En bil har kjørt inn i en fjellvegg. Bak rattet sitter en 42 år gammel kvinne. Død.
Etter hvert som nyheten om dødsfallet sprer seg i bygda, blir det klart for politietterforsker Vigdis Malmstrøm at noe ikke stemmer. Skadene på bilen burde ha vært større. Det er ingen bremsespor på veien. Og veska, den ligger i baksetet - som om det har vært en passasjer med i ulykkesbilen.
Samtidig brer uroen seg på gården til brødrene Jonny og Jarle Svartskog. Hvordan skal det gå med bilene de kjøper og selger når politiet banker på? Hvem er egentlig Unn Hansen, som holder til på gården, som driver birøkt i skogen, og som ingen vet hvor kommer fra? Og hva skjedde egentlig den sommerdagen for to år siden, da ei nitten år gammel jente forsvant sporløst fra bygda?
Mens Vigdis gjør det hun kan for å nøste opp i de stadig mer innviklede trådene, glir våren over i trykkende sommervarme. Og i skogen summer biene, på oppdrag for dronningen. Uten henne har de ingen sjanse.
En ganske god krimbok. Jeg likte forfatterens skrivestil veldig godt, den fikk meg til å fly gjennom sidene, selv om handlingen ikke var spesielt spennende. Dessverre var figurene litt bleke, og jeg synes at det var for langtrukkent i de første delene av fortellingen. Slutten var imidlertid overraskende.
Litt skeptisk inni der, men slutten var bra, så det blir fire stjerner! Dessuten handler den bla om en birøkter og bier (dronningbiene) i en skog så jeg bruker denne til å krysse av naturruten i bokbingoen! Helt fin krimunderholdning.
Bygdekrim(?) litt utenom det vanlige. Bygger seg til klimaks i sneglefart, men blir bra mot slutten. Noen uoppklarte spørsmål mot slutten som er gøy å diskutere med andre. Passer for de fleste
Saktegående psykologisk krim fortalt med et lyrisk og usedvanlig nydelig språk.
Det er ikke ofte jeg må høre starten av en bok på nytt bare for å nyte språket og formuleringene en gang til. Forrige gang det skjedde var da jeg hørte Arne Garborgs «Fred», men dette er garantert første gang det skjer når jeg hører en krim! Dette illustrere hvor unik denne romanen er.
Historien blir fortalt i tredjeperson når vi følger politietterforskinga og Vigdis Malmstrøm er hovedpersonen, og i førsteperson når det er Unn Hansen som forteller. Malmstrøm-kapitlene er svært velskrevne, ordvalget er uvanlig oppfinnsomt, setningene er fint bygd opp og alt er feiende flott, men i kapitlene der jeg-personen får boltre seg fritt tar det helt av! Språket er lekent, muntlig, assosiativt, fullt av nydelige bilder og observasjoner, og ikke så reint lite mystisk. Nydelig! Jeg vet ikke noe om de neste bøkene i serien, men jeg frykter litt at magien kan forsvinne når (hvis?) jeg-kapitlene til Unn ikke lenger er der?
Dette er ikke bare et mesterverk når det gjelder det språklige, dette er også grundig krimhåndverk. Historien er original, innfløkt, ordentlig uforutsigbar og nydelig bygd opp. Framdriften er kanskje noe langsom, men det syns jeg bare passer språket og stemninga i boka godt.
Det er Kristin Grue som leser. Hun leser jeg-kapitlene helt fantastisk, og klarer å formidle de hyppige tankespranga som Unn har i sin indre dialog på en overbevisende måte. Hun er ikke like fjellstø i avsnitt med mye ytre dialog. Replikkene får av og til litt unaturlig tonefall, og det er ofte vanskelig å skjønne hvem som sier hva, eller om det er fortellerstemmen som uttaler seg. Alt i alt gjør hun allikevel at en glimrende bok blir enda bedre.
Vigdis Malmstrøm er alenemor og politietterforsker på et mindre sted. Det virker som stedet, for det meste, er befolket med svært så spesielle mennesker. Boken er svært så velskrevet, men den har et litt "høyttravende" sprog man sjelden finner i krimliteratur. Den første halvdelen er heller ingen page turner. Forfatteren bruker også, etter min mening, litt vel mange a-endelser i sproget sitt. Det er det nok bare en gammel mann som meg som reagerer på.
Eva Fredheim drar deg sakte men sikkert inn i handlingen. På et lite sted i Norge kommer vi sakte men sikkert inn under huden på mange av karakterene. Spenningen ligger i at vi får bruddstykker av både handlinger, motiver, relasjoner og følelser. Passer veldig godt for dem som liker å bli dratt litt med den i mørket. Godt bygd opp, og avsluttes solid.
Jeg gir den en sterk 2. Boken er god, og verdt og lese. Den bærer preg av et språk jeg ikke helt klarer å få fatt i. Jeg kommer helt klart til å lese bok 2 og 3, for jeg liker oppbyggingen av karakterene, liker det enkle litt rotete språket. Det er mye godt her, og jeg gleder meg til fortsettelsen. Selv om karakteren på denne boken ble noe streng og lav.
Vanlig nordisk krim. Kjedelig bygdebeskrivelser, passe spennende etterforsker. Plot som blir forklart i hjel på tampen. Miksen av første- og tredjeperson ødelegger fremdrift.