Du eneste er en roman basert på den sanne historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier.
Året er 1940. Nazistene invaderer Norge. Gunvor Hofmo, nitten år, får jobb i Arbeidstjenesten på Feiring gård ved Mjøsa. Der møter hun Ruth Maier, en jødisk flyktning fra Wien. Når Ruth legger albuen på skulderen til Gunvor, røsker hun tak i noe inni henne. Og Gunvor vil at det skal vare for bestandig.
«De tror visst alle sammen at jeg ennå ikke vet hva kjærlighet er. Men nå vil jeg komme bak det der. Jeg vil vite det helt nøyaktig.» Ruth Maier
I en verden der høyrepopulisme og ekstremisme stadig brer om seg, viser Hagerup oss at Gunvor og Ruths fortelling fortsatt er skremmende aktuell. Dette er en roman for ungdom – og for alle.
Hilde Hagerup is a Norwegian novelist and author of children's literature. She is the daughter of Klaus Hagerup. She received the Norwegian Critics Prize for Best children's book in 2002 for Løvetannsang. She is a highly acclaimed and award winning author. Her books have been translated into many languages. She teaches creative writing and literature at The Norwegian Institute of Children’s Literature.
Hilde Hagerup was born in 1976. After her childhood and youth in Fredrikstad she went to Great Britain, where she among other things studied Third World history at the University of London.
Hilde Hagerup’s books have received much acclaim and have been published in Denmark, Sweden, Iceland, Lithuania, Germany, France, Thailand, Finland, the Netherlands, and Croatia. For Spindrift (1998) she was awarded the Norwegian Ministry of Culture’s First Book Award. Dearly Loved was published in 2000, and The Dandelion Song (2002) received The Critics Prize, Sonja Hagemann’s Children’s Literature Prize, and the School Librarians’ Prize. For The Bite (2007) she received the Ministry of Culture’s Literature Prize. In 2011 the first book in the series The Ghosts of Frosty Island was published, and it shows a whole new side of Hilde Hagerup’s authorship. The series about Master Detective Tim and Co is written in cooperation with her father, author Klaus Hagerup.
Hilde Hagerup has also written a biography of Agatha Christie, several short stories, and the play Hummingbird. In 2005, the novel Folly was published, her first book for adults. In addition to her own books, several short stories she has written are published in numerous anthologies.
Dette var en utrolig fin og sår fortelling om (kjærlighets)historien til Gunvor Hofmo og Ruth Maier. Språket flyter fint og den opplevdes som veldig lett å lese selv om den tar for seg ganske vonde temaer. Kontrasten mellom den unge kjærligheten og krigens grusomheter er stor og vond. Anbefaler denne boka!
Lest i forbindelse med formidlingsdel til kommende jobbintervju. Dersom det sku gå dårlig så gjør det ingenting, for jeg fikk uansett lest denne. En så fin og ektefølt og ren kjærlighetshistorie formidla i et så levende språk, som tar målgruppa si (ungdom) på høyt alvor. Første gang jeg har blitt skikkelig rørt av en bok, så det er fint å vite at også jeg har det i meg:)
" —Du skjønner at det er her jeg har hele fortiden min, sier Gunvor. —Ja, sier Ruth. —Men ikke fremtiden din."
Tenk å finne håp og håpløshet i en bok. Tenk en verden der det finnes begge deler, og at det er det som gjør det vonde vondere og det fine finere. Tenk å lese en slik bok i dag i verden, å gråte, å kjenne seg igjen og tenke at den samme historien fortelles, igjen og igjen og igjen.
For en måte å starte leseåret 2026, vond, sterk, men også sterk som i at kjærligheten er sterk og at det finnes gode mennesker også, gode mennesker med gode hjerter og at vi må kjempe for det, det gode, det er ikke noe som bare dukker opp. Fordi håpet krever handling, fordi håpet om det gode MÅ eksistere inni oss.
En helt nydelig skrevet bok for ungdom om forholdet mellom Rutm Maier og Gunvor Hofmo. Tenker at boka kan leses på flere plan, blant annet det hverdagslige i krigstider, med jentene som må flytte ut på landet for å bedrive krigsjordbruk, som den lesbiske kjærligheten mellom de to unge jentene, som outsiderens vanskelige situasjon i et konformt samfunn. Boka inneholder dessuten noen aldeles nydelige setninger, bl.a. denne: "Ruth og moren løper etter toget, opp en bakke utenfor stasjonsbygningen. Men de er bare to av hundrevis av mennesker, og toget damper og tuter og kjører raskere og raskere, og tar med seg barn og barndom og river familier i to og tar med seg håpet og gleden og lykken og meningene og drømmene." når Ruth tvinges ut av Wien og flytter til fosterfamilie på Lillestrøm. Eller denne: "Selv om det er krig, kan Mjøsa pynte seg med is og nysnø og himmelen ta på seg stjerner, og trærne strekke seg mot natten og lage noe vakkert. Av og til skulle jeg ønske Goodreads hadde en større diffrensiering - altså flere stjerner - for hadde den hatt seks, ville jeg gitt den fem, men sånn det er nå, fordi jeg stadig kvir meg for å gi en bok full pott, heller denne helst mer mot fem enn fire av dem.
«Dessuten har hun en rynke i pannen. Den blir hun aldri kvitt. Det er bekymringens stempel. Den ble laget av Franco i Spania og fargelagt av Hitler i Berlin og Wien.»
«Gunvor Hofmo ga ut i alt tjue diktsamlnger. (…) I flere av dem henvender hun seg direkte til en hun har elsket som er drept, en hun noen steder kaller sin tvillingsjel, og andre steder den eller du eneste.»
Det er flere grunner til at jeg liker Du eneste av Hilde Hagerup. En av dem er hvordan boken oppleves som troverdig, nettopp fordi den er åpen om sine egne fiksjonselementer. Allerede innledningsvis markerer Hagerup dette, med setninger som: «La oss si at en jente strener avgårde med lange bein med albuene ut til siden» (s. 15). De korte setningene, den tette dialogen og fraværet av unødvendig staffasje gjør at teksten står naken, og budskapet trer tydeligere frem. Det er i seg selv en grunn til at jeg liker boka. Ondskapen som finnes i hverdagslivet illustreres med Hagerups særegne presisjon:
«Det kom et lavt knepp da hun vred nakken rundt, et rykk i nevene da kroppen ga etter. – Riktig, sa hun med flettene. – Det er å knerte. Da lærte du det. – Du er slem, sa Gunvor…» (s. 26)
Scenen brenner seg fast – akkurat slik den gjør hos Gunvor. Det er også det eneste kapitlet som er skrevet i fortid, noe som understreker hvordan fortiden hjemsøker henne og farger verdensbildet hennes: en verden som oppleves som et møkkasted, ensom og gjennomtrukket av ondskapens nærvær. Senere i boken gjenoppstår ekkoet av disse tidlige erfaringene, for eksempel når Ruth ber om Gunvors støtte til å sende inn spørreskjemaet for jøder. Hagerup skriver:
«Noen ganger kaster fortiden et fiskesnøre ut i evigheten… en dag som var forbi, kommer tilbake» (s. 169).
Dette enkle, men sterke grepet – hvordan fortiden plutselig tar tak – speiler et av bokas hovedtemaer: At menneskers liv formes av krefter både innenfor og utenfor deres kontroll. Komposisjonen er også noe av det jeg setter pris på. Allerede i begynnelsen fratar Hagerup oss enhver illusjon om en lykkelig slutt. Hun slår fast at mørke historier trenger håp – «når du har sett det aller verste, trenger du det motsatte» – men dette løftet gis ikke her. Håpet må i så fall diktes fram (s. 7). I nestsiste kapittel konfronteres vi med den ubønnhørlige historiske virkeligheten: Ruth Maier deporteres med Donau 26.11.42 og drepes i gasskammeret i Auschwitz. Men i siste kapittel skjer det Hagerup har varslet: hun dikter. Hun skaper en alternativ slutt der Gunvor og Ruth lever videre – to kunstnersjeler som overlever krigen, dyrker kjærligheten til hverandre og lar plikten til de døde gjennomsyre livet med mest mulig kjærlighet (s. 177). For først da vil ikke det livet som ble ofret, ha vært forgjeves (s. 7). Du eneste er en sterk og stillferdig bok som setter spor. Den minner oss om at de små valgene vi gjør i hverdagen kan få store konsekvenser – og om hvordan mennesker forsøker å leve, velge og handle når de historiske rammebetingelsene er gjennomsyret av ondskap.
Boka greip tak i sjela mi og reiv ho i to. Fantastisk historisk fiksjon og eit prakteksempel på holocaustdikting gjort på ein smakfull måte. Det er ikkje noko falskt håp her; dette var og er en forteljing om ei tragedie. Men samstundes er det også hjarte og kjærleik her. Verda kan gjera betre enn me gjorde på førtitalet. På ein usedvanleg god måte klarar boka å transportere lesaren tilbake til krigsåra og i tillegg minna oss på korfor dette tema fortsatt er relevant i dag. Ho er innom tema som flukt, rasisme, antisemitisme og fordommer mot skeive. Mykje meir kunne blitt skrive om boka, men i staden for å lesa min omtale synast eg at du heller berre bør lesa boka sjølv. I dag.