førsteperson når det er Unn Hansen som forteller. Malmstrøm-kapitlene er svært velskrevne, ordvalget er uvanlig oppfinnsomt, setningene er fint bygd opp og alt er feiende flott, men i kapitlene der jeg-personen får boltre seg fritt tar det helt av! Språket er lekent, muntlig, assosiativt, fullt av nydelige bilder og observasjoner, og ikke så reint lite mystisk. Nydelig! Jeg vet ikke noe om de neste bøkene i serien, men jeg frykter litt at magien kan forsvinne når (hvis?) jeg-kapitlene til Unn ikke lenger er der?
Dette er ikke bare et mesterverk når det gjelder det språklige, dette er også grundig krimhåndverk. Historien er original, innfløkt, ordentlig uforutsigbar og nydelig bygd opp. Framdriften er kanskje noe langsom, men det syns jeg bare passer språket og stemninga i boka godt.
Det er Kristin Grue som leser. Hun leser jeg-kapitlene helt fantastisk, og klarer å formidle de hyppige tankespranga som Unn har i sin indre dialog på en overbevisende måte. Hun er ikke like fjellstø i avsnitt med mye ytre dialog. Replikkene får av og til litt unaturlig tonefall, og det er ofte vanskelig å skjønne hvem som sier hva, eller om det er fortellerstemmen som uttaler seg. Alt i alt gjør hun allikevel at en glimrende bok blir enda bedre.
4. Jeg liker boken godt. Kan gjerne lese den igjen om noen år, har kanskje glemt detaljene da. Eva skriver åpent og smart om politietterforskeren Vigdis. Jeg synes spesielt skildringene om sønnen Joachim er veldig gode, en gutt som har blitt mann, men som fortsatt gamer på gutterommet hele natten og sover til langt på dag.
Boken er delt inn i tre deler som handler om hvert sitt dødsfall. Store deler av første del handler om en dame som dør i en ulykke i en bil. Men det mest interessante er nok at bokens fortsettelse handler mest om en jente på 19 år som ble borte fra bygda to år tidligere. Det dukker også opp et tredje dødsfall på samme dag som 19 åringen. Tilfeldigheter vil ha det til at Vigdis får vite om det tredje dødsfallet. Også har vi Unn Hansen som bor på gården med de to brødrene. Birøkter og veldig opptatt av bidronninger.
Kapitlene er skrevet annenhver Vigdis og Une. I starten og mot midten av boka er det kanskje ikke så mye fremskritt i etterforskningen men det tar seg opp i siste halvdel. Overraskende slutt, og man blir revet med i historien.
Noen deler av oppklaringen blir jeg ikke helt fornøyd med, men det er vanskelig å gjøre alle til lags. Jeg synes første boken i serien er bra og Eva Fretheim er en god forfatter!!
This entire review has been hidden because of spoilers.
19 i 2026: En velskrevet bok, bare synd den ikke er spesielt spennende. Særlig når sjangeren er krim. Hovedpersonen er en ganske konturløs etterforsker, og de øvrige karakterene blir litt for enkle og kjedelige. Historien er forsåvidt helt ok, men det går for tregt.
Pluss for naturskildringer og en slutt som åpner for bittelitt undring.
(I krimsjangeren er jeg nok for alltid skadet av å ha lest mye Jon Nesbø. Han har skjønt det med en uforutsigbar historie, overraskelser underveis og et spennende persongalleri)
Vigdis Malmstrøm er alenemor og politietterforsker på et mindre sted. Det virker som stedet, for det meste, er befolket med svært så spesielle mennesker. Boken er svært så velskrevet, men den har et litt "høyttravende" sprog man sjelden finner i krimliteratur. Den første halvdelen er heller ingen page turner. Forfatteren bruker også, etter min mening, litt vel mange a-endelser i sproget sitt. Det er det nok bare en gammel mann som meg som reagerer på.
«Den nye krimdronninga» hørte jeg Jørn Lier Horst kalle henne. Ikke helt overbevist foreløpig- men god driv i boka, interessante karakterer - en solid krimbok.
Ikke siste gang jeg leser om Vigdis Malmstrøm.
+ Mye innhold i en relativt kort og lettlest bok + Klarer å kombinere spenning med hverdagslighet på en god måte. Lite «sensasjonell», overselger ikke karakterene - Tråkker ikke opp noen nye stier i krimverdenen.
Eva Fredheim drar deg sakte men sikkert inn i handlingen. På et lite sted i Norge kommer vi sakte men sikkert inn under huden på mange av karakterene. Spenningen ligger i at vi får bruddstykker av både handlinger, motiver, relasjoner og følelser. Passer veldig godt for dem som liker å bli dratt litt med den i mørket. Godt bygd opp, og avsluttes solid.
Jeg gir den en sterk 2. Boken er god, og verdt og lese. Den bærer preg av et språk jeg ikke helt klarer å få fatt i. Jeg kommer helt klart til å lese bok 2 og 3, for jeg liker oppbyggingen av karakterene, liker det enkle litt rotete språket. Det er mye godt her, og jeg gleder meg til fortsettelsen. Selv om karakteren på denne boken ble noe streng og lav.
Vanlig nordisk krim. Kjedelig bygdebeskrivelser, passe spennende etterforsker. Plot som blir forklart i hjel på tampen. Miksen av første- og tredjeperson ødelegger fremdrift.