Når faren blir dement, tar sønnen ham med seg til familiens hytte ytterst i havgapet. Her skal de møte alderdommen og døden med grenseløs vilje, og ikke nekte seg noe. Han vet det ikke vil bli enkelt, men er sikker på at det vil være verdt det. Det må finnes et liv utenfor fellesskapets velferd. Dessuten har han lovet faren det, om han husker det eller ei.
Odysseen er en roman om en far og en sønn ved verdens ende. En historie som får oss til å tenke over hva verdighet og styrke egentlig betyr, og hvem vi er for hverandre.
Birger Emanuelsen (født 1982) i Arendal er en norsk journalist og forfatter.
Emanuelsen vokste opp på Tromøya ved Arendal, og arbeider som forlagsredaktør i Cappelen Damm. Tidligere har han arbeidet som journalist i Dagens Næringsliv, rådgiver i Leger Uten Grenser og forlagskonsulent både for Gyldendal Norsk Forlag (sakprosa) og Oktober forlag (skjønnlitteratur).
Han publiserte åtte prosadikt i det litterære tidsskriftet Vinduet i 2005. I 2012 debuterte han med novelle-samlingen For riket er ditt. Boken ble av Dagbladets anmelder Cathrine Krøger trukket frem som en av årets tre beste bøker. En av novellene fra samlingen («Passasjeren») er publisert i det østerrikske tidsskriftet Lichtungen.
Levde meg virkelig bort da jeg leste denne. Så for meg hytta og den litt tomme naturen rundt. Så fin slutt: « vi kunne solgt den (…) på grunnmuren vil noen sette opp en moderne og stilren bygning som kunne gitt en rik norsk familie alt de tror de drømmer om. Sporene etter pappas arbeid og dager vil forsvinne. Men i svaberget har han boret noen hull, og de blir ingen kvitt, ikke på tusen år. De står der og synger i vinden.»
This entire review has been hidden because of spoilers.
Bok 25/25 fra 2025! Voksen mann passer sin demenssyke far på deres gammeldagse og idylliske hytte. Et godt utgangspunkt for en roman som tidvis glitrer og tidvis kjeder/irriterer. Det glitrende er i interaksjonene mellom sønn og far, bror og søster og med de tilreisende sykepleierne. Her kommer motsetninger og dilemmaer godt frem og du føler for prosjektet til sønnen. De mindre gode delene er i den mer interne monologen som ofte blir både svulstig og en slags klam maskulinitet. Alt i alt en grei bok.
En historie om en sønn og en far og deres relasjon. Far er dement og for å fremkalle og lage kanskje noen siste minner, tar sønnen med far ut til familiehytta for å gå turer, fiske, dra på båttur, lese Odysseen, drikke øl, og se på horisonten sammen. Sønnen reflekterer over livet deres sammen, over nærhet og avstand, respekt og forakt, valgene man tar og mennesket man formes til. Det er varmt og litt vondt, det et sårt og vakkert. Språket ærer det nakne usminkede livet, og viser så godt hvordan demens gradvis visker ut både mennesker, minner og forhold. Anbefales på det sterkeste.