En eldre kvinne ringer 112 etter å ha sett en død mann bak en Fretex-boks. Da politistasjonssjef Ole Vik og etterforsker Cecilie Hopen ankommer stedet få minutter senere, er liket sporløst forsvunnet.
Samtidig får Oles adoptivdatter, Valentina Kelati, en rystende beskjed: Lillesøsteren hennes, Amete, kan være i live hjemme i Eritrea. Hjelp til gjenforening kommer imidlertid med en høy pris når Eritreas ambassade krever at hun betaler skatt til regimet og utfører kureroppdrag.
I Fjellberghavn stiger uroen. To unge menn forsvinner sporløst, og en grå Volkswagen Transporter med diplomatskilt blir gjentatte ganger observert – både av vitner og politiet. Etter hvert som nye spor dukker opp, begynner sannheten å avtegne seg for Ole Vik. Men hva er spor og hva er feller? Er den erfarne politimannen en sentral brikke i et intrikat narrespill?
Etter lang tids fravær er Ole Vik nå tilbake i politiet for fullt. For ham blir saken både dypt personlig og så krevende at den nesten går på livet løs.
Jørgen Jæger er en kritikerrost norsk krimforfatter. Som forfatter er han kjent for en serie kriminalromaner med lensmann Ole Vik i rollen som etterforsker. Bøkene er frittstående, men man vil følge dramatiske hendelser i hovedpersonenes liv fra bok til bok.
Han debuterte som kriminalromanforfatter med "Skyggejakten" i 2003. Jægers endelige gjennombrudd kom i 2012 med kriminalroman "Stemmen", hans sjette utgivelse. Jægers sjette kriminalroman, "Stemmen", hans åttende, "Monster", hans niende, "Fortielsen" og hans tiende, "Guden", ble alle nominert til Bokhandlerprisen i 2012, 2015, 2016 og 2017. Han har også skrevet kriminalnoveller.
I 2016 ble det solgt hele 130.000 eksemplarer av bøkene hans i Norge.
A smooth read, nice story, completely different ending than i thought but thats great It's not scary/suspenseful really, its more like a story but i enjoyed it
For meg er Jæger den eneste krimforfatteren jeg faktisk liker å lese. Han er sabla god på å skape spenning. På å skape en nerve og saker som jeg ikke ser løsningen på før Ole og Cecilie selv begynner å knyte løse tråder.
Jeg liker også veldig godt de personlige historiene som tvinnes inn med krimplottet. Ikke minst historien til Valentina som kommer tilbake i fokus i denne boken.
Jørgen Jæger skriver enkelt og behagelig. Bildene er gode uten å være pretensiøse eller dårlige forsøk på forfine språket. Jeg ser frem til hver eneste historie denne mannen skal fortelle. For de er etandes gode!
Jørgen Jæger har levert nok en thriller med mange uventede hendelser som nok en gang involverer mange aktører. Saken handler om to unge menn som har samme bakgrunn. Et besøk fra ambassaden i Sverige blir undersøkt men det finnes også andre spor. Satser på å få lese mer om Ole Vik og de andre involverte.
Yes denne er spennende! I god Jørgen Jæger stil, det skjer noe på hvert kapitel. Det er mage ulike elementer og kapitlene er konkrete og korte. Jeg bare digger det. Selv med mange karakterer klarer jeg å holde følge. Alltid spennende med faktaboksen til slutt, alt er så ekte og jeg lærer også. Its great!
Denne ble alt for kjedelig for min del, sjeldent jeg bruker så lang tid på en krim. Følte ingenting skjedde fram til det var igjen ca 80 sider, da skjedde plutselig alt. Lite skuffende fordi jeg liker egentlig godt Ole og gjengen i Fjellberghavn. Noe med språket i boken har endret seg, veldig mye klisjeer og overforklaringer.
Nok en god bok om Ole Vik og Cecilie Hopen. Denne gangen er Ole endelig fast på plass ved Fjell Politistasjon. I denne boken setter Jæger fokus på transnasjonal undertrykkelse, noe jeg ikke hadde kunnskap om på forhånd. Boken er også veldig spennende hele veien. Jeg håper vi snart får en ny bok i denne serien.
Veldig rask og enkel å lese! Tok meg en og en halv dag. Men, likte godt at han inkluderte transnasjonal undertrykkelse, for da lærte jeg noe også! Som er godt gjort i en lettlest bok, hvis du sammenligner med bøker fra litteraturlister i akademia.
Måtte selvsagt få med meg siste boka om Ole i Fjellberghavn. Jæger fletter inn dagsaktuelle tema i dette plottet, men det blir jo aldri på nivå med Pascal Engman liksom. Koselig likevel da.