Brita Caisa Seipajærvi er en rå naturkraft som jeg tenker på ofte, også utenom lesingen av denne trilogien. I denne siste boken var det matmangelen til de små barna hennes som traff midt i mitt eget mammahjerte. For er ikke det selve essensen til enhver mor, som et minimum å klare å mette sine egne avkom? Det er grunnen til at vi sleper oss igjennom hamsterhjulet, alle pliktene, hverdagens kjas og mas. Man kan gi så blaffen i seg selv som man bare vil, men barna må ha sitt. Dette ble veldig gjenkjennelig for en alenemor som meg som har dette ansvaret helt alene: hver dag, hele året. Og Brita Caisa tar det hele ned på et grunnleggende, hjerteskjærende nivå, der maten og fremtidsutsiktene i ødemarka er knapt eksisterende. Jeg driter veldig i whatever kjærlighetsforhold som eksisterer i denne boken, jeg gidder ikke sånt lenger. Men alt det andre funker. Dette er en strålende trilogi.