Medarbeideren i Waterstones-butikken i Bath sa jeg burde kjøpe den, der den lå og lyste opp mot meg ved kassen. Han hadde gitt den til sin bestemor, og hun likte den. Jaja, tenkte jeg, og tok ham på ordet.
Da jeg leste bakgrunnen for tittelen, Abroad in Japan spiller på at forfatteren, Chris Broad, har bodd i Japan i ti år, flere av de som engelsklærer, snek skepsisen seg inn, og de 150 første sidene bekreftet den. Chris Broad drar til vestkysten av Japan for å jobbe som engelsklærer gjennom det såkalte JET-programmet, og han forteller stort sett om livet som utvekslingsstudent i form av en mer eller mindre interessant dagbok der historiene er like interessante som historiene til en hvilken som helst annen utvekslingsstudent - altså ikke så veldig imponerende. Når Broad heller ikke har et veldig godt språk, begynner det å ligne på en bok verd en svak 2-er. Jeg blir egentlig ikke kjent verken med japansk kultur, skolevesen eller samfunnet ellers - bare med Broads frustrasjoner og gleder fortalt i et flatt og endimensjonalt språk.
Men så løsner det. Han blir vant med Japan, tilpasser seg, beveger seg rundt i landet, oppsøker mennesker og situasjoner, blir YouTube-kjendis og opplever at dørene åpner seg, og plutselig blir det ganske interessant - på tross av det litt for enkle og naive språket. Vurderingen kryper sakte oppover og lander på en treer. En tilfeldig turist i Stavanger sentrum så at jeg hadde med meg boken på kafe, og spurte meg hva jeg syntes - han hadde kjøpt boken selv. Svaret jeg gav ham er dekkende for svaret du får av meg hvis du spør: Lettlest, underholdende men overfladisk. Som veldig mange av de bøkene vi egentlig liker godt er.
Så les den gjerne, men ikke forvent noe.